>Men til saken. Jeg smugleste Solstads foredrag på AKPs kulturseminar på
>Dokka 26.9.1980 under en buljongsak i kommunestyret i Bærum i går kveld. Jeg
>synes følgende utdrag er verdt noen refleksjoner
.........
Anders Ekeland legger her et fint grunnlag for å gå videre på den
diskusjonen "Forfatteroppropet" påsto den ønska. (Jeg skriver påsto, for i
realiteten la de den ned).
Et par raske problemstillinger:
Hva leser arbeiderklassen? Leser arbeiderklassen litteratur? Hva slags
litteratur? Er Solstad her full av fordommer? Er alle arbeidere som leser
bøker utypiske?
(For sikkerhets skyld, dette er IKKE polemisk/retorisk meint, men til
ettertanke/undersøkelse). Noen som veit er kanskje bibliotekarer. Hallo?
Kanskje er det gjort undersøkelser? Man kan jo også rett og slett spørre.
Starte en diskusjon med kamerater. Jeg veit f.eks hvem som blir mest lest i
fengselsbiblioteka, (er det bare hvitsnippforbrytere der sier du?) og det er
Ingvar Anbjørnsen. (Som har gjort en av de fineste og "riktigste"
beskrivelsene av arbeidsfolk i "Hvite Niggere" fra "Den Rosa Fabrikken". Med
den gamle maskinkjører'n som hadde leste alle bøka av Ibsen). Nydelig, og
helt riktig. Jeg blei introdusert for Steinbeck av en av mine kolleger som
jeg kjørte fisk på Frankrike sammen med, mens broren hans som mest bare
kjørte England var opphengt på von Dänickens visjoner om fremmede kulturer
som har besøkt oss før. Andre leser ingenting. Mine kunnskaper er veldig
subjektive.
Dette er VIKTIG. (At andre, som f.eks Edvar Hoem tydeligvis veit mye mer enn
meg om dette er jo fint, men har han rett? Eller er han også full av
fordommer når han i sin kronikk i Klassekampen 24.10 96 hevda at "ein
forlanger kulturstoff for folk som ikkje er interessert i kultur".)
Underforstått, arbeiderklassen er ikke interessert i kultur. Min påstand er:
Hoem og MANGE av hans kolleger er ikke interessert i arbeiderklassen, det er
det største problemet. MEN, man må klare å takle to problem på samme tid.
Rask kommentar til Solstad sitatet:
Så vidt jeg husker kom han på den tida fram til at "prosjekt
arbeiderklasselitteratur er død". Det gikk rett og slett ikke an å skrive
litteratur for arbeiderklassen som var god. Husker jeg rett, eller er jeg
helt på jordet her? Var det kanskje revolusjonær litteratur for
arbeiderklassen han sa? I alle fall kom det en overgang i det vi godt kan
kalle ML litteraturen. En rekke forfattere slutta å skrive som tamatisk
omhandla arbeiderklassen, som de ikke visste så mye om, (men som endel av
dem hadde gjort grundige undersøkelser om), og begynte istedet å skrive om
det de kunne og kjente til, nemlig deres egne misslykka ekteskap og
bedrøvelige samliv.
Godt skrevet, og drivende kjedelig. (Kjenner jeg blir usakelig her. Sorry).
Noe tidligere vel kom debatten om "Hoffpoetene", som jeg dengang kun leste
som en av mange innfallvinkler til å angripe ML-bevegelsen, snarere enn et
litterært prosjekt. Hvorvidt jeg gikk glipp av endel poeng p.g.a de dårlige
intensjonene til de som starta debatten kan godt være. Jeg har i ettertid
sett eksempler på hoffpoetikk og hvordan den fungerer. (Bl.a i lydbøker på
Ansgar Forlag om misjonærer som vender tilbake til Kina under Mao. De handla
ikke om Kina i det hele tatt, bare om styrking av den kristne moralen). Slik
kan den litteraturen fungere, som en oppstiver innad, verdiløs utad. Det er
kanskje riktig at noen av "ML"bøkene, (hvilke?) på søttitallet fungerte
slik, jeg veit ikke, for jeg var innenfor, og likte dem. Hadde de ikke da en
funksjon?
De som ikke kjenner betegnelsen Hofflitteratur kan kanskje lese noen av
bøkene som er skrevet i nyere tid om Gro Harlem Brundland for å se hva som
menes. (Han som først og fremst reiste kritikken mot ML bevegelsen blei
seinere rådgiver for byråd Gerhardsen, og jeg har ikke sett at han eller
andre har fulgt opp kritikken mot f.eks hyllestbøkene til fru Bundtland).
La meg ellers si at Solstad er en av de forfatterne jeg har "fulgt" hele
tida. Jeg tror jeg har lest alle bøkene hans, og synes han er en av Norges
aller beste. Man kan få brilliante ting ut mellom linjene. "Å sykle på
vannet" er kjent, og den eneste måten en sannhetsøkende akademisk
intellektuell kan leve et fullverdig liv under kapitalismen på er å
frivillig sette seg i rullestol! Når hele kritikkerkorpset hyller han for
denne boka, da synes jeg det vidunderlige har skjedd igjen.;-)
Gjennkjennelse er et viktig stikkord i all litteraturs klasseinnretning.
Kvalitet er et annet.
Tilslutt, tilbake til Solstad sitatet:
I sitatet påstår Solstad at den litteraturen som fungerer i arbeiderklassen
er rein underholdningsindustri,(hvem er den skrevet av? Betyr det noe?) mens
den litteraturen som fungerer på
universitetene (skrevet av småborgelig intellektuelle) er litteratur skrivi
ut fra et besettende øsnke om å forstå den verden en lever , sammenhengene,
det er litteratur skrivei ut fra et syn på at kunst er en livgivende kraft
for mennesket.
Var det slik da? Er det slik nå? Skal man velge ønsker jeg jo mest
litteratur av den siste sorten, mens jeg har fått inntrykk av endel av de
"nye medarbeiderne" i Klassekampen (som påståes å være representanter for
ledende strøminger på universitetsmiljøet) at det er komplett umulig å
forstå noe som helst, man kan bare plukke opp biter og brokker av dette og
hint, og derfor kan man slett ikke si hva som er rett og galt. Da står jo
bare rein underholning igjen. Ordsjonglering osv. Har verden snudd seg helt
siden 1980?
Gratulere med dagen! Leve 25. september plassen!
(Og i går var det forøvrig 54 år siden Jimi Hendrix blei født).
Geir Sundet
Sundets TruckStop
http://home.sn.no/~geirs1/
"Forandring er det eneste holdbare"