>
> Videre er det dette at dansk/norsk/svensk osv., morsmålsfaget fortsatt
> og spesielt i Norge har en nasjonalromantisk status. Man går gjennom
> hele skolen uten å bli presentert for verdenslitteraturens største navn, > men man skal gudhjelpemeg kjenne til alle mulige ubetydelige bare fordi > de er norske, danske osv. På Grønland måtte de stakkars grønlandske > elevene sitte med nesen i den danske gullalderens plogfurer, men fikk > ikke høre eller se en eneste norsk dikter som skrev om en natur som > lignet deres egen, bortsett fra når jeg leste opp litt Ivar Aasen i en > geografitime. På få sider i norskbøkene virvles det opp støvskyer av
> navn - hva skal elevene med det?
>
> Jo, de skal "lære" at det norske arbeiderpartis hellige stat har
> frambrakt så og så stor velsignelse i form av f.eks. "kvinnelitteratur" > (= en masse navn?) eller hva det nå kan være. Pekefingre mangler aldri. > Men de har aldri hørt om Homer, Ovid, Balzac, Dickens eller Joseph
> Conrad, ikke lest en linje av Dostojevskij, Brecht eller Karin Boye. De > var ikke norske og betyr derfor ikke noe. Det ville svare til at vi i
> matematikk bare skulle lære om den matematikken som norske matematikere > har utviklet. Det sier seg selv at slikt gir et helt skjevt
> verdensbilde. Kulturen er internasjonal og har alltid vært det - etter
> min mening faktisk mere før enn nå, men det skyldes at kulturen nå er
> lagt under markedsføringen av "Norge" eller andre nasjonale kulisser og > eksportindustriens profittinteresser, og at kulturen forvanskes til
> sportslig nasjonalsjåvinisme, turistnæring og industriell
> massefordummelse.
>
Jeg er i hovedsak enig, men jeg mener at synet blir noe firkantet. I
historiefaget (og før det i hemistadlære) lærer man om den lokale, og så
den norske historien. Å legge det opp slik, er riktig, for i det man
lever i et kulturelt fellesskap, så er det dette fellesskapet ens
primære preferanser. Og så lenge skolesystemet er lagt opp etter
statlige rammer, og ikke klassemessige, kjønnsmessige e.l., så bør den
nasjonale litteraturen ha en forrang. Ikke fordi den er "bedre" enn
utenlandsk litteratur, men fordi den er noe man bedre kan relatere seg
til.
Når man kjenner norsk historie mer i detalj enn for eksempel den tyske
(noe jeg mener man bør), er det lettere å relatere for eksempel Vinje,
Bjørnsson eller Nordahl Grieg til sin samtid enn deres tyske motstykker.
Å forstå for eksempel Grieg eller Oskar Braathen som arbeiderdiktere er
mye lettere enn for eksempel å forstå Martin Andersen Nexø. Det sier
ingenting om Nexøs litterære nivå sett i forholdt til Braathen
(personlig har jeg hatt langt større utbytte av Nexø), men for å forstå
litteraturens BETYDNING som kraft i samfunnet, er Braathen langt mer
tilgjengelig. For ikke å snakke om min egen skolegang i Skien hvor vi
endog var på ekskursjon til Ibsens to barndomshjem.
> Legg vel merke til dette: kreftene bak den såkalte "globaliseringen" har > all interesse i å forsterke de vanntette skott mellom nasjonalbornerte
> offentligheter, fordi del og hersk tjener dem. Derfor spres platte
> fordommer om "svenskene" osv. bare mer og mer, uvitenheten om nærmeste > nabo søkes målbevisst øket. Det står intet i norske skolehistoriebøker > om at den svenske fagbevegelsen og visse deler av borgerskapet støttet
> Norges uavhengighet i 1905.
>
Bytt ut nasjon med stat. Et viktig element i EUs statsbygging er jo
nettopp den "enhetlige" historien. Skoleelever skal lære at hele Europas
historie "egentlig" er en fortelling frem mot europeisk samling. I
metode er det ikke så veldig ulikt den norske historieskrivningen om
"firehundreårsnatten" og Harald Hårfagres samling av Norge (Norge var
først reelt samlet ved opprettelsen av erkebispesetet i Nidaros, enkelte
mener først med Sverre). Men det er en viktig forskjell -
ideologibyggingen har lyktes i nasjonene, det har den ikke i EU. Men i
"globaliseringens" tidsalder er det ikke lenger den nasjonale
"virkeligheten" som skal dominere, det er den "virkeligheten" som
eksisterer i de enhetene som er hensiktsmessige for kapitalen. (I så
måte er vel faktisk Fløgstads forslag - lest bokstavelig - faktisk et
fornuftig forslag :))
>
> Det stemmer ikke. Jeg underviser på tilsvarende måte i geografi. Det
> finnes etter reform 94 ikke lenger noe "pensum". Læreplanens mål angir > hva som skal læres. I prinsippet trenger man ingen lærebok, men kan lage > sitt eget "pensum" som kan bestå av alt mulig. Men det viser seg at > elevene gjerne vil ha noe fast å holde seg til. Videre har ikke > forlagene endret noe vesentlig ved lærebøkene etter reform 94, de er > nesten de samme som før.
>
Spørsmålet er igjen hva som skal læres. Er det nødvendig for elever å
lære dette? Er det ting man behøver kunne på rams, eller er det ting som
man like gjerne kan slå opp i en bok? Det viktigste med kunnskapen er
(burde være) å forstå den og bruke den, ikke å kunne gjengi den ordrett.
