Som supplement til mine egne små bidrag gjengir jeg er en kronikk fra
Morrabladet nylig (jeg glemte URL-adressen). Jeg er ikke enig i analysens
helhet men synes likevel den rommer interessante glimt av innsikt.
Karsten Johansen
Politisk analyse
Forsøk på en barbarisk analyse
Det er bare 3 år siden Morgenbladet trykket Jean Baudrillards artikkel «De
imbesiles
besvergelse», opprinnelig trykket i Liberation, 7.mai 1997. Her presenterte
den franske
kritiker, kunstner og filosof en krass analyse av fransk politikk og den
manglende evne til
å stoppe det ekstreme høyres økende popularitet under Le Pens ledelse. I
dag kan man
konstatere to ting: norske politikere, Fremskrittspartiet og Carl I Hagen
har forlengst
fortjent plassene til de franske partiene og Le Pen i Baudrillards analyse.
Og, til tross for
Morgenbladets utbredelse og klare antipopulistiske trekk ser det ut til at
bare Carl I
Hagen og hans våpendragere kan ha lest og forstått artikkelen. For tiden
representerer
de den onde motpol til den norske politikkens hellige sosialdemokratiske
enighet. Og på
forbløffende vis benytter de denne kraftfulle posisjon til å kommunisere
offentlig med en
reflektert og velberådd hu. Det gjør situasjonen vanskelig og ubehagelig,
men gjør det
samtidig mulig, som Baudrillard foreslår, å rette ondskapen mot det onde
selv. La meg
derfor forsøke, i den grad det er mulig, å trekke veksler på Baudrillards
perspektiver i en
barbarisk analyse av vår «nye» politiske situasjon.
Det er ikke meningsmålingene i seg selv, men det uhyggelige sammentreff av
symbol og
posisjon som er den allermest ubehagelige oppdagelsen ved
Fremskrittspartiets utbredelse
og selvutlevering akkurat nå. Ikke nok med at de oppfattes av andre som
politikkens ytre
pol og stemples som uansvarlige og umoralske med stadig større indignasjon.
Det
ubehagelige er at de vet det og velger det selv. Med valget av det store,
røde eple med
gullforgylt blad som partiets visuelle symbol bekrefter Fremskrittspartiet
sin posisjon i
norsk politikk også som motpolen til den etablerte politikkens symbolske
orden. Intet tegn
kunne på en mer effektiv måte gi oss det riktige bildet på
Fremskrittspartiets velberådde,
antipolitiske ondskap: Eplet er fullkomment ikonisk, forstørret og
rentegnet for å
viderebringe en realistisk illusjon om det perfekte, røde eplet. Med sin
høyrøstede
påstålighet om sammenfall med sin ideale referent forblir eplet et
fullstendig meningsløst
tegn som motsetter seg alle forsøk på å formidle noe mer, det være seg
partiets
menneskesyn eller partiprogrammets innhold. Eplet fungerer som symbol på
partiet, fordi
det kan oppfattes som fullkomment vilkårlig. Men symbolet må, som
Fremskrittspartiet
selv, forstås på et metaplan i form av å være en motsetning til alle andre
forsøk på å gi
politikken et innhold, som ren antikommunikasjon og symbolsk geriljakrig.
Eplet, må de ha tenkt i Fremskrittspartiet, må nødvendigvis bli tolket (og
er allerede blitt
det i flere artikler) som symbolet på syndefallet og det ondes medium. Det
er som kjent
slangen, og siden Eva som fristet Adam til å gi avkall på sin fredelige
tilværelse i Edens
hage (uh: les Hagen (sic!)) med et fristende, rødt eple i hånden. Vi har
siden skapt en hel
kristendom for å forklare og forstå oss selv i dette enkle bildet og
forholdene ligger godt
til rette for at alle vil se det åpenbare sammenfall av symbol og referent:
Fremskrittspartiet er farlig og falskt, det er partiet som vil forlede oss
og fristelsen vi må
motstå. Men nettopp ved å gjenskape seg selv i dette bildet, som seg selv,
oppnår de
den forbløffende effekt at de med overbevisende selvrettferdighet kan
argumentere mot
alle forsøk på å tillegge symbolet nettopp denne ene mening. Samtidig
oppnår de, ved å
benekte det åpenbare, å bekrefte det meningsløse og vilkårlige i alle
andres symboler og
forsøk på sannferdig, meningsfull, politisk kommunikasjon. I en og samme
operasjon fratar
de alle andre deres potensielle rett til og makt over deres historiske og
gode, positive
verdiladete symboler. Og som det ondes opphav gir de seg selv en total
frihet til fortsatt
å kommunisere uforpliktende og umoralsk. Tilbake står den indignerte
offentlighet og
besverger og bekrefter det ondes eksistens med moralisering og forsøk på
ansvarliggjøring.
