Boka handler om et ungt par som hare nokså kommerli, matrielt sett, ieilita kåk
på Enerauen i Oslo, åsomfårsjansentelåsså fløtte telei splitter ny leilet på
Lambærseter. Live ire nystarta borettslage på Marmorbærje blir skildra både
humoristisk å underfundi. Jeg anbefaleræ å kjøpen vissattru kommerovern på et
loppemarked.
Men det artikste meboka eratner skrivi på reindyrka orett dialekt fra øsskanten
i Oslo, åfårensomer intresert i språk, ådessuten våkstoppme denna dialekten,
ere en sann sviråse åssen fåfattern haklartåsså fangopp dem finere nyansene i
detta rike språket. Øgrim ækki nærheten! Ikke Deres ærbødie heller, antagli, i
detta kjappe forsøket pååsså fåfram notasjælvetonaifra boka.
Antagli ære slikatrumå væra skikkli insaider, føttåoppvåkst iåme denna
dialekten foråsså skjønne språkiboka årntli. Åresamma gjellernok humorn.
* * * *
Den debatten Knut Johansen har satt i gang er den hittil mest interessante jeg
har fulgt med på i KK-forum. Knut har åpenbart store gaver som popularisator -
det framgår også tydelig av kronikkene i papir-KK. Jeg lærer masse!
Nesten like lærerikt er det å se hvordan Knut nå blir angrepet av tilhengerne
av såkalt talemålsnært skriftspråk. Her er det vikarierende argumentasjon,
skivebom og goddag mann økseskaft over hele fjøla!
Hvis jeg har skjønt Knut riktig, sier han:
1. Praktisk talt alle barn (som har mulighet) lærer å snakke og å skrive - på
forskjellige stadier i sin utvikling (talespråk først, så skriftspråk).
2. Selv om språkene er forskjellige, er det vanskelig å påvise egenskaper ved
språkene selv (f eks kompleksitet) som gjør det lettere eller vanskeligere for
barn å lære seg dem.
3. Om skriftspråkene er lydnære eller -fjerne i forhold til talespråket, ser
heller ikke ut til å spille noen påviselig rolle når det gjelder barns evne til
å lære dem.
Knut sier ikke at sosiale og økonomiske forhold er uten betydning for barns
læring, eller for læring i det hele tatt. Dette er en selvfølge, men har
ingenting med språkenes innebygde egenskaper å gjøre.
Jeg synes at Knuts teori (punktene 2 og 3) er svært interessant, og han
underbygger den godt. Den sier ikke så mye om de forskjellige språkene i seg
selv. Men den sier veldig mye om barns evne til å lære. Når det gjelder språk,
er denne evnen sannsynligvis mye større (i hvertfall anderledes og svært
effektiv) hos barn enn hos voksne. Jeg kjenner flere barn med foreldre som har
forskjellig morsmål, og som har lært å snakke begge foreldrenes språk like
flytende - på en gang.
Olav Randen slår inn åpne dører så det smeller! Ingen er vel uenig i at læring
forutsetter tid og mulighet for å lære, samt tid og muligheter for å øve, øve
og praktisere. Jeg har lest om undersøkelser som tyder på at barn som vokser
opp i hjem med mange bøker ser ut til å få rikere impulser og sterkere
inspirasjon til å arbeide med skriftlig språk. Overraskende? Men dette er
sosial argumentasjon, Randen, på linje med at barn av rike foreldre ofte får
mere lommepenger og dyrere sportsutstyr.
Spørsmålet er: Hvis vi ønsker mer demokratisk utbredelse av ferdigheter i
språk, skriftlig og muntlig, er det da selve språket vi setter oss fore å gjøre
noe med, eller de sosiale og økonomiske forholdene rundt forutsetningene for å
lære, øve og praktisere? Og hva med de sosiale (ned- og opp-)vurderingene av
dialekter og sosiolekter? Er de uten betydning?
Mitt svar er at Randens og andres rettmessige bekymringer sannsynligvis ikke
finner svar i språkene selv, men i samfunnsmessige forhold.
Sorry, dette blir for langt. Den parodiske starten på dette innlegget var ment
som en illustrasjon på hva som kan skje hvis vi blir for ordrette, og lar hver
dialekt få sin egen skrivemåte. Dette kan selvsagt gjøres morsomt, til og med
kunstnerisk høyverdig, men neppe egnet som standard for noe som helst.
Selv hører jeg til de gamle raddissene som etter hånden har kommet til at den
særegne norske ordningen med to skriftspråk som er nesten like (joda, de er
det, sammenlignet med språkene i andre nære flerspråklige land - svensk og
finsk i Finland, eller se på Sveits og Belgia - alle disse er flerspråklige
fordi innbyggerne har forskjellig bakgrunn, til dels røtter i andre land, slik
sett har samisk sin rettmessige plass i Norge) er slitsom, kostbar og
forvirrende, og snarere et hinder enn en fordel for unge som skal lære å skrive.
Til slutt: Jeg har gått på skole og reist en del i Storbrittania. Forskjellene
i talemål på øyriket er svært store. Noen av dialektene ligger på grensen av
det forståelige for uvante ører. Men jeg har aldri truffet noen briter som har
argumentert for at konsekvensen burde være flere varianter av skriftspråket.
Forundring over vår norske ordning, derimot, har jeg ofte møtt, og uttrykk for
at våre to språk vel må gjøre det språkopplæringen forvirrende...
Jeg har ikke sagt noe her om hvilken av våre språkvarianter som bør
foretrekkes. Men jeg har funnet gode argumenter hos Knut J ......
Mvh
Bjørn Brekke