Undertegnede (Karsten V. Johansen) tillater seg hermed å blande seg litt i
denne debatt. Hverven skriver bl.a.:
...
>Sjøl var jeg ti år i 1970. Hele det berømte og berykta 70-tallet har jeg
>bare tilgang til som historie. Ikke en gang det: Fordi 70-tallet ennå ikke
>er historisert (i betydningen omskrevet, analysert, falt til ro i en slags
>kollektiv bevissthet om hva vi snakker om når vi snakker om 70-tallet) har
>jeg mindre klare forestillinger om hva som er mulig og umulig når det
>gjelder forandring av samfunnet. Derfor har du rett i noen av
>karakteristikkene. Men denne åpenheten fører også til at noen av oss i det
>hele tatt gidder å skrive i KK og KK-forum.
Utmerket.
>I stedet for å jobbe aktivt politisk, har jeg brukt en del av tida mi på å
>lese bøker og drive journalistikk. Jeg har ikke stort mer å bidra med her.
Hva mener du? Slik jeg oppfatter det, er du ferdig med "bøker og
journalistikk". Så langt, så bra. Men hva er ditt alternativ?
>Jeg har tidligere sagt og skrevet at jeg synes flere burde lese og diskutere
>Fløgstads bok "Antipoder".
Mulig det, men hvorfor?
>I tillegg vil jeg nevne en annen ny bok, som bare ved å nevnes antagelig er
>å banne i KK-forums virtuelle kirke: "Teknikk, politikk og utopi" av Hans
>Skjervheim (Utvalg og innleiing ved Harald Grimen. Ide og Tanke, Aschehoug
>1996). Boka er et helt nytt utvalg med Skjervheim-artikler, med en god
>innledning som nettopp diskuterer muligheten og umuligheten av en politisk
>ide eller utopi ...
>Her står også mye klokt om forskjellen på høyre og venstre. Dette retoriske
>skillet kan også spores i Hegel-tradisjonens høyre- og venstre-hegelianisme.
>Et sentralt (ideologisk) poeng hos Skjervheim er at det kan være nødvendig å
>hente inspirasjon bakenfor Hegel. Hegel er en romantiker (eller
>post-romantiker ved at han overskrider romantikken) som i sentrale skrifter
>befinner seg innenfor romantikkens tese-antitese-syntese-konstruksjon (eller
>utviklingsromanens forsonings-tankegang, som også marxismen gjentar i ulike
>former). Går man som Skjervheim tilbake til Kant, finner man en filosof som
>i større grad er opptatt av å la motsetningene bli stående mot hverandre
>uforsont. For å si det enkelt: Skjervheim er opptatt av at vi må lære oss å
>leve med forskjeller.
Skjervheim er absolutt interessant. Men hva betyr det å leve med motsetningene
uforsont? Det er noe veldig lite dynamisk over denne forståelse av situasjonen.
Hva nå hvis motsetningene tilspisses i en krisesituasjon? Hvis denne diskusjon
overhodet skal bli interessant, må den hvile på en analyse av
utviklingstendensene i dagens kapitalisme og ikke bare av Hegels eller Marx'
tekster. Og i den forholder det seg f.eks. slik rent faktisk (i følge det
erkeborgerlige The Economist, det er intet hegeliansk i denne innsikt), at
færre og færre blir rikere og rikere, mens fler og fler blir fattigere og
fattigere, globalt sett. Samtidig vokser motsetningen mellom økt "økonomisk
effektivitet" på det privatøkonomiske plan på den ene side og økt
samfunnsmessig irrasjonalitet/forvitring (av nettverk) og økologiske
krisetendenser på den annen side. Les f.eks. kritikken av Brundtlandrapporten
fra Herman E. Daly m.fl. eller Randers m.fl.: "Hinsides grenser for vekst".
Ingen av de nevnte er marxister for andre enn fanatikere som Hagen. Men de
kritiserer fenomener som Marx var en av de første og mest konsekvente til å
analysere. En edruelig framskrivning av de nåværende tendenser viser uvegerlig
mot alvorlige kriser foran oss og bare strutser og kynikere klarer etterhvert å
se bort fra dette.
