Sorry Trond Andresen,
innlegget mitt var *ikke* ment som sjikane av verken deg eller innlegget
ditt. Jeg har stor respekt for det arbeidet du gjør i kollegiet. Innlegget
var ment *ironisk*, en ytringsform jeg nå har lært at e-mail egner seg
dårlig for.
La meg derfor kutte ironien og den svarte humoren, og flagge politisk ståsted:
1. Ja, jeg synes det er ille at politikere og andre med makt i Norge
tåkelegger sine faktiske handlinger bak en retorikk om bl.a.
tekno-determinisme. Den slags "Newspeak" har jeg faktisk skrevet et par
kronikker om bl.a. i forhold til Hernes sin retorikk da han bak vår rygg la
ned universitetsdemokratiet. En kronikken stod i Universitetsavisa før den
ble kneblet, og førte til brev fra departementet (d.v.s. Hernes) med
beskjed om at slikt ikke skulle stå på trykk i en universitetsavis. Så da
så!
2. Drittpreik-Bingo er en "overlevelsesstrategi" på møter der man er
tvunget til å sitte og høre på den slags "Drittpreik" (eng. "Bullshit").
Drittpreik-bingo er et ark med en 5x5 matrise med drittpreik-ord som bl.a.
"strategi", "synergi", "tverrfaglighet", "målrettet",,,,. Når en taler sier
et av ordene, krysser man av dette. Når man får fem på rad, enten vannrett,
loddrett eller diagonalt, har man fått "Drittpreik" og roper dette. Dette
er en slags humoristisk måte å overleve i en verden der man "på gulvet"
ofte er sørgelig fremmedgjort.
3. Ja, jeg mener at maktspråket idag stort sett er tømt for mening. Jeg
skrev ikke, som er utgangspunktet i Aftenpostens analyse, at *språket* er
tømt for mening. Jeg tillater meg her å være uenig med en del populære
franske filosofer ("tåkefyrstene"), evt. den vanlige fortolkningen av
disse. Språket har definitivt mening, men kodene er annerledes enn de var
for 20 år siden.
4. At det politiske språket er tømt for mening anser jeg såklart som en
fare for demokratiet. På de annen side kan det stilles spørsmålstegn ved om
"alt var så meget bedre før" hva gjelder demokratiet i Norge (ref.
"strategene"). Jeg mener allikevel at det er viktig å bringe orden i
sammenhengen mellom ord og mening i politikken. Paradokset er allikevel at
det finnes godt med analyser fra "Dragvoll"-forskere som viser hva som
egentlig foregår, men som ingen leser. De finnes til og med på internett!!!
5. Hvis jeg får komme med en kritikk av Andresens kronikk, så må det gå på
det noe forenklede verdensbildet som tegnes. (a) Tekno-determinisme er så
utbredt i samfunnet at jeg tror de fleste i både regjering og storfinans
faktisk tror på det. (b) Jeg tror ikke det finnes noen tenkende enheter som
heter "samfunnet", "regjeringene" eller "de multinasjonale selskapene".
Disse tingene er abstraksjoner som dekker over komplekse organisasjoner
bestående av individer og grupper (en ny abstraksjon) med ofte motstridende
interesser. Jeg tror vi akademikere i altfor stor grad tillegger systemer
og individer målstyrt og konsistent adferd. I veldig stor grad bare blir
ting slik, og all praten er stort sett forsøk på å forsvare/forklare det
som allerede har skjedd. Nyere hjerneforskning viser (i tråd med hva
filosofer som bla. Merleau-Ponty og Heidegger hevdet for allerede 40-50 år
siden) at vår bevisshet ligger ca 1/2 sekund bak det vi faktisk gjør. Vi er
sotrt sett tilskuere og arkivarer til våre egne handliger. Kun relativt
sjelden griper vi inn og forandrer retningen. Dette gjelder både folk, og
ansamlinger av folk (grupper, organisasjoner, samfunn++). Men nå er jeg
langt utenfor utgangspunktet...
Vel, det var alt for denne gang..
forsatt god sommer..
-dag
>At 20:11 25.07.00 +0200, Dag Svanaes wrote:
>
>>Ser at Andresens kronikk har fått igang en diskusjon om moteriktige
>>formuleringer. For oss som var unge i Trondheim tidlig på 80-tallet lyder
>>nok "multinasjonale selskaper...." som et gufs fra noen merkelige
>>diskusjoner vi observerte i Samfundet om Albanias status som kommunismens
>>paradis.
>
>Da tror jeg du husker feil. Jeg antar at du sikter til ML-terminologien,
>og den var ikke "multinasjonale selskaper, men "monopolkapitalen"
>og lignende.
