Kollegiet hadde ordinært møte, og dessuten et lengre seminar, torsdag og
fredag 25-26.mars. Seminaret ble arrangert for at det nye kollegiet skulle
få diskutert kollegiets rolle i henhold til lover og regler, sin
arbeidsform, og kollegiets strategi for NTNU. Det som her følger er noen av
mine inntrykk fra disse to dagene.
Etter min vurdering ble det ikke fattet noen kontroversielle vedtak på det
ordinære kollegiemøtet, så jeg ser ikke noe behov for å komme med noen
kommentarer til de på forhånd oppsatte saker. Det henvises til det
offisielle referatet, som legges ut under NTNUs nettsted. Se
<http://www.ntnu.no/administrasjon/protokoller/>, hvor det vil komme - i
skrivende stund veit jeg ikke når det blir tilgjengelig.
I det følgende vil jeg begrense meg til å ta opp de saker og synspunkter som
viste seg å være mer kontroversielle.Det som følger her og i neste innlegg, er
sjølsagt mine egne inntrykk og vurderinger. Det er basert på notater og
hukommelsen, og nedskrevet dagen etterpå.
OM TILSATTES YTRINGSFRIHET (I KJØLVANNET AV
"REPRO-SAKA")
Jeg skal bruke mest plass på seminaret, men dette innlegget vil bare ta
opp et eventuelt-punkt på det ordinære kollegiemøtet. (De som føler at de
allerede har lest nok om denne saka, kan stoppe her og hoppe direkte til
neste innlegg, "KOLLEGIET 25-26/3, del 2").
På tampen første dag tok jeg opp saksgangen i forbindelse med det brev som
34 tilsatte ved Studieavdelingen den 8. februar 1999 sendte til
universitetsdirektøren (UD), for å protestere mot nedlegging av
Reprosentralen på Gløshaugen og overflytting til Dragvoll. Dette brevet og
dets etterspill er omtalt på NTNU-forum,
<http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/n-d/nye/0056.html>,
dessuten omtalt i siste Under Dusken,
<http://www.stud.ntnu.no/studorg/ud/dusker/html/9905/index.php3?visfil=Sensurerte.html>
og i Universitetsavisa,
<http://www.ntnu.no/universitetsavisa/0599/repro1.html> og
<http://www.ntnu.no/universitetsavisa/0599/repro2.html>.
Min intensjon var at saka ikke skulle ta lang tid, jeg ville bare markere og få protollert
mitt syn om at det er uholdbart å instruere de tilsatte om å ikke sende brev
til UD for framtida, men bare «gå tjenestevei» til nærmeste overordnede, slik
de fikk beskjed om fra sin ledelse. I den forbindelse ønsket jeg å levere en
protokolltilførsel som uttrykte mitt syn, en kortfattet versjon av brev jeg
tidligere (3. mars og 16.mars) har sent UD, brev som jeg ikke har fått svar
på (begge brev er offentliggjorte på NTNU-debatt, hhv.
<http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/n-d/nye/0070.html> og
<http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/n-d/nye/0073.html>).
Men punktet ble langt mer omfattende, fordi UD ba om ordet, og ga en skarp og
lengre imøtegåelse både vedrørende hva som faktisk har skjedd, og en
kritikk av de skriftlige henvendelser jeg har gjort til UD om saka, ikke
minst fordi de også er blitt lagt ut offentlig på nettet.
UD sa at brevskriverne ved studieavdelingen ikke hadde fått «en reprimande».
Jeg fastholdt at Studiedirektøren hadde instruert sine seksjonsledere om å
formidle videre til de tilsatte at brevet var kritikkverdig og at de i
framtida skulle benytte tjenestevei - og at dette er godt dokumentert via
tilsatte, Under Dusken og Universitetsavisa. Slik jeg oppfatter det, står
påstand mot påstand. Det ble også strid om hvorvidt ledermøtet (bestående av
NTNUs direktører) hadde drøftet saka, slik jeg forsto det bl.a. etter en
telefonsamtale med studiedirektøren. På møtet sa økonomidirektøren til meg
at det ikke hadde blitt behandlet på ledermøtet, men at han bare «off the
record» (hans egne ord) hadde tatt opp dette med studiedirektøren før det
egentlige ledermøte hadde begynt.
Uansett hvordan dette eksakt skjedde - noen direktører snakket om saka da de
møttes i forbindelse med ledermøtet, dette førte i neste omgang til at
studiedirektøren gikk til sine mellomledere og ga dem beskjed om å formidle
korreksen om ikke å skrive slike brev til UD for framtida. Mot dette står
altså UD sitt utsagn om at ingen har fått noen reprimande. Påstand står mot
påstand.
Siden ingen i kollegiet støttet meg da denne saka var oppe, ønsket jeg å
understreke at den ville ha kommet opp uavhengig av meg, uansett om jeg
hadde sendt skriftlige (og offentlige) henvendelser til UD og snakket med
diverse tilsatte. For Universitetsavisa og Under Dusken hadde jo anstilt
undersøkelser på egen hånd, basert på direkte kontakt med berørte tilsatte.
