Min oppfatning av måleproblemet er som følger:
- I et kaotisk (meget ulinjært, komplekst) system - som klimaet er - skulle
de ekstreme utslagene øke når energien i systemet øker. Dermed kan vi få sju
kalde på kontinentet og sju varme i Norge. Er det ikke det vi observerer?
- I en slik situasjon er den sedvanlige "gjennomsnittstenkninga" for treg.
Det tar veldig lang tid før man kan måle noen vesentlig økning av
middeltemperaturen. Gjennomsnittet er en for primitiv statistisk indikator,
man må se på frekvensen/fordelinger av "ekstremer". Har vi ikke hatt
"unormalt" mange rekorder i det siste?
- Eller sagt på enda en måte. Hvis en kule i en bolle får økt energi
(oppvarming) er det karakterisketiske at den går høyrere opp på kantene. At
den som før aldri er i ro - alltid er oppover kantene - og at den - som før
graviterer mot bunnen i bollen (likevekt) er ikke noe motargumet. (jfr. Det
har alltid vært stor variasjon osv. osv.)
- Videre: Hvis det ikke er en bolle men en munkepanne, kan vi vippe over i
et langt mindre gunstig høl (likevektstilstand) som vi har vondt for å komme
ut av - det nye hullet kan være mye dypere, så selv om vær-utslagene
fortsatt blir ekstreme kommer i ikke tilbake til de gamle vær-variasjonene.
Aldri mer skikkelig vinter, bare vekslinger av føn-vind og isnende
nordaving/barfrost. Med noen korte runder med 20 cm skiføre imellom. Ikke
den tause stille rolige vinteren, men susing i tretoppene jamt og trutt hele
vinteren.
- De første norske reaksjonene i 1989/1990 var **helt** linjære. Ingeniørene
i Landbruk, fisk satt å regnet på en halvgrad varmere vær året igjennom. Mer
fisk, mer skog - do not worry!! Sosialøkonomene så for seg at vi kunne dyrke
bananer i Sibir osv. osv. Forhåpentligvis er de blitt litt mer
kybernetiske/dialektiske i hodene sine siden den gang. Sosialøknomonene som
jeg ser mest til har ikke avansert nevneverdig, men blant dem må det jo en
kulturrevolusjon til fra statikk(=ideologi) til dynamikk(=virkelighet).
Naturvitere som ikke driver primært med ideologiproduskjon burde ha lettere
for å ta i bruk kybernetiske resonnementer rundt klimaforandring og måling
ikke minst målingen av dem. (Eller er det linjær regressjon fortsatt
?)
- Etter min amatør-oppfatning burde vi kunne studere fordelingen av slike
ekstremer de siste 100 år - og teste hypoteser om ekstremenes
fordeling/frekvens/styrke. Venter man på signifikante endringer i
gjennomsnittstemperaturen venter man til det er for seint. Da må man ha
veeeeldig lange tidserier for å kunne si noe.
- At andre naturfenonmener har stor virkning på klimaet er helt opplagt. Men
det er den siste graden som får vannet til å koke.
- Det er klart at "hvis vi fikk sju normale" - men Karstens og mitt argument
er nettopp at vi ikke har hatt sju normale år etterhverandre de siste åra.
Eller har vi det?
Vh
Anders E
At 23:23 04.12.98 +0100, Erik Lindeberg wrote:
>Til Karsten:
>Å studere både forandringer på kort og lang sikt kan være nyttig, men jeg
>synes du ser noe for "kortsynt" på de værfenomenene du beskriver. Det er
>også farlig å argumentere med slike lokale observasjoner fordi det grenser
>til opportunisme. Dersom vi hadde fått sju "normale" år, eller for den saks
>skyld kanskje sju ekstra kalde så vil heller ikke dette være et sterkt
>støtte til at teorien om MK er feil fordi det er andre sterke krefter som
>også gir svingninger i klimaet som vi hittil ikke har greid å knytte til
>gode forklaringsmodeller.
>
>En evt. MK vil bare kunne observeres på lengre sikt og det gjør denne
>miljøkampen spesiell. Det er nemlig mye vanskeligere å mobilisere til kamp
>mot en synlig trussel enn en som en tilegner seg bare gjennom kunnskap.
>Dette byr på spesielle oppgaver, men dette er slett ikke umulig til å gjøre
>dette til en stor bevegelse som kan redusere klimagassutslippene i de
>industrialiserte land og trenge tilbake kortsiktig tenkning.