Og det er det jeg mener med nybrottsarbeid. Visst er det Øgrim skrev
rundt 1980 også preget av sin tid, men samtidig er den kunnskapen man
satt med i 1980 langt mer omfattende enn den Rosa satt med. Det er hele
poenget mitt. Og jeg fremhever hverken Øgrim, Ericsson, Steigan eller
Valen som banebrytende verk. Det jeg imidlertid ser på dem som er bøker
hvor de har kommet ut av det kun å forstå historien, de har også klart å
videreutvikle teorien på bakgrunn av historien. Det er dette jeg savner
så alt for mange plasser på venstresiden. I Norge er det de facto bare
Røde Fane (og til en viss grad Materialisten og Vardøger) som gjør
dette. Internasjonalt, vel, veldig lite egentlig.
Jeg tviler selvsagt ikke på at det er kommet masse fornuftig utenfor
ML-bevegelsen. Jeg har for eksempel ikke lest Hans I Klevens bøker, men
i og med at han har skrevet såvidt mye som han har gjort, har jeg
problemer med å tro at alt skal være bresjnevisme. Det jeg imidlertid
ønsker er det man på engelsk kaller comprehensive (jeg husker ikke det
norske ordet, ja, jeg er preget av kulturimperialisme...) teori. Det
nytter ikke å komme med en og annen god passasje så lenge helheten
suger. Martin og Schumanns "Globaliseringsfellen" er et godt eksempel.
En uhyrlig informativ bok, men konklusjonen ender opp med en ofordring
til et mer føderativt EU. Og det er i denne sammenhengen jeg setter de
nevnte folkene.
Nå kan det selvsagt, som så mange ganger før, komme anklager om at
"dette mener du bare fordi du er med i AKP, det er direktiver tredt ned
fra oven" osv. Det slags kritikk er usaklig i og med at det faktisk er
organisasjonsfrihet i Norge (med unntak for studenter innen NSU),
heldigvis. Men jeg er med i AKP fordi jeg ser at AKP har en helhetlig
teori under stadig utvikling. Bidrag a'la "Globaliseringsfellen" må sees
som bidrag til denne teorien. En kan ikke ta utgangspunkt i fragmenter
og kalle det en teori.
Mye kan sies om "omgruppering". Jeg mener Stuff har levert en god
kritikk av dette ganske nylig. Og i forbindelse med dette, må man
nødvendigvis fragmentere og starte med en god del blanke ark. Det er
ikke å bruke historien, det er å forkaste den. Derfor mener jeg studiene
av både Lenin, Stalin og Mao, folk som faktisk hadde posisjoner innen
opriktige sosialistiske forsøk (nei, jeg har ingen planer om å gi dem
sertifikater herr A.), er dødsviktige i sin historiske kontekst. Og jeg
mener faktisk den bolsjevikiske tradisjonen, ispedt maoisme er et
teoretisk fundament å bygge på. I den forstand at jeg ser
hovedkomponentene som riktige. utover dette må selvsagt ting stadig
korrigeres. Men teorien må ha et visst utgangspunkt. Det er det jeg
savner hos Ebbinger og Sandstader. Draper kan vi komme tilbake til en
annen gang.
Ellers mener jeg at det er trist at du avslutter debatten med Henrik O.,
det har vært en interessant debatt å følge, nettopp fordi den gir ulike
perspektiver, perspektiver som nødvendigvis må føre til dialog, og
dermed fremskritt. En bevegelse som er seg selv nok, en bevegelse som
ikke er i stadig utvikling vil råtne. Derfor - debatt, studier,
aktivisme, debatt, studier, aktivisme og så videre...
-- Mathias "Saken er biff, saken er karbonade, saken er ertesuppe"