>Kva som er (NATOs) eigentlege motiv er det vi kranglar om.
>Når ein ser kor selektivt humanitære omsyn vert brukt, er det i alle fall lett
>å bli mistenksam.
Er det virkelig NATO sine motiver som er det viktigste i vår diskusjon?
Dette er meget sekundært, sett med mine øyne. Mitt standpunkt (Garvik
får svare for seg) er ikke avhengig av en skjønnmaling av
NATO og USA sine motiver, sjøl om jeg tror det finnes et element
av reell humanitær begrunnelse hos Clinton, Blair, Bondevik, m.fl.
Uansett må gjerne motivene deres være i all hovedsak geopolitiske og
økonomisk-imperialistiske for meg, bare luftkrigen fører til at Milosevic-regimet
gior seg med etnisk rensing og terror, og de fordrevne får vende tilbake og
bygge opp igjen sine hjem og landsbyer - beskyttet av en væpnet, FN-ledet
styrke.
Aldri i livet om de får det hvis luftkrigen nå stoppes *betingelsesløst*.
Det blir en dundrende seier for Milosevic, som etterpå kan forhale
"forhandlingsprosessen" i det uendelige, slik dette regimet er ekspert i. De
fordrevne hundretusener kan da skyte en hvit pinn etter det å komme tilbake.
De blir Balkans palestinere.
På grunn av dette har ropet om "Stopp bombinga" aleine, ingen troverdighet
blant andre enn de allerede frelste. Hvis "antikrigsbevegelsen" skal øke sin
bredde og slagkraft, vil jeg foreslå at den heller går inn for
våpenhvile, med krav om
(1) at regimet forplikter seg til å la alle fordrevne vende hjem
(2) at dette skal skje under beskyttelse av en væpnet, FN-ledet styrke, som
skal bli stående i Kosovo til en endelig fredsløsning er funnet.
Merk at i parolen "våpenhvile" ligger at luftkrigen *gjenopptas* hvis regimet
ikke innfrir disse to krava. Kan antikrigsbevegelsen svelge denne kamelen?
Jeg kan.
Trond Andresen