Min irritasjon over litteraturvitere og folk som diskuterer Kant osv. går først
og fremst på, at disse har en forferdelig UPRAKTISK tilgang til virkeligheten:
De interesserer seg så å si (Arne Næss er et hederlig unntak) aldri for de
ting, som kommer fram innenfor realvitenskapelige og andre analyser, som de
selv umiddelbart er fremmed for. De later bare som om de ikke eksisterer.
Eks.vis Strindberg og mange av datidens kulturpersonligheter var levende
interessert i naturvitenskap og i helheten. Så ikke Solstad og Hoem f.eks.
(Solstad er mer opptatt av fotball enn av økologi). I dag har arbeidsdelingen
og "de uforsonte motsetningene" fått utvikle seg så langt, at tilstanden
innenfor visse av de isolerte intellektuelle leirer ("de to kulturer" osv.)
nærmer seg helt ufruktbar innavl, sykelig virkelighetsflukt og verdensfjern
obskurantisme. Man analyserer og analyserer: film, filmanalyser, bøker,
bokanalyser, musikk, musikkanalyser, mediene og analyser av dem i en uendelig
selvspeiling (dette gjelder f.eks. KKs kultursider og dessverre mye mer enn
f.eks. Aftenpostens) uten minste interesse for hvordan det ellers går med den
verden, det hele tross alt dreier seg om.
Kritikken av utopiene som i dag er like utbredt som den er banal og platt
hviler nesten alltid på en skjult antagelse om, at kapitalismen ikke er
utopistisk. Men det stemmer ganske enkelt ikke og misforståelsen henger sammen
med, at kapitalismens/liberalismens utopi på en måte er underforstått. F.eks.
er forestillingen om fri konkurranse en utopi, som selvfølgelig aldri blir
realisert, men som liberalistiske økonomer "bare" forutsetter allerede i det
vesentlige ER realisert, på en måte som i sin dogmatikk ikke står tilbake for
den, hvorpå Stalin forutsatte at kommunismen i det vesentlige var realisert i
1936 i Sovjet. Det samme gjelder forestillingen om det økonomisk effektive og
perfekte menneske som ligger under økonomenes ideer om samfunnet.
Men det er jo bare modeller, lyder svaret: men dette svar glemmer, at disse
modellidealene jo kreves oppfyllt av deg og meg hver dag og hver time og det i
sterkere og sterkere grad: fler og fler skal forholde seg til "konkurransen" på
verdensmarkedet, effektivitet osv., uansett hvor menneskefiendtlig og
ødeleggende dette måtte være. Hvis vi ikke gjør det, straffes vi med utskvising
(i mange tilfeller skvises også de, som prøver å leve opp til kapitalismens
idealer, men bare ikke makter det). Reklamen oppfyller hverdagen med en stadig
mer allestedsnærværende og utspekulert propaganda for den
liberalistiske/kapitalistiske utopi og det i en grad som gjør at vi idag nærmer
oss en liberalistisk totalitarisme: En kapitalistisk "forsoning" av alle
motsetninger ved ganske enkelt å gjøre opposisjon mentalt umulig (som allerede
påpekt av Georg Johannesen i "Finnes det ytringsfrihet i Norge" og flere
tekster i "Om den norske skrivemåten"). Det at kapitalen som Marx sa er blitt
en realabstraksjon, dvs. en abstraksjon/utopi som behersker våre liv med
praktiske og "uskyldige" hverdagslige midler som lønn, skatt, rente, valutakurs
osv., gjør dens totalitære trussel til langt farligere enn noen annen. Det
uløselige problem for kapitalismen blir, at den likevel ikke klarer å få bukt
med den uregjerlige naturen uten å utslette sit eget eksistensgrunnlag. Bare
den matematiske (kapital-)ekspansjon er uendelig, det jordiske system oppfører
seg ikke i henhold til dette verdensfjerne ideal.
Mvh. Karsten V. Johansen