Du sier mye fornuftig, noe ufornuftig og noe som ikke stemmer med de
faktiske forhold, så lite ideelle de enn er.
At 02:16 17.07.01 +0200, Mathias Bismo wrote:
>regelen for hele skolesystemet. Personlig har denne "tvangen" gjort at
>jeg ikke kan fordra Tarjei Vesaas.
Personlig hadde jeg det på akkurat samme måten med en del danske forfattere.
F.eks. hadde vi en tekst av St. St. Blicher som ble gjennomgått fem ganger i
løpet av mine tolv år i skolen. Når det gjelder Vesaas er det ikke vanske-
lig for meg å skjønne at mange ikke kan fordra hans selvhøytidelige og
alvorstunge symbolfreudianisme, det er også noe med den tida han levde i.
Parallellen i dansk er Martin A. Hansen og til dels H.C. Branner. Det
trenger ikke bare å være en tvang som gjør at man ikke liker Vesaas.
Problemet i skolen er at man ikke får lov til ikke å like ham, man SKAL
synes at han er fin. Det finnes dog selvsagt en del lærere som skjønner
dette problemet, at litteratur er noe subjektivt og at det faktisk blant
vedkommendes elever kan gjemme seg større hoder enn Vesaas samt at ikke alle
blir litteraturelskere. Men at slike lærere fins skyldes ikke den
pedagogiske utdanninga.
Videre er det dette at dansk/norsk/svensk osv., morsmålsfaget fortsatt og
spesielt i Norge har en nasjonalromantisk status. Man går gjennom hele
skolen uten å bli presentert for verdenslitteraturens største navn, men man
skal gudhjelpemeg kjenne til alle mulige ubetydelige bare fordi de er
norske, danske osv. På Grønland måtte de stakkars grønlandske elevene sitte
med nesen i den danske gullalderens plogfurer, men fikk ikke høre eller se
en eneste norsk dikter som skrev om en natur som lignet deres egen, bortsett
fra når jeg leste opp litt Ivar Aasen i en geografitime. På få sider i
norskbøkene virvles det opp støvskyer av navn - hva skal elevene med det?
Jo, de skal "lære" at det norske arbeiderpartis hellige stat har frambrakt
så og så stor velsignelse i form av f.eks. "kvinnelitteratur" (= en masse
navn?) eller hva det nå kan være. Pekefingre mangler aldri. Men de har aldri
hørt om Homer, Ovid, Balzac, Dickens eller Joseph Conrad, ikke lest en linje
av Dostojevskij, Brecht eller Karin Boye. De var ikke norske og betyr derfor
ikke noe. Det ville svare til at vi i matematikk bare skulle lære om den
matematikken som norske matematikere har utviklet. Det sier seg selv at
slikt gir et helt skjevt verdensbilde. Kulturen er internasjonal og har
alltid vært det - etter min mening faktisk mere før enn nå, men det skyldes
at kulturen nå er lagt under markedsføringen av "Norge" eller andre
nasjonale kulisser og eksportindustriens profittinteresser, og at kulturen
forvanskes til sportslig nasjonalsjåvinisme, turistnæring og industriell
massefordummelse.
Legg vel merke til dette: kreftene bak den såkalte "globaliseringen" har all
interesse i å forsterke de vanntette skott mellom nasjonalbornerte
offentligheter, fordi del og hersk tjener dem. Derfor spres platte
fordommer om "svenskene" osv. bare mer og mer, uvitenheten om nærmeste nabo
søkes målbevisst øket. Det står intet i norske skolehistoriebøker om at den
svenske fagbevegelsen og visse deler av borgerskapet støttet Norges
uavhengighet i 1905.
>geografilærer kom inn. Hun valgte en helt annen strategi. Her skulle
>elevene testes i hvordan de klarte å benytte seg av stoffet, fordi det
>som kan slås opp i en bok, det trenger man ikke kunne. Plutselig var
>ikke de "skoleflinke" like flinke i geografi, mens flere "skolesvake"
>var det. Problemet med hennes strategi, er imidlertid at det ikke følger
>læreplanene. I henhold til læreplaner skal man kunne testes i et gitt
>pensum ved eksamener.
