Den såkalte kulturdebatten dreier seg IKKE først og fremst om
fremmedord og jåleri i KKs spalter, sjøl om det også er ei side av
saka. Siden noen mener at denne debatten er uviktig i forhold til
andre ting, vil jeg her forsøke å forklare hvorfor denne IDEOLOGISKE
(for det er DET det dreier seg om) debatten ER svært viktig. I en
situasjon hvor verden trenger alternative samfunnsmessige løsninger
mer enn noensinne, så er i dag store deler av det sjiktet som kaller
seg radikale intellektuelle, opptatt med å snakke om hvorfor det er
UMULIG - uavhengig av hva man måtte ønske - å samle folk om et
realiserbart program for et sosialistisk samfunn og gjennom dette
faktisk SKAPE slike samfunn i overskuelig framtid.
I Klassekampens store oppslag om Derridas bok om marxismen lørdag
16/11 ser vi igjen hvordan litteraturviterne i KK ikke bare har
som sitt mål å anmelde dikt og bøker i avisa, men også å stake ut
"programmer" for venstresida.Man kan si mye om denne gjengen, men de er
ihvertfall sterkt interessert i ideologi og strategi, noe andre også
burde være.
Når det er sagt, så mener jeg at disse folka har en fullstendig
ubrukelig analyse og oppskrift, at de har lite nytt å melde - dette er
gammalt småborgerlig sjelekval-piss på nye flasker (disse folka er
skrivebords-teoretikere uten politisk erfaring av betydning), men
servert på en såpass komplisert og mystisk måte at det kan gi
leseren følelse av at "de har noe veldig dypt å melde, det bare det
at det er noe galt med meg som ikke skjønner det". Derrida er nesten
ugjennomtrengelig, les f.eks. nedre tredel av andre spalte i
Derrida-utdraget på side 32; en pusteøvelse - det rene babbel - som
hadde gått rett inn i Dusteforbundet i salig Stabells velmakstdager.
La meg sitere Marius Wulfsberg (han er mer forståelig enn Derrida
sjøl) sin kommentar: "Det originale med Derridas svar er at han tar
utgangspunkt i at Marx og marxismen er død, og han hevder at vi
derfor må forholde oss til den som et spøkelse.......da Marx mante
fram det kommunistiske spøkelset var det i håp om at det skulle
forvandles til en stat som skulle realiseres i virkeligheten.....Denne
fordringen aksepterer ikke Derrida, og han hevder at forsøket på å
forvandle spøkelset til virkelighet inneholder kimen til dogmatikk og
totalitære diktaturer, som er den negative arven fra Marx. I stedet
fremholder han det han kaller marxismens "messianisme uten innhold"
som er et ubestemt løfte om en annen fremtid. Dette løftet er
skjørt OG KAN IKKE REALISERES I VIRKELIGHETEN, (min utheving, -T.A.)
det vil alltid forbli et spøkelse....(men) vi (er ikke) dømt til
å leve i den verden vi lever i. Marxismen gir oss...., i følge
Derrida, et svakt og ubestemt løfte om en annen tid".
Dette er oppsiktsvekkende som redaksjonelt stoff i Klassekampen. Like
oppsiktsvekkende er det at ingen reagerer: Denne teorien sier jo ganske
enkelt at det øyeblikk man bruker den marxistisk analyse og ideologi
som grunnlag for en bevegelse for å etablere et VIRKELIG EKSISTERENDE
sosialistisk samfunn (som nødvendigvis må ha en form for statsapparat
i en lang periode, spesielt siden resten av verden ikke kan
forutsettes å gjøre dette samtidig) - ja, da prøver man noe som er
UMULIG!
Hva da med oss som mener at det er mulig å lære av de feil som er
begått, som mener at en moderne sosialistisk strategi kan utvikles, og
som mener at verden skriker etter at det SNAREST etableres samfunn som
kan være eksempler for resten av verden, en verden som mer enn
noensinne tørster etter menneske- og miljøvennlige alternativer?
Wulfsberg, Røssaak, Derrida og co. entrer arrogant en scene som i
flere generasjoner har vært befolka av kritiske marxister og andre,
som for det første på en kritisk og kunnskapsrik måte har
oppsummert feilene ved de første forsøka på etablere sosialisme
(f.eks. innsikten i at staten er en slags sjølmotsigelse og et
opplagt problem under sosialismen - elementær marxistisk lærdom
siden forrige århundre - likevel presentert som ny og dypsindig
innsikt av Derrida og norske disipler), og dessuten har lagt fram klare
ideer om hvordan man realistisk kan etablere sosialisme i en moderne
verden. Dette er økonomer, frigjøringsledere, politikere, aktivister,
skribenter som bygger sin analyse ikke bare på lesning, men på
årelangt praktisk politisk arbeid i den VIRKELIGE politiske, faglige,
økonomiske og t.o.m. militære KLASSEkampen som pågår her og nå
overalt på kloden. Disse folka har ikke den minste grunn til å
legge seg på rygg for noen profeter som praktisk talt uten slik
erfaring likevel skrider ned fra de akademiske sfærer for å legge
premisssene for debatten på venstresida med bedrevitersk og
ugjennomtrengelig ordgyteri som munner ut i det oppsiktsvekkende
budskap at Marx eksisterer (som "spøkelse"), javel, men for guds skyld
ikke tro at han kan brukes her og nå til bevisst å skape en bedre
verden.
Jeg skal bruke den siste delen av dette innlegget til å skissere
noen sentrale punkter som man BURDE gå løs på, hvis man virkelig
ønsket å gjøre noe med den virkelige verden ut over åndfulle
diskusjoner på cafeene:
* betydninga av lokal sjølråderett i en moderne verden: Den enorme
betydninga av at det etableres samfunn som kan vise resten av verden at
det finnes alternativer (Hva tror dere er årsaken til Cubas og
Castros enorme internasjonale popularitet for tida, på tross av de
påviselig byråkratiske og udemokratiske trekk ved det cubanske
samfunnet? - poenget er at Cuba er det eneste landet i dag som taler
markedsliberalismen midt i mot, og verden skriker etter slike
samfunn).
*betydninga av lokalt kulturelt autonomi, "small is beautiful".
* betydninga av lokal og allsidig matvareproduksjon og økologisk
hushold, mot internasjonal agrobusiness.
* betydninga av sjølstyrte bedrifter, som en tredje vei mellom
kapitalistisk eierdiktatur og byråkratisk statsdiktatur.
* En politikk for og forståelse av de nye både negative og positive
rammevilkår som oppstår p.g.a. utviklinga innen medier og
kommunikasjonsteknologi, og hvordan dette kan brukes. Her er
Zapatistene interessante som eksempel.
* Forståelse for den enorme kraft og de muligheter for å skape bedre
samfunn som følger av kvinnenes marsj ut av hjemmene og inn i arbeids-
og samfunnsliv.
* En tilsvarende forståelse av betydninga til kvinnene som en kraft
for samfunnsendring i fattige land.
Disse diskusjonene er alt i gang, i og rundt virkelige, livskraftige,
praktiske bevegelser for samfunnsendring verden rundt. Derfor er det
til å gråte blod av at Klassekampen av alle aviser skal overlate
store deler av avisas knappe ressurser til sjøloppnevnte veivisere
fra litteraturvitenskap, personer som politisk er mildest talt
dryppende våte bak øra. Som en annen deltaker på KK-forum sa det
så treffende til meg i ei privat e-post-melding: "Jeg opplever dette
som reint tjuveri".