>
>Betegnelsen "multinasjonalt (eller transnasjonalt selskap" er derimot
>fullstendig ukontroversiell, og brukes på universiteter, i de store mediene,
>og blant politikere og det etablerte kommentator-sjikt. Og i kjente bøker
>skrevet av kritikere som sjøl ikke er venstreradikale,
>f.eks. "When corporations rule the world" av David C. Korten, se
>http://www.amazon.com/exec/obidos/ASIN/1887208011/qid-4598298/sr=1-4/103-5258
>736-5807835
>eller "The global trap" av Hans-Peter Martin og Harald Schumann, se
>http://www.amazon.com/exec/obidos/ASIN/1856495302/qid-4598401/sr=1-1/103-5258
>736-5807835
>
>Hvis man er så allergisk mot det man oppfatter som "gammeldags" politisk
>retorikk, at man til og med nekter seg sjøl å bruke det gjengse begrepet
>"multinasjonalt selskap", så fraskriver man seg muligheten til overhodet å
>diskutere problemene som følger av den økende makt som disse selskapene
>utøver.
>
>Svanæs fortsetter:
>
>>Vår generasjon har skiftet strategi. Vi vet at vi blir lurt hver dag, at
>>makten er korrupt, og at det politiske språket er tømt for mening*.
>
>"Løsningen" er altså å avstå fra å forholde seg til en ubehagelig
>virkelighet? Er det ikke noe pretensiøst å kalle dette en "strategi"? Jeg
>vil tro at det er en god del personer også fra "din generasjon" som ikke
>går god for dette.
>
>(Når det gjelder de mer sjikanøse deler av Svanæs' innlegg (at mitt innlegg
>er "kandidat til Drittpreik-bingo" etc.), så lar jeg det stå ubesvart.)
>
>
>Trond Andresen
>__________________
>
>*Den tidsriktige ideologi om at det politiske språk er tømt for mening, har
>sin parallell i at tegnene som omgir oss ikke lenger skal bety noe. Uten at
>det har noe direkte med vår diskusjon å gjøre, vedlegges en tankevekkende
>kommentar:
>
> >Aftenposten 19/7-00
> >
> >DE KULE HAR DET GODT
> >av Tommy Sørbø
> >
> >Britney Spears byr seg frem etter alle kunstens regler, samtidig som hun
> >tviholder på imaget som dydsmønster. Små barn bærer T-skjorter med
> >påskriften «Fuck me!». Vi registrerer at tegnene har mistet sitt innhold, og
> >strever med å avlære vår fortolkningsiver.
> >
> >Når den 18 år gamle engelske popjomfruen Britney Spears
> >synger «Hit me baby one more time» mens hun vrikker på
> >hoftene i en bukse så tettsittende at den nærmest må kalles
> >intravenøs, mens hun lener sitt fremtredende brystparti mot
> >kameraene slik at silikonen truer med å skvalpe over
> >utringningen på kjolen, sånn at Dagbladet tilbyr henne et
> >helsides foto og en amerikansk milliardær hundre millioner
> >for en natt, samtidig som hun fremstår som prektigheten
> >selv, og sier at hun ikke har tro på sex før ekteskapet; da
> >trenger man ikke ha lest fransk postmoderne filosofi for å
> >se at tegnene er tømt for mening. Har vi ikke skjønt det
> >før, så skjønner vi det vel nå: symbolet på sex, det er én
> >ting; sex, det er noe helt annet.
> > Britney Spears og hennes generasjon ser ut til å kunne
> >leve greit med denne schizofrenien, men for dem av oss som
> >forventer at det skal være en viss sammenheng mellom det man
> >sier og det man gjør, er det ikke alltid så greit. Vi
> >forsøker ikke å reagere når vi sitter på badestranden og ser
> >en mor ta på sin ni år gamle sønn en T-skjorte med
> >innskriften: «Fuck me!» på. Vi prøver å tenke på det som et
> >praktisk klesplagg med noen artige bokstaver, og når moren
> >selv sjokker toppless omkring med et digert, dinglende
> >gullkors om halsen, tenker vi: Nei, det var da et fint
> >smykke! Og så har vi helt sluttet å kaste bort tiden på å
> >diskutere hva to millimeter pigg og fippskjegg egentlig
> >betyr, hva de nysprayede kjempeordene som hver morgen møter
> >oss på bussholdeplassens leskur vil fortelle, eller hva
> >Toyota har med EM i fotball å gjøre.
