Dette leserinnlegget blei sendt KK 2-3 dager etter at avisa hadde hatt 4
helsider om Derridas bok "Marx' spøkelser". Kanskje var det ikke seriøst
nok, kanskje ikke langt nok. Det kom ihvertfall ikke inn. Det gjorde heller
ikke et 4-linjer gjensvar til en som hadde reagert på mitt leserinnlegg fra
september, eller et innlegg som påviste at Marx i Kapitalen forsvarer
ludditterbevegelsen, tvert imot hva som sto i et KK-intervju med en
doktorgradsstipendiat i "teknologi og samfunn".
Det irriterer meg ganske kraftig at "kulturistene" snakker vakkert om
åpenhet og debatt, men åpenbart foretrekker å diskutere aleine. Da er det jo
også lettere å banke fast myter om hva slags folk som befinner seg på den
andre sida i debatten. Det er jo de anti-intellektuelle, motstanderne av
fremmedord osv. (I sin nåde setter redaktøren nå enkelte ordforklaringer i
klammeparanteser. Forøvrig fortsetter han som før, muligens enda freidigere
etter debattmøtet på Grønland!).
Da dattera mi var 4-5 år, hadde hu ei bestevenninne som hu av og til hadde
bruk for å ringe til. Hu kunne ikke skrive eller lese, verken tall eller
bokstaver. Men hu tegna en huskelapp, og på den sto det (såvidt vi kunne
se): "231". Uten huskelappen kunne hu verken si eller slå telefonnummeret,
men med huskelappen kunne hu slå det. Telefonnummeret hadde jo i
virkeligheten dobbelt så mange sifre, og bare ett eller to av sifrene var
blant de tre på huskelappen. Likevel blei det riktig hver gang.
Kan man lese en tekst hvordan en sjøl vil? Naturligvis kan man det.
Problemet er at det blir for privat. Det man sjøl tar ut av teksten, henger
ikke sammen med det andre finner i den. Dette skjer når Derrida leser Marx.
Men Derrida går på en måte motsatt tilverks av dattera mi. Fra et langt
telefonnummer - Marx' samla verker - trekker han ut bare et siffer eller to.
Det er det han har bruk for for å komme i kontakt med bestevennene sine.
"Arbeidere i alle land - foren dere!", står det. "Intellektuelle, dann
nettverk", leser Derrida. "Kapitalen er ikke annet enn størka arbeid", står
det. "Kapitalen er et spøkelse", leser Derrida. Nåja, la han lese som han
vil. Han kommer uansett ikke andre steder hen enn der han var og dit han
ville. Men for oss andre er det bedre å lese det lange telefonnummeret og
komme dit vi vil, enn å lese det korte og komme dit Derrida vil.
Harald Minken