- Jeg synes Bjerke burde legge vekt på at bøkene til avisas egne
medarbeidere ble anmeldt av personer som hadde et annet ståsted og/eller
evne til å være kritiske. Det siste er viktigst. Hvis jeg skrev en bok om
marxistisk økonomi ville Rune Skarstein vært en nådeløs kritiker - sjøl om
jeg kjenner ham. Det er denne stilen ("De femten viktigste stemmene i
Europa" - som tilfeldigvis er min generasjon og mine venner - som er så
gudsjammerlig velkjent fra kretser hvor karriere er den overordnede
målsettingen. Det er en stil som KK ikke burde legge seg til. Og som også
har den absurde konklusjonen at Robert Sunde er den viktigste stemmen fra Norge.
- Jeg synes Pål Steigan tar feil når han sier "udugelige skribenter". Det er
de ikke, sjøl om jeg er veldig uenig i standpunktene/stilen deres.
- Vi må ikke glemme at f.eks Dag Solstad i starten var ganske spesiell, jfr.
Irr Grønt (men det er noen glimrende scener i den boka, spesielt
kinoscenen). Det hadde vært mulig å karakterisere Solstad som "udugelig"
etter Irr Grønt. Men Solstad og en hel generasjon av skribenter endra syn på
forfatterens og litteraturens rolle i samfunnet. Det førte med seg mye bra.
Les f.eks Atle Kittang&Co sin oversikts artikkel Kontrasts litteraturnr. i
1975.
- Men m-l forfatterene gikk dessverre hodestups inn den sosialistiske
realismen (som hverken er sosialistisk eller realistisk). Jfr. Solstads
artikler fra 1975-76 om litteratur, her skriver han blant annet:
"Hvor sjølmotsigende er det ikke å beskylde oss for dogmatisme, vi som er
villige til å stille spørsmålstegn ved alt vi har skapt til denne dag, vi
som veit vi ikke kan bygge på de erfaringene vi gjør fra vår egen sosiale
basis som forfattere uten tilknytning til produksjonen, som er nødt til å
famle oss fram, lytte, lære og forstå, og er tvunget til å gjøre helt andre
erfaringer enn dem vi kan bruke for å skape praktfull kunst for det
intellektuelle småborgerskapet."
Dette er diamentralt motsatt Solstad anno 1980 ("bare den litteraturen som
skapes på Universitetene er noe")
- Min konklusjon er at det er viktig på nytt å få fram hvordan marxistisk
litteraturkritikk/teori skiller seg fra den sosialistiske realismen og fra
postmodernismen.
- I den forbindelse var det jo en interessant margnotis i KK på lørdag om at
den kjente marxistiske litteraturteoretikeren Terry Eagelton både hadde
redigert en stor samling av marxistiske klassikere om litteratur og kunst og
gitt ut en bok "The illusions of Post-modernism". Derrida får fire sider,
Furet får fire - hvor mange sider får Terry Eagelton??? Hører dere meg Paul,
Eivind, Roald, Knut ...? Skal en enestående samling av marxistiske tekster
bare få en margnotis? Skal en bok om postmodernismens illusjoner ikke få mer
oppmerksomhet?
Vh
Anders Ekeland