Trond Andresen skriver bl.a.:
> Det bør mane til ettertanke at de øvrige og mer eller mindre borgerlige
> partier i dag mer enn noen gang før framviser sjølsikre, og dyktige (på
> partiets premisser, sjølsagt) kvinnelige topp-politikere, og har hatt mye
> større framgang på dette området enn RV har hatt. Paradoksalt nok (ser det
> ut for meg) fordi de ikke interesserer seg særlig for
> kvinneundertrykkingsproblematikken. (Dette må ikke oppfattes slik at jeg
> mener at RV *ikke* har slike kvinnelige topp-polikere, men de er påfallende
> få. Det må heller ikke oppfattes slik at man *ikke* skal interessere seg
> for kvinneundertrykkinga. Men det er noe med *måten* man gjør det på.)
Som bystyre-/formannsskapspolitiker for SV i Stavanger (ikke helt *topp*-politiker, men antar vi er ett av de mer eller mindre borgerlige) og tidligere RVer (bl.a. i landsstyret en gang i tida), har jeg en følelse av at T.A. er inne på noe vesentlig her. Det er en forskjell i måten organisasjonene behandler kvinneundertrykkinga i organisasjonene på, og uten at jeg har noen objektiv forklaring, tror jeg at det oppleves som mindre påklistret, vikarierende og "politisk korrekt" når vi tar debatter om, eller forsøker å finne løsninger på slike problemer i SV-laget mitt, enn når jeg var med i RV. Dette kan skyldes organisasjonenes forskjellige historie og bakgrunn, kanskje?
> Den unødig og sjølforsterkende - og derfor forståelige - redsel for å dumme
> seg ut, har av og til også en mindre sympatisk side........Mange deltakere
> på denne lista tilhører sikkert 70-talls-generasjonen. Dermed har vi vært på et
> utall politiske møter. Jeg spør dere om dere kjenner igjen episoder av denne
> typen: På et møte i regi av AKP, RV eller lignende har man en debatt i
> plenum. Innlegga er saklige og uten personangrep, og temaet er et slikt som
> de fleste har forutsetning for å mene noe om. Det er altså ingen grunn til
> at man skulle være redd for å ta ordet. Mange har hatt ordet, men bare menn.
> Så er det en kvinne som tar ordet. Men ikke for å holde innlegg til temaet -
> nei, bare for triumferende å slå fast at "Det er bare mannfok som snakker i
> denne forsamlinga". Dermed kan taleren fornøyd sette seg i trygg forvissning
> om at hun har holdt et uimotsigelig innlegg og scora et poeng.
Jeg har sett denne situasjonen, ja, og oppfattet den likt. Det er noe av dette jeg mener med *vikarierende*. Slik jeg har opplevd å høre - fra kvinner især, men også fra menn - at fordi jeg er aktiv og tar ordet i debatter og på møter, så diskuterer jeg på menns premisser og dermed er jeg med på å skremme *enda flere* kvinner vekk fra debatter. Da begynner en jo å lure på hva det er de vil? Er det bare når en sier de riktige tingene, og husker å ta med de rituelle formler om at en er redd for å ta ordet at en kvinne kan si noe?
Offerposisjonen er - så langt jeg kan se - til like stor skade for både de kvinner som inntar den og dem de prøver å påføre den, som undertrykkinga fra andre. Man både trykker seg sjøl ned, og får ikke gjort noe som helst med de faktiske forhold.
kameratslig,
Sonja D. Tinnesand
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Jan 18 2001 - 10:59:41 MET