Nå som det begynner å bli litt hold i debatten om eksamen, tenkte jeg å
komme med litt kommentarer om skolen, hvordan den er. Selv gikk jeg på
Forsøksgymnaset i 3. gym og var i pedagogisk gruppe, og har således
diskutert pedagogikk med folk (både lærere og elever) som er genuint
opptatte av pedagogikk.
Skolen er lagt opp etter bastante krav. I løpet av ett år skal man
gjennom et visst pensum og kunne fremstille det senere. Det er ikke som
når man tar førerkortet. Hvis man stryker på oppkjøringen kan man ta den
to uker senere. I kjøreopplæringen er hensikten å lære folk å kjøre bil
(hvorvidt de virkelig kan det etterpå, er et annet spørsmål).
Tilsvarende skulle man tro at skolens mål er å forberede ungdom på "et
liv som voksen".
Det samme var tidligere hensikten med skolen. Det var mye større
flyktighet i undervisningen. Konfirmasjonen var en prosess hvor man
skulle lære noe, og når det var lært, var man voksen. Med utvidelsen av
skolegangen, ble dette prinsippet forsøkt ivaretatt, men etter hvert som
skolene ble mer og mer samkjørte, ble det svekket. Da min gamle bestemor
på 89 gikk på skolen, hadde 1.-7. klasse undervisning i samme rom (ja,
hun bodde i et grisgrendt strøk). I hovedsak er det en bra ting at det
ikke er slik lenger (jeg husker da jeg gikk i 6. klasse og hadde
livssynsundervisning hvor min to år yngre søster var den nest eldste!).
Men hva betyr det for innholdet?
I USA hører man om vidunderbarn, som "Little Man Tate", som i en alder
av 10 år går på college. De er vidunderbarn fordi de gjør det raskere
enn andre. Problemet er bare at det måles i klasser. En 10-åring som
(billedlig sett) går i 7. klasse er "smartere" enn en 10-åring som går i
2. klasse. Men det er ikke "7. klassingen" som hater bøker, det er "2.
klassingen". Det å komme gjennom et pensum blir dermed ikke en
"viljeshandling", det blir en handling ut fra "tvang". Dette blir
regelen for hele skolesystemet. Personlig har denne "tvangen" gjort at
jeg ikke kan fordra Tarjei Vesaas.
Følgene av dette er åpenlyse når man legger til eksamens- og prøve-
systemet. Det er lesingen frem til en konkret prøve der man skal testes
i stoffet som er det relevante, ikke hvor mye man egentlig forstår av
stoffet.
Jeg kan ta et eksempel fra Lom vgs. Det er en liten skole med 2
paralleller på hvert trinn. De hadde opprinnelig en geografilærer som la
opp undervisningen som følger: hver time begynner med 10 minutter prøve
fra hjemmeleksen, hvorpå neste lekse gjennomgåes. Alle prøver er utvalg
fra disse små prøvene. Så gikk han av med pensjon, og en ung
geografilærer kom inn. Hun valgte en helt annen strategi. Her skulle
elevene testes i hvordan de klarte å benytte seg av stoffet, fordi det
som kan slås opp i en bok, det trenger man ikke kunne. Plutselig var
ikke de "skoleflinke" like flinke i geografi, mens flere "skolesvake"
var det. Problemet med hennes strategi, er imidlertid at det ikke følger
læreplanene. I henhold til læreplaner skal man kunne testes i et gitt
pensum ved eksamener.
Derfor legger systemet opp til at bøker er noe man skal gjennom, ikke
noe man skal lære noe av. Kunnskapen om den norske
mellomkrigslitteraturen blir uviktig når man er testet i det.
Kunneskapen erverves ikke gjennom vilje, men gjennom tvang, dvs. at man
ikke motiveres til det. Skolen fremstår dermed som et torturkammer.
Læring blir ufri, mens fritiden blir det *eneste* man føler man får noe
ut av. Og det er nettopp denne motivasjonen for bøker som vel burde være
en hovedside ved for eksempel norskfaget.
Det må utarbeides alternativer til dette systemet. På Forsøksgym
diskuterte vi et "port-system". Hensikten med dette var å legge opp til
at elevene i sitt eget tempo kunne komme seg gjennom tyngdepunktene i
pensum. Nå vi uansett dette systemet på FGO alene hemmes av at pensumet
er gitt. Men dersom man tenker på dette i samfunnsmessig målestokk, blir
det med en gang mer interessant. For eksempel historie, som er "mitt"
fag av de som undervises i på vgs. Man behøver ikke kunne kongerekken
for å forstå historisk metode og betydningen av dette for å forstå
samtiden sin. Det er langt viktigere at man har et generelt overblikk
over utviklingen, gjerne med vekt på enkelte tyngdepunkter. Men i så
måte tror jeg faktisk det er bedre å la elevene selv få velge
tyngdepunktene sine. Først da får de en frihet innen hvilken de kan lese
bøker uten at de hater dem (gitt at man ikke hatrer faget i
utgangspunktet).
Det er selvsagt hensikter bak at systemet er som det er. Den rivende
utviklingen de siste 150 årene har gjort at Bibelen og Luthers Lille
ikke lenger kan utgjøre full "dannelse". Man må endog undervise i
samfunnskritikk for ikke å fremstå som en "hjernevaskingsanstalt". Men
hvordan forhindre at dette sprer seg videre? Jo, rett og slett ved å
forhindre at man ikke er interessert i å lese eller "forske på" mer enn
det som trengs for at man skal passe inn i den rollen man får innen det
kapitalistiske systemet.
Mennesket trenger kunnskap. Derfor må man kunne lese. Men man må først
og fremst kunne FORSTÅ. Det er dette skolen ikke makter i dag. Og
årsaken er hvordan hele systemet er lagt opp. Elevene opphører å være
individer, og kjøres heller gjennom en maskin. Selv ble jeg cand. mag. i
vår, likevel har jeg vært dritt lei av universitetet de siste 3 1/2
årene. Her skal man like mye gjennom ett bestemt pensum. For eksempel i
sammenlignende politikk om transformasjonsteori (overgangen til "den
moderne tid"). Her finnes det mange forståelser. Men bare en som
undervises i. Enten man er marxist, positivist, empirisist e.l. skal
Michael Mann sine (grusomme) teorier være fundamentet. Men det er nå en
gang denne maskinen jeg må gjennom for å få meg en utdannelse (allmenn
er jo ikke annet enn utdanning til kiosk).
Man forstår ikke det som innprentes. Man pugger. Jeg har vært i den
situasjonen at jeg har lest en bok både to og tre ganger uten at jeg har
skjønt hva forfatteren mener. Men når jeg har lest den enda en gang,
kjenner igjen innholdet, forstår jeg det plutselig. Jeg ville kunne
gjengitt mye tidligere, men jeg ville ikke forstått det.
Derfor er en eksamen hvor man tvinges til å forstå noe som ikke er
selvsagt i dagens skolesystem. Derfor har lærerorganisasjonene all rett
til å uttale seg når de gjennom en slik eksamensoppgave får ødelagt en
del av sitt arbeid.
Dessuten, etter Reform '94 har de elevene det gjalt bare en sjanse til.
-- Mathias "Saken er biff, saken er karbonade, saken er ertesuppe"
This archive was generated by hypermail 2b29 : 03-08-01 MET DST