Det stemmer ikke. Jeg underviser på tilsvarende måte i geografi. Det finnes
etter reform 94 ikke lenger noe "pensum". Læreplanens mål angir hva som skal
læres. I prinsippet trenger man ingen lærebok, men kan lage sitt eget
"pensum" som kan bestå av alt mulig. Men det viser seg at elevene gjerne vil
ha noe fast å holde seg til. Videre har ikke forlagene endret noe vesentlig
ved lærebøkene etter reform 94, de er nesten de samme som før. Lærebøker er
jo dessuten en særdeles viktig økonomisk melkeku. Jeg kjemper hvert år en
forgjeves kamp for å bryte ned elevenes autoritetstro til læreboka ved å
påvise faktiske feil, slurv osv. og gi dem kopier fra andre lærebøker som
gir et annet bilde av samme stoff. Men de fleste elever nekter å gi slipp på
læreboka som autoritet, nok fordi man ofte trenger en slik, sålenge ens
horisont er begrenset. I Danmark/Grønland er man med en annen form for
læreplaner som ikke er bygd opp etter det firkantede målstyringsprinsippet
men legger direkte opp til og gir rammer for problemorientert
temaundervisning kommet mye lenger vekk fra læreboka. Eksempelvis temahefter
i historie i stedet for lærebok.
>Derfor legger systemet opp til at bøker er noe man skal gjennom, ikke
>noe man skal lære noe av. Kunnskapen om den norske
>mellomkrigslitteraturen blir uviktig når man er testet i det.
>Kunneskapen erverves ikke gjennom vilje, men gjennom tvang, dvs. at man
>ikke motiveres til det.
Jeg har ingen tro på at undervisning ikke alltid vil inneholde et element av
tvang. Oppdragelse kan ikke unngå å inneholde tvang, annet er en illusjon
fra laissez-faire-pedagogikkens tid på seksti-syttitallet. Ikke alt ved
læring kan bli morsomt alltid, f.eks. kan det ikke være morsomt å lære
bøyningsformer i tysk hver gang, den geologiske hardhetsskalaen eller
reglene for derivasjon. Det vil aldri bli bare gøy å lære. Det er vårt
underholdningssyke kjedsomhetssamfunn som forleder folk til å tro det.
Kjedsomhet er den største kilde til tenkning og fantasi, men det er noe man
ikke vil høre tale om i dag. Mye kan selvsagt bli annerledes interessant enn
det ofte er. "Problemet" ved de fleste ting er at de ikke blir skikkelig
spennende før man kan en del (hadde det noengang kunnet bli spennende hvis
alt var lett?) Det er ikke særlig morsomt å "snakke spansk"
når man kan ti ord. En undersøkelse i USA viste at elever i gjennomsnitt er
i stand til å konsentrere seg i syv minutter om een ting, før de begynner å
kjede seg og bli rastløse. Forklaring: det viste seg at i de vanlige
tv-programmene er det i snitt syv minutter mellom hver commercial-brake.
Samme undersøkelse blant elever i et annet land eller for femti år siden
ville sikkert gitt et annet resultat. Ingen statsutnevnt pedagogisk
besserwisser vil høre tale om slikt, fordi det avbryter den obligatoriske
hyllesten til "samfunn"sutviklingen og "fremskrittet". Her henviser jeg til
Thomas Hylland Eriksens bok "Øyeblikkets Tyranni", som selvsagt ble slaktet
av dablabla og de andre tabloidene, fordi den angriper deres livs"filosofi".
Du må se skolen som et produkt av samfunnet rundt den. Er det samfunnet vi
lever i interessert i vitebegjærlig og kritisk ungdom? På papiret og ved
høytidelige taler, ja. I praksis: overhodet ikke, tvertimot. Det er primært
interessert i folk som er "positive", dvs. ukritiske, og følger trender og
ordrer uten å spørre. At ordrene i dag ofte kamufleres som "tilbud" skyldes
stadig mer raffinerte forsøk på å imøtegå en demokratisering som makthaverne
alltid har strittet i mot. "Pedagogikken" fra Giske og Co. består av vikar-
ierende argumenter for innsparinger. "Undervisningsdifferensiering" betyr:
ferre lærere til fler elever. Det er billigere. Osv.
Karsten Johansen
This archive was generated by hypermail 2b29 : 03-08-01 MET DST