Derfor: det som kan slås opp i en bok, behøver man ikke kunne utenat.
Allerede ved at det finnes krav til hva elevene skal KUNNE (ikke bruke
eller forstå), skaper man denne tvangen.
> Lærebøker er jo dessuten en særdeles viktig økonomisk melkeku. Jeg
> kjemper hvert år en forgjeves kamp for å bryte ned elevenes > autoritetstro til læreboka ved å påvise faktiske feil, slurv osv. og gi > dem kopier fra andre lærebøker som gir et annet bilde av samme stoff. > Men de fleste elever nekter å gi slipp på læreboka som autoritet, nok > fordi man ofte trenger en slik, sålenge ens horisont er begrenset. I > Danmark/Grønland er man med en annen form for læreplaner som ikke er > bygd opp etter det firkantede målstyringsprinsippet men legger direkte > opp til og gir rammer for problemorientert temaundervisning kommet mye > lenger vekk fra læreboka. Eksempelvis temahefter i historie i stedet for > lærebok.
>
Dette har ikke med undervisningsmetoden i det bestemte faget å gjøre,
det har med den DOMINERENDE ideologien i skolen å gjøre. Lærere som KVJ
og geografilæreren i Lom kan ha gode pedagogiske intensjoner, men
elevene er allerede "ødelagt". Jeg hadde det tilsvarende med
historieundervisningen både på Skien vgs. og endog på Forsøksgym. Folk
ville ikke jobbe rundt temaer, fordi målet var karakteren, pensum, kall
det hva du vil, ikke forståelsen av historiefaget. For oss få som ville
det, var det veldig inspirerende, men for det store flertallet, var det
å kaste bort tid som ellers kunne vært brukt til pensumlesning.
>
> Jeg har ingen tro på at undervisning ikke alltid vil inneholde et > element av tvang. Oppdragelse kan ikke unngå å inneholde tvang, annet er > en illusjon fra laissez-faire-pedagogikkens tid på seksti-syttitallet. > Ikke alt ved læring kan bli morsomt alltid, f.eks. kan det ikke være > morsomt å lære bøyningsformer i tysk hver gang, den geologiske > hardhetsskalaen eller reglene for derivasjon. Det vil aldri bli bare gøy > å lære. Det er vårt underholdningssyke kjedsomhetssamfunn som forleder > folk til å tro det.
>
Men skolen må legge opp til at man ser viktigheten. De fleste elever på
vgs i dag misliker sidemålsundervisningen. Hvorfor? Jo, fordi man ser
ikke poenget med det. Min interesse for sidemålet (den er fortsatt ikke
stor, primært siden mormål ikke er det jeg finner mest interessant, men
den er da der) kom først i det vi fikk undervisning i språkhistorien. Da
så jeg plutselig poenget (mye kan kanskje også ha å gjøre med de
pedagodiske intensjonene til norsklærerne på Forsøksgym). Nå har jeg
verken peiling på geologisk hardhet eller derivasjon, men det finnes
også måter å gjøre tyskbøyning mer spennende på (selv om det, må det
medigs, er vanskelig), nemlig ved å legge opp til at den skal fungere
problemløsende og gjennom det bli innpodet. På mellomfaget mitt i
historie studerte jeg KPD 1933-39, og følgelig måtte jeg benytte meg av
tysk litteratur. Det sitter mye bedre nå enn etter år med pugg. Pluss:
en måte tyskere gjenkjenner at folk er utenlandske på er at de snakker
alt for grammatisk korrekt!
>
> Kjedsomhet er den største kilde til tenkning og fantasi, men det er noe > man ikke vil høre tale om i dag.
>
Mener du i den forstand at kjedsomheten oppheves ved at man gir
tenkingen fritt spillerom? Jeg mener at problemløsningen er en vel så
viktig kilde, vel å merke et problem man finner interessant. Og der er
vel problemet med tysken - få norske ungdomsskole eller vgs.-elever i
dag ser i det hele tatt poenget med tysk språk. Hvordan kan det endres?
Der har jeg ikke noe svar, Derrick utgjør i hvert fall ikke løsningen
alene. Problemet ligger vel i at engelsk er et "interessant" språk,
fordi det snakker man i de populære fjortis-såpeseriene. Og tyske
"Marienhof" har ikke fått samme gjennomslagskraft hos den norske
ungdommen, selv om det ikke er dårligere enn tilsvarende
engelskspråklige serier.
>
> Du må se skolen som et produkt av samfunnet rundt den. Er det samfunnet > vi lever i interessert i vitebegjærlig og kritisk ungdom? På papiret og > ved høytidelige taler, ja. I praksis: overhodet ikke, tvertimot. Det er > primært interessert i folk som er "positive", dvs. ukritiske, og følger > trender og ordrer uten å spørre. At ordrene i dag ofte kamufleres som > "tilbud" skyldes stadig mer raffinerte forsøk på å imøtegå en > demokratisering som makthaverne alltid har strittet i mot. > "Pedagogikken" fra Giske og Co. består av vikarierende argumenter for > innsparinger. "Undervisningsdifferensiering" betyr: ferre lærere til > fler elever. Det er billigere. Osv.
>
Det er jo selvsagt hovedproblemet.
-- Mathias "Saken er biff, saken er karbonade, saken er ertesuppe"
This archive was generated by hypermail 2b29 : 03-08-01 MET DST