Kjære Tore Jørgensen.
Jeg synes også det er en interessant debatt vi nå har med hverandre, og mye
av det du skriver er jeg fortsatt enig i. Men når det kommer til
konklusjoner i dagens aktuelle saker, er vi klart uenige:
Du beskriver farene ved statlig detaljstyring etter Sovjet-modell, og ditt
alternativ til det er økt finansiell og politisk fristilling av
universitetene. Samtidig legger du stor vekt på at forskningen skal være
samfunnsnyttig, slik at din mor kan godta den. Men mitt poeng er hele tiden
at debatten ikke gjelder graden av detaljkontroll, men prinsippet om et
statlig sikret rom for fri forskning uavhengig av konjunktursvingninger.
"Krav" fra omgivelsene vil være der uansett. Spørsmålet er om de skal være
et resultat av offentlig debatt om utdannings- og forskningspolitiske
retningslinjer - en debatt som også våre mødre kan forholde seg til - eller
om de skal springe ut av private finans(ierings)interesser og mer eller
mindre kjente enkeltpersoners innflytelse.
Du skriver varmt om de positive virkningene av flere hundre års
universitetstradisjon, med de faglig-kollegiale normene som er nedfelt der.
Ja, nettopp. Men det som foreslås i dag, er jo å bryte med denne
tradisjonen. Normene for fri, ansvarlig forskning har vært ivaretatt av
kollegiale organer - som man også har ment er best skikket til å vurdere
kontroversielle spørsmål om vitenskapelig standard, faglige tyngdepunkter
og prioriteringer, gradsordninger, vekttall, eksamens- og
undervisningsformer osv. Ikke noe er bedre enn at de samme normene i dag i
økende grad internasjonaliseres. Men da må det også være dem man ønsker å
internasjonalisere! Verdien av en internasjonal universitetskultur må jo
være at den fører videre det beste i nasjonale universitetskulturer - ikke
at men i "internasjonaliseringens" navn kaster vrak på det samme. Hvis man
i utgangspunktet mener at et flertall eksterne styrerepresentanter bryter
med tradisjonelle akademiske normer og verdier, endres derfor ikke det ved
en internasjonalisering av universitetskulture, tvert imot, noe ditt
eksempel med Jon Elster kan illustrere.
Elster er ganske riktig en internasjonalt kjent norsk forsker. Og han er
selvfølgelig faglig omstridt. Gjennom en årrekke har han profilert seg som
en sterk tilhenger av såkalt metodisk individualisme i samfunnsvitenskapene
og gjennom det syn at all menneskelig rasjonalitet er såkalt strategisk
eller mål/middel-rasjonalitet. Særlig i moralfilosofien er dette
kontroversielt, og jeg for min del er sterkt uenig med Elster. Det betyr
ikke at jeg ikke kan se for meg situasjoner der det kunne vært ønskelig med
en person som Elster i en universitetsledelse. Men jeg har heller ingen
problemer med å se for meg situasjoner der hans faglige profil ville
medføre universitetspolitiske standpunkter som gjorde at jeg ikke ville
stemme på ham f.eks. ved et rektorvalg. Det generelle poenget er at
kontroversielle saker bør fortsette å framstå som kontroversielle slik at
både min mor, offentligheten forøvrig og forskere fritt kan ta stilling til
dem. Skal Norge ha noe å bidra med til en internasjonal universitetskultur,
må vi for all del ikke begynne å oppfatte oss selv som et "regionkontor" og
slutte å vurdere selvstendig og kritisk det som kommer fra utlandet fordi
det er utenlandsk eller stammer fra BERØMTE personer.
Like etter at jeg hadde lest ditt svar på mitt forrige innlegg, kom jeg
tilfeldigvis over en artikkel av professor Ragnvald Kalleberg i UiOs
forskningstidsskrift Apollon, der han omtaler de undersøkelsene av
forskningsetiske normer og praktiseringen av dem ved universiteter som ble
publisert av Robert K. Merton i 1942.
Her må jeg kort bemerke at jeg tror det er mulig at Trond Andresen blander
sammen Robert K. og Robert H. Merton. Men uansett:
Mertons konklusjoner var at det fantes overraskende lite faglig fusk i
grunnforskningen ved universiteter, noe som ifølge Kalleberg er blitt
bekreftet ved senere undersøkelser. Og han fortsetter:
"Den engelske fysiker og vitenskapsteoretiker John Ziman har pekt på at
forskning i industribedrifter skjer på grunnlag av institusjonelle normer
som nærmest er antitetiske til normene i universitetenes grunnforskning.
Mens de institusjonelle betingelser i det ene tilfellet skyver deltakerne
inn i full offentlighet, horisontal kollegakontroll og felleseie av
kunnskap, føres de i det andre tilfellet inn i hemmelighold, hierarki og
privat eiendomsrett. Begge typer av institusjoner er nødvendige og legitime
i liberale samfunn som det norske. Og de stårt i et uunngåelig
spenningsforhold til hverandre. Demokratiske rettsstater av vår type
trenger å opprettholde forvaltnings- og lønnsomhetsfrie soner for å sikre
en åpen og opplyst offentlig samtale, som igjen kan danne grunnlag for
ønskverdig samfunns- og kulturutvikling. Hvis et lands skoleverk,
universiteter og massemedier fungerer for mye på markedets eller
forvaltningens premisser, trues rasjonaliteten i den offentlige (og
private) menings- og viljesdannelse." (R. Kalleberg, i Apollon 3-4/2000)
Og med det sier jeg takk for meg i denne debattrunden.
Truls Wyller
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 20-12-01 MET