Med andre ord utgjorde ikke mine undersøkelser og skriverier i saka noen
avgjørende forskjell. Jeg opplevde det like fullt som om resten av kollegiet
enten tiet, eller aktivt ga meg «skylda» for at denne saka har blitt stor og
ubehagelig. Og det ble hevdet fra enkelte at møtet ikke en gang skulle
akseptere min varslede protokolltilførsel, da den inneholdt en
gal virkelighetsbeskrivelse. Dette på et tidspunkt hvor jeg ennå ikke
hadde lest den opp og møtet dermed ikke kjente teksten.
På tross av at jeg aldri har opplevd å bli nektet å levere
protokolltilførsler noe annet sted i organisasjonslivet og politikken,
valgte jeg å la være på grunn av atmosfæren der og da.
I ettertid vil jeg si: Jeg er faktisk enig at saka har blitt unødig stor og
ubehagelig (også for undertegnede, se avsnitt 3 nedenfor). Det som burde
vært gjort fra UD sin side, umiddelbart etter at det var blitt kjent at de
tilsatte hadde fått sin formaning (korreks, reprimande, .....whatever), var
å komme med en presisering om at «hvis tilsatte har oppfattet det slik at de
har fått munnkurv er det beklagelig, de kan sjølsagt sende brev om hva som
helst til UD». Eller noe lignende. Da ville dette vært ute av verden før det
hadde ballet på seg.
Ledelsen burde også ha latt være å instruere arkivet om å ikke journalføre
brevet - en reaksjon på at dette i følge dem ikke var «tjenestevei», se
Universitetsavisa, <http://www.ntnu.no/universitetsavisa/0599/repro2.html>,
hvor det bla. står:
> .......Da Universitetsavisa bad om å få kopi av protestbrevene, fikk vi
> beskjed om at de ikke var journalført, på tross av at noen av
> brevene var over en måned gamle. Etter at vi gjorde vår
> henvendelse, ble journalføring igangsatt.
> (ass. UD) Peter
> Lykke sier at disse brevene egentlig ikke burde vært journalført:
>
> - Tilsatte som ønsker å påvirke sine egne arbeidsvilkår og de
> tjenester de mener de har behov for, skal gå tjenestevei, eller ta opp
> saken med sin tillitsrepresentant, verneombud eller sin representant i
> de styrende organer. Hvilken av disse veier de skal velge, beror på
> sakens art.
> .............
Men slikt gjør bare vondt verre fordi man i følge manges oppfatning da bryter
Forskrift om offentlige arkiv, se f.eks. Under Duskens oppslag,
<http://www.stud.ntnu.no/studorg/ud/dusker/html/9905/index.php3?visfil=Sensurerte.html>,
og et tidligere innlegg fra meg på NTNU-forum.
Nå vil kanskje noen innvende at uansett, dette er en bagatell. Til det vil
jeg svare: Jeg ble faktisk ikke imøtegått når jeg framholdt på kollegiemøtet
at tilsatte skal ha full rett til å skrive brev til ledelsen på et
hvilket som helst nivå. Akkurat dette er viktig, og blir forsåvidt bekreftet
gjennom UD sin benektelse på møtet av at det overhodet er gitt noen slags
reprimande. Dette velger jeg nå å tolke positivt, som et signal fra NTNU sin
ledelse om at alle tilsatte _skal_ ha utstrakt ytringsfrihet om ting som
vedrører deres arbeidssituasjon spesielt, og NTNU generelt. Dermed er det
i så fall - etter noe turbulens - klart markert at de tilsatte ved NTNU nyter godt
av en viktig rettighet som de fleste andre arbeidstakere i Norge og andre
land ikke har (sjøl om de kanskje har den på papiret og i festtalene).
(Det kan hende at jeg nå tolker NTNU-ledelsen for liberalt på dette punkt. I
så fall håper jeg at UD eller rektor kan korrigere meg snarest mulig. Da
ønsker jeg i tilfelle å videreføre diskusjonen om dette, en diskusjon som
ellers kunne betraktes som over for denne gang.)
Avslutningsvis til dette punkt: Frihet til å ytre seg på jobb burde være
en sjølsagt rettighet, som det ikke skulle vært nødvendig å strides om.
Men den blir dessverre nødvendig å forsvare aktivt når tendensen er
at universitetene verden over blir presset inn i, eller sjøl velger
(eller begge deler) - en mer konsernlignende styringsform og
bedriftskultur, med den reduksjon i de tilsattes ytringsfrihet og
rettigheter versus ledelsen som slikt innebærer (mer om «konsernifisering»
av universitetene i neste innlegg). Vi vil alle ha et effektivt og godt
universitet, m.h.p. undervisning, forskning, rekruttering, økonomisk drift.
Jeg mener at dette bl.a. forutsetter en større grad av demokrati og frihet -
og dermed trivsel, innsatsvilje og initiativrikdom - for alle tilsatte, enn
det som er vanlig i det private næringsliv. Men meningene her er som kjent
delte.
Så langt om tilsattes ytringsfrihet. Se ellers neste innlegg for mer om
kollegiets møte/seminar 25-26/3.
27. mars 1998
Trond Andresen
kollegie-representant
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 20-12-01 MET