> >
> >Langsomt men sikkert forsøker vi å avlære vår
> >fortolkningsiver, eller sagt på en enklere måte: vi prøver å
> >bli litt mer kule. De kule har nemlig ikke noe problem med
> >at hippien, punkeren, sadomasochisten eller nynazisten
> >gjenoppstår på catwalken i Milano og Paris. De tar poenget
> >med en gang: det som gjenoppstår i år, må være forskjellig
> >fra det som gjenoppsto i fjor. Noe mening ut over det finnes
> >ikke. De kule gidder ikke bry seg med at revolusjoner er noe
> >som skjer i databransjen to ganger i uken, kriger er når to
> >kjendiser krangler på forsiden i VG, og proteststorm fra
> >distriktsnorge er når NRKs sentralbord mottar syv telefoner
> >fra halvfulle bygdetullinger som ikke liker oppsynet på en
> >programleder.
> > At tegnene er referanseløse, språket tømt for mening og
> >faktene oppbrukt, det er ikke deres problem. De gidder ikke
> >slite livet av seg med å finne nye ord og vendinger eller gå
> >i indre eksil for å holde sin sti ren. For dem er gjenbruk
> >tingen. Store ord blir som nye bare man sier dem med et flir
> >eller med gåseøyne. «Ærlig talt» så forplikter de riktignok
> >ikke mer, men hva gjør vel det, «ikke sant»?
> > Derfor er det sikkert sunt å være kul, men ikke alltid så
> >lett, det skal gudene vite. Det finnes øyeblikk da noen av
> >oss simpelthen ikke greier å la være å drømme om den tiden
> >da det fremdeles var en slags sammenheng mellom tegnene og
> >det de viste til; da hippienes hår til over ørene og
> >slipsløse frekkheter var en sviende kritikk av Systemet og
> >en hemningsløs tillit til Naturen, da småborgernes Ford
> >Angliaer, cordfløyelshatter og poplinsfrakker kunne leses
> >som en støtte til Fremskrittet og Sosialdemokratiet, og da
> >sigarer og mage tydet på man var dansk eller medlem i Norsk
> >Arbeidsgiverforening.
> >
> >Et av de mest rørende eksempler på slike drømmer må være den
> >svenske filmen «Änglagård» fra 1994. Med sin
> >«a-stranger-comes-to-town-klisjé» var den fullstendig uegnet
> >til å si noe som helst om vår tid. To rocka protagonister
> >som så ut til å være hentet fra en tilårskommen reklamefilm
> >for jeans, kom med sitt utslitte repertoar av
> >frihetssymboler: fart, åpent kjærlighetsliv, bereisthet,
> >opplevelsestrang og kontinentale vaner, og kolliderte med
> >bygdas like steindøde symboler på innavlet skepsis,
> >dobbeltmoral og fordommer. By og land, bohem og bonde, lyst
> >og konvensjoner braket sammen i en film der datomerkingen så
> >ut til å være gått ut engang i midten av 1970-årene.
> > Hvorfor ble den da likevel så populær? Kanskje fordi den
> >gjennom sitt naive forsøk på å blåse støv av de
> >kulturradikale faktene traff en dyp lengsel etter at ting
> >igjen skal bety noe. Kanskje filmen kan oppfattes som en
> >paradismyte, en historie som viser oss verden før
> >syndefallet, den gangen språket ennå ikke var invadert, den
> >lykkelige tid da det moderne prosjektets opprørsfakter,
> >kampsymboler og avsløringstrang fremdeles ikke var
> >kommersialisert, instrumentalisert og tømt for mening?
> > Hvis det er tilfelle, så kan Eivind Tjønnelands prosjekt i
> >Morgenbladet om å gjenreise kulturradikalismen kanskje
> >likevel ha noe for seg. Da vil det kanskje være mulig å
> >gjenerobre det språket fjernsynsreklamen, løssalgsavisene og
> >Fremskrittspartiet tok fra oss. Men om det skal lykkes, bør
> >man nok ikke lenger være så redd for stanken fra det
> >velbrukte språket. Da må man våge å si: «Jeg tror på
> >friheten» uten å trekke på hverken nesa eller smilebåndet.
> >Hvem vet, en dag hører kanskje Britney Spears på Tjønneland
> >som - med reklamen for Axe etterbarberingsvann - sier «Don't
> >use it, if you don't mean it».
-----------------------------------------------------------------------------
Dag Svanaes
Dept. of Computer and Information Science
Norwegian University of Science and Technology
N-7491 Trondheim
Norway
Tel: +47 73 59 18 42
Mobile: +47 92 60 76 01
Fax: +47 73 59 17 33
Home page: http://www.ifi.ntnu.no/~dags/
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 20-12-01 MET