"Det å leggje tanken om fornying av naturen til grunn, inneber at vi ikkje
tek meir ut av naturen enn han kan byggje
opp att og vi fører attende til han. (1:) Det inneber at vi ikkje tappar ut
meir
fossilt brensel på eitt år enn naturen byggjer
opp på ny. Det inneber at vi ikkje utset meir matjord for erosjon enn den
matjorda som blir bygt opp gjennom
rotning av biologisk materiale. Det inneber at vi ikkje hentar meir vatn ut
or grunnvassbassenga enn dei blir tilførde
av nytt regnvatn. Det inneber at vi ikkje tappar matjorda for meir
næringsstoff enn ho får nytt. (2:) Det inneber at vi ikkje
utryddar fleire dyre- og planteslag enn det blir skapt nye. Det inneber at
vi ikkje slepper meir karbon ut i atmosfæren
enn naturen bind av karbondioksid ved ny plantevekst."
(1:) Fossilt brennstoff: Har vi noen som helst anelse om hvor mye fossilt
brensel naturen bygger opp på et år? Det tror jeg ikke. Jeg er ikke sikker
på at vi vet så veldig mye om de naturbetingelsene som i sine tider skapte
de geologiske forekomstene av det vi i dag kaller fossilt brensel: kull,
olje, naturgass. Personlig vet jeg altfor lite om det, men nok til å tørre
å hevde at vi ikke har noen grunn til å tro at slike absetninger skapes
daglig, altså jevnt og trutt under hvilke som helst geologiske, klimatiske
og geografiske/tektoniske betingelser. - Min innvending er kort og godt at
punktet er tomt for mening. --- Det kan da ikke være noe lurt i en politisk
argumentasjon.
(2:) Nye arter: Dette punktet er dessverre enda mer meningsløst. Vi vet
absolutt ingenting om hvor hyppig nye arter oppstår, og enda mindre om
hvilke slekter, familier, ordener, klasser, enn si riker, eventuelle nye
arter måtte komme til å tilhøre. Hvordan skulle vi da kunne sette opp et
mål for hvor mange, for ikke å si hvilke!, arter vi kan tillate oss å
utrydde? --- Hva er hensikten med å formulere noe slikt i noe som skal
framstå som et politisk manifest?
Kanskje forfatterne synes dette er pirk. Men blir det for mange slike
absurde påstander i en argumentasjonsrekke, smitter det over på andre leddd
i argumentasjonen som egentlig er helt OK.
For øvrig er det lett å se at lignende innvendinger kan rettes mot andre
punkter i resonnementet: Vi vet forferdelig lite om hvor mye karbondioksid
som bindes ved ny plantevekst, dermed blir argumentasjonen ganske dårlig på
dette punktet også; men det er likevel ikke umulig å stille opp en
argumentasjonsrekke for at vi bør bringe utslippet ned, basert på et bredt
spektrum av antagelser. Vi vet fint lite om den naturlige fornyingen av
matjorda, f eks, ikke minst fordi den varierer med tid og sted, de lokale
forholdene, variasjoner i klimaet osv. Likevel er ikke dette så farlig for
konklujsonen. Her er det til en viss grad menneskelig mulig å SE at noe går
galt når jorda blir behandlet galt, og med andre ord lære seg å utvise
forsiktighet. Tilsvarende med grunnvannet, også her selvfølgelig bare til
en viss grad. Disse punktene er det dermed mulig å fylle med innhold, på
tross av at logikken som sådan ikke er perfekt.
For øvrig er jeg ikke kommet langt nok i lesningen av boka ennå til å kunne
kommentere den. At den burde ha vært omtalt og anmeldt i KK, er opplagt.
NOEN MÅ GJØRE DET.
Knut Johansen