Følgende fra meg kommer på trykk i siste nr. av OPPRØR, RVs medlemsblad.
Jeg mener det også har en viss forklaringskraft når det gjelder den lave deltaking
fra kvinner på KK.-forum:
Etter så mye som 25 år(!!) med RV, insisterer (en del) RV-kvinner på at de
fortsatt er like undertrykte i partiet. Derfor hevder de at kvinnene fortsatt må
ha særbehandling. Men i dagens situasjon fungerer dette som det motsatte av
det det er ment som: det innebærer en nedvurdering av kvinners evner - *fra
kvinner sjøl*. Det er derfor å gjøre kvinnene en bjørnetjeneste.
Dette har bl.a. medvirket til at andelen allsidige, programmatisk
interesserte, kunnskapsrike og diskusjonssterke rikspolitikere i RV som er
*damer* er like liten eller t.o.m. *lavere* i dag enn på 70-tallet!
Dette kan man prøve å forklare på to hoved-måter:
(a) At det *fortsatt* er mennene i RV som "har skylda" - de har i 25 år
hindret, og hindrer fortsatt, framvekst av slike kvinnelige RV-topper. (Dette
er den lettvinte forklaringa, som betyr at de kvinner som er opphengt
i denne tenkninga slipper å sette kritisk søkelys på egen posisjon.),
eller
(b) at tradisjonen med evig og alltid å framheve hvordan kvinner i RV er
undertrykt, har den farlige bivirkning at kvinnene stakkarsliggjør seg sjøl.
De psyker seg ned ved å fortelle hverandre hvordan de frykter å ta ordet i
RV-forsamlinger. Og de forsikrer hverandre hvor "flotte" de er t.o.m. når
prestasjoner er halvgode eller dårlige, og dermed avstår de fra innbyrdes
kritikk som kunne vært nyttig. Dette innebærer redusert ambisjonsnivå, uten
at det er tilsiktet. Dermed begrenses framveksten av kvinnelige
RV-politikere på toppnivå.
- Sjøl om de aller fleste av RVs kvinner har de beste motiver i denne
diskusjonen, er jeg ikke i tvil om at noen få av dem også nyter den makta
som ligger i uimotsagt å kunne kontrollere situasjonen ved å kryste
"kvinneopprørs"-sitronen [1].
Mange menn i RV har meninger om dette som ligner på det jeg uttrykker her,
men de har gitt opp for lenge sida og holder kjeft fordi de ikke orker å ta
diskusjonen med de som forvalter "sannheten" på dette feltet. Men meningene
kommer nå og da til uttrykk i form av galgenhumor RV-menn i mellom.
Det bør mane til ettertanke at de øvrige og mer eller mindre borgerlige
partier i dag mer enn noen gang før framviser sjølsikre, og dyktige (på
partiets premisser, sjølsagt) kvinnelige topp-politikere, og har hatt mye
større framgang på dette området enn RV har hatt. Paradoksalt nok (ser det
ut for meg) fordi de ikke interesserer seg særlig for
kvinneundertrykkingsproblematikken. (Dette må ikke oppfattes slik at jeg
mener at RV *ikke* har slike kvinnelige topp-polikere, men de er påfallende
få. Det må heller ikke oppfattes slik at man *ikke* skal interessere seg
for kvinneundertrykkinga. Men det er noe med *måten* man gjør det på.)
Trond Andresen
*****
[1] (Står ikke i OPPRØR, men tilleggsbemerkning her, sakset fra et innlegg
fra meg til RV-lista:)
........
Den unødig og sjølforsterkende - og derfor forståelige - redsel for å dumme
seg ut, har av og til også en mindre sympatisk side........Mange deltakere
på denne lista tilhører sikkert 70-talls-generasjonen. Dermed har vi vært på et
utall politiske møter. Jeg spør dere om dere kjenner igjen episoder av denne
typen: På et møte i regi av AKP, RV eller lignende har man en debatt i
plenum. Innlegga er saklige og uten personangrep, og temaet er et slikt som
de fleste har forutsetning for å mene noe om. Det er altså ingen grunn til
at man skulle være redd for å ta ordet. Mange har hatt ordet, men bare menn.
Så er det en kvinne som tar ordet. Men ikke for å holde innlegg til temaet -
nei, bare for triumferende å slå fast at "Det er bare mannfok som snakker i
denne forsamlinga". Dermed kan taleren fornøyd sette seg i trygg forvissning
om at hun har holdt et uimotsigelig innlegg og scora et poeng. Mannfolka ser
i golvet eller veksler blikk fordi de føler at dette er urettferdig i
betraktning av hvordan møtet har foregått, men de sier ingenting fordi de
veit at dette bare vil gjøre vondt verre - man kan ikke opponere mot sånt
som står i Koranen. Dette er den samme type maktutøvingspsykologi som man
kjenner fra cubanske eller kinesiske gatekomiteer (eller for den saks skyld
via tilfellet Winnie Mandela): Den prektige og aktivistiske nabo leder
komiteen som skal sørge for at alt fungerer i komiteens område. Under dekke
av omsorg for alle og bygging av sosialismen, kan personer utøve makt og øke
sin status i den lokale hakkeordenen, men samtidig være uangripelige fordi
man jo nettopp pr. definisjon er umåtelig prektig
.........
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Jan 18 2001 - 10:59:40 MET