Eplet blir effektivt også som avsløring av den etablerte ordens
sammenbrutte symboler og
kommunikasjonsstrategier. Arbeiderpartiets røde rose har inntil nylig
fungert som et
magisk ladet symbol gjennom en tidvis manisk opprettholdelse av
arbeiderbevegelsens
historie og rituell avsynging av sanger og taler med basis i den
internasjonale
arbeiderbevegelsens grunnverdier: solidaritet, trygghet, likhet, velferd,
fremskritt,
fordeling,… Men i møtet med Fremskrittspartiets brutale oppvisning av ikonets
betydningsløshet (et eple er et eple er et eple), fremstår også rosen bare
som seg selv,
og som eplets påståtte motsetning. Rosen blir redusert til bare enda et
meningsløst tegn i
vårt gjennomkommersialiserte samfunn. I beste fall kan symbolene peke
tilbake på denne
ene betydningsløse, men latterlig utbredte politiske handling: Å dele ut
roser eller epler på
en stand.
Denne effektive banalisering av politikkens symbolske innhold er truende
fordi den uthuler
den etablerte politiske ordens kommunikative kraft og gjør populisten og
antipolitikken til
symbolenes herskere. Problemet er imidlertid enda mer komplisert. For i den
moralske og
indignerte bekjempelsen av det onde oppnår Fremskrittspartiets motstandere
intet annet
enn å styrke sin egen motsetning. Ved å til stadighet demonisere ham i det
godes navn
gir de Hagen et komfortabelt grep på situasjonen. Han trenger bare ta tak i
det åpenbare
hykleriet som ligger i de etablerte partienes forsvar av egne regelverk og
«deres gode
saker». For Hagen gjelder, som for Le Pen i Baudrillards analyse, at hans
nederlag blir
vendt til seire gjennom opponentenes og medienes ivrige diskreditering.
For Arbeiderpartiet og de partiene som under dets abdiseringer har måttet
være i
regjering på sosialdemokratiets grunn er det ikke bare moraliseringen og
demoniseringen
av Fremskrittspartiet som slår feil, men det avslørende gapet mellom ord og
handling som
hele tiden avtegner seg mot det ondes, renskårne horisont. De voldsomme
kamper som
utkjempes om regjeringsmakten mellom partiene i den etablerte politiske
orden, står i
uforståelig kontrast til den pris som makten må betale i møtet med de
medieformidlete
meningsmålingene. Den etablerte makten ydmykes uavlatelig, og synes uten
mulighet til å
bruke sin posisjon til å skape popularitet og handlingsrom.
Det politiske initiativ og eierskapet til politikkens dynamiske element er
kommet i hendene
på det ytterste høyere. I den historiske analysen av venstresiden og de
europeiske
arbeiderpartienes vekst og fall ligger det en mulighet til å forstå at
tapet av
venstresidens kritisk rolle skjedde i det de selv kom til makten og overtok
det tradisjonelle
konservative og høyreorienterte prosjekt om å bevare samfunnets moralske og
symbolske
verdifellesskap. I rollen som samfunnsbærende og sannhetssøkende, moralsk
og ansvarlig
parti er det lite man nå kan gjøre for å stoppe krefter som, på barbarisk
vis, opponerer
mot denne sosialdemokratiske orden. Det overraskende er egentlig at den
sosialdemokratiske velferdstatens ideologi og verdisyn så lenge har kunnet
fungere
hegemonisk i dette samfunnet. Over tiår har staten og samfunnet beriket seg
selv over
alle grenser ved å pumpe opp olje fra tilfeldige naturressurser som man ved
makt og jus
har lagt under sin kontroll. Det er i mine øyne et naturlig sammenfall i at
tausheten, som
lenge har hersket omkring bruken av vår økende oljeformue og vår aktive
rolle som
storinvestor i den globale økonomien, nå er brutt, samtidig som
meningsmålingene viser at
velgerne ikke lenger tror på den sosialdemokratiske fornuft. Når staten,
med velsignelse
og hjelp av sosialdemokratiets nasjonale strateger, opptrer som aggressiv
kapitalist i
nasjonale og globale markeder er det oppstått betydelig ambivalens omkring
troen på
Arbeiderpartiet og staten som opprettholder av fellesskapsverdier og
internasjonal
solidaritet. Venstresiden er, som Baudrillard treffende sier det, «…berøvet
sin politiske
energi. Den er blitt redusert til en moralistisk, lov-utarbeidende
organisme, en
representant for universelle verdier, en hellig dydsvokter og en
inkarnasjon av antikverte
verdier, så som Godhet og Sannhet. Den opptrer nå som en myndighet som fordrer
lydighet og ansvar av befolkningen, mens den reserverer seg selv retten til
å opptre
uansvarlig.»
Tore Slaatta
This archive was generated by hypermail 2b29 : Mon Oct 02 2000 - 21:02:29 MET DST