Vi har allerede vært innom temaet, men uansett ... god lesning!
BN
Det shoppende menneske
http://www.dagsavisen.no/kommentar/fritanker/2000/09/506540.shtml
«Jeg så det, og det kan da vel ikke være mulig?»
ANDERS HEGER
Utsagnet skriver seg fra et radiointervju med Dag Solstad, og det refererer til en undersøkelse der tre av fire unge jenter oppgir shopping som sin hovedinteresse. Det er jo sjokkerende nok. Men minst like interessant var forfatterens hoderystende vantro. Det var nemlig åpenbart for lytterne at han ikke først og fremst var rasende, eller oppgitt, ikke engang mildt ironisk overfor opplysningen. Han begrep den ikke. (Og i parentes bemerket - han er langt fra den eneste.)
Gud vet hva Dag Solstad - eller vi andre - tror unge jenter tenker på. Kjærestene sine kanskje, venninnesladder, håpløse mødre, verdens tilstand og den globale oppvarming, dans, sex, mp3, irc, sms, popmusikk, reglene for aksjeavkastningsbeskatning, bridge, utviklingsmotivet i «Madame Bovary». Hva som helst, egentlig. Men shopping? Altså å gå i butikker? Det er tradisjonelt sett en ren vitsetegningaktivitet, der Fia bevæpner seg med en paraply for å kunne stikke seg fram til de beste tilbudene, mens Fiinbeck stikker seg unna for å finne et godt pokerlag. Det kan sikkert være både trivelig og underholdende å gå i butikker - men kan det bli en hovedinteresse? Et livsinnhold?
Spørsmålene er naive, og ganske sikkert unødvendige. De er nemlig allerede besvart, ikke en, men flere ganger. En hær av sosiologer og markedsanalytikere står klar til å fortelle oss at det moderne menneske kjøper seg identitet, han eller hun gir signaler om hva slags menneske de er, gjennom hva slags merker de kler seg i og hva slags butikker de handler i. Det du eier, gjør deg til den du er. Og du eier nye ting hele tiden. Derfor blir både politikk og ideologi og religion så flytende om dagen; disse menneskene er alt annet enn trofaste, og er de det likevel, er det mot et merke, eller en stil, heller enn mot et sett holdninger. Fargen på kjøkkenserviset vårt, har vi hørt, sier mer om oss enn stemmeseddelen eller kunnskapsnivået. Det blir en stor og viktig ting å skifte komfyrfront da. Vi endrer jo personlighet av det. Og gjør man det riktig, blir man et bedre menneske.
Dette høres både fikst og moderne ut, og ser vi oss rundt kan man alltids finne eksempler som bekrefter det. «Jeg er den typen som ikke handler på IKEA» sier straks mer om deg enn «Jeg er den typen som er imot utbygging av Beiarn-vassdraget.» Likevel er det noe som skurrer.
Når landets kanskje fremste forfatter ser på sitt folk og sier: «Jeg begriper det ikke. Jeg hører hva de sier, men jeg kan ikke tro det,» da har vi egentlig en ganske eksepsjonell situasjon. Tar man andre nasjonalskalder, som for eksempel Ibsen, eller Hamsun, er det ikke vanskelig å se at de var i utakt med folket. Nesten hele tiden, til og med. Men det var ikke fordi de ikke forsto dem. Tvert imot - de mente å kjenne menneskene rundt seg godt nok til å gjennomskue dem, nok til å kunne holde opp et speil, og si: Sånn er dere.
Dag Solstad - og han er ikke alene, antakeligvis vil de aller fleste av hans kolleger følge ham - kan ikke holde opp et sånt speil for det shoppende menneske. Han tar dem rett og slett for alvorlig til det. Et menneske er en stor og viktig ting. Noe langt mer, og langt vanskeligere enn en kunde. En kunde skal nemlig bare ha en ting. Et menneske skal helst også ha en mening.
Derfor er det antakeligvis nå som på Ibsens tid: Forfatteren ser best. Solstad har rett, han er rett og slett nødt til å ha rett, når han sier: «Det kan ikke være slik» til en sosiologisk undersøkelse som ganske sikkert oppfyller alle nødvendige krav til vitenskapelighet. Jentene har bare svart slik de rimeligvis må tro at det er forventet av dem. Det er ikke de som har funnet på at man realiserer seg selv gjennom et kredittkort. Noen har vært der og fortalt dem det. Noen har brukt hundrevis av millioner på å skape et inntrykk av at man er menneske, først og fremst ved å være konsument. Og reklamebransjen er ikke alene. Blir man syk i våre dager, er man ikke pasient, man er en «kunde» for «helsetjenesteleverandørene». Får man en skjellsettende kunstopplevelse er det fordi man har vært «kulturkonsument» i rette øyeblikk. Hele vår tid på jorden, vår inngang og vår utgang, våre eksistensielle valg og våre tilfeldige innfall, våre største øyeblikk og våre nedrigste feilgrep e!
r kostnadsberegnet og innpasset i det økonomiske skjema. Og om noen kommer til oss i dag og spør «hvem er du?», så er de fra et meningsmålingsinstitutt, og egentlig på jakt etter en kjøpsprofil for Cubus-kjeden, som betalte for spørsmålet.
Det kommer øyeblikk i alle menneskers liv, der hva vi kjøper blir dumt og meningsløst, og hva vi tenker blir stort og viktig. Derfor er også det shoppende menneske en markedsføringskonstruksjon. Det kan påvises gjennom et utall meningsmålinger, det kan være premissleverandør for politiske og filosofiske spørsmål, det kan slå oss med undring, fascinasjon eller vantro; det vil likevel bare være nok en bekreftelse på vår tids store sannhet:
Kapitalen har alltid rette svar. Men bare på kapitalens egne spørsmål.
------------
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Sep 28 2000 - 11:01:24 MET DST