Mulig at jeg er helt på jordet nå. Det er en stund siden jeg leste Knut J's
kronikker og debattinnlegg, og jeg har ikke tid til å gå tilbake og sjekke
akkurat nå.
Men såvidt jeg husker, sier Knut noe sånt: "Det er et faktum at de aller fleste
barn, på bestemte trinn i utviklingen, og så sant de får de rette stimuli,
lærer seg både å snakke morsmålet sitt (først) og å skrive på morsmålet
(senere). Dette gjelder alle språk, og uansett om skriftspråket er
"komplisert/vanskelig/talemålsnært" eller ikke. Det er ikke mulig å påvise at
dette er lettere eller vanskeligere for barna, avhengig av egenskaper ved
morsmålet deres."
Knut må korrigere meg hvis jeg har misoppfattet dette.
Han sier videre (såvidt jeg husker): "Vi får ikke svar på om ovenstående
påstand er sann eller usann bare ved å studere språkene og deres kompleksitet.
Vi må finne ut om barn i forskjellige språksamfunn virkelig bruker kortere
eller lengre tidmer eller mindre krefter, på å lære å snakke, lese og skrive,
om det er flere analfabeter i noen språksamfunn enn i andre, dersom
læringsvilkår som ligger utenfor språkene selv (sosiale, økonomiske osv) er
like."
Det er denne tråden jeg mener ingen av debattantene har tatt opp eller
argumentert mot. Noen har fulgt den lingvistiske tråden og påstått f eks at de
selv ville hatt lettere for å lære å skrive hvis skriftspråket hadde ligget
nærmere deres eget talemål. Andre har brukt sosiale argumenter av typen "hvis
ikke læreren min hadde vært en snobb som nedvurderte dialekten min, hadde livet
på skolen vært lettere." Begge deler kan godt være sant. Men dette er ikke
argumenter mot Knut J,s funderinger, syns jeg.
Noen har også tatt fram momenter og argumenter som sikkert har relevans for
læring av fremmedspråk etter at morsmålet er innlært. Dette har heller ingen
ting med Knut J,s tema å gjøre, etter min mening.
Jeg er verken filolog, pedagog eller barnepsykolog, og har ikke faglig belegg
for bombastiske påstander i noen retning. Men jeg har hatt moro av å diskutere
med fagfolk om både språklige og læringsmessige spørsmål. Noen psykologer er
opptatt av barns utvikling og modning, og jeg mener å huske at noen av dem har
uttrykt noe av det samme som Knut sier: Det er et forunderlig og uutforsket
mysterium at barn ser ut til å lære det de skal og trenger å lære for å klare
seg når de når visse stadier i utviklingen sin. Dette gjelder selvsagt ikke
bare språk, det kan f eks like gjerne være å lese tegn i naturen som er av
betydning for overlevelsen. Barn tilegner seg gradvis kunnskap fra omgivelsene
sine, rett og slett.
Kanskje det også går an å snu på flisa, og anta at et samfunn skaper språk som
svarer til visse behov, og som samfunnsmedlemmene klarer å lære seg.
Det dette ikke handler om, er f eks:
- Språk kan brukes som hersketeknikk
- Sosial anledning til å lære, øve og praktisere skriftspråk er ujevnt fordelt
i samfunnet
- God eller dårlig beherskelse av skriftspråket påvirker en persons muligheter
i samfunnet
Dette ser jeg på som selvfølgeligheter.
Vennlig hilsen
Bjørn Brekke
(som skal være borte fra nettet en ukes tid)