Her kjem eit innlegg som grip fatt i svaret til Trond Andresen
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra250698/0291.html
på Jon Egil Brekke sitt innlegg. "Om kampanjer, store sprang, vett osv.":
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra250698/0288.html
Fyrst litt om bakgrunnen min. Eg er ingen ekspert på "kven gjorde kva" og
"kva skjedde når" i Kina. Det eg veit/kan og trur om Kina, det byggjer på
det folk i aldersgruppa til Trond har uttalt og på kva det står i ulike
bøker. Mitt tilhøve til Mao går mest på kva han skreiv, og ei vurdering av
i kva grad det han skreiv har noko å tilføra oss i dag, om det er noko
fornuftig. (Og eg tykkjer Mao har har ein del for seg.)
TA skriv m.a.:
>(...) I forhold til de indre hendelser i KKP, er de sosiale mekanismer som
>virker i den øvrige befolkning underorda, i hvert fall når vi skal søke å
>forstå hvorfor det gikk som det gikk.
I kva grad det er underordna har eg lita formeining om, men eg kan gjerne
vera med på konsentrera ordskifte kring "de indre hendelser i KKP".
>Vidre: Etter i hvert fall et forsøk på å forstå hvorfor ting gikk så voldsomt
>galt, går Brekke over til en variant av den velkjente apologien
>(= "bortforklaring, unnskyldning") som også er AKPs taktikk i den norske
>debatten om dette.
Eg kjenner ikkje til at AKP har ein slik taktikk, men det kan for so vidt vera
det same. Ingenting av det eg skriv kjem i alle fall av eit slikt ynske.
>Det er uhyre viktig å lære av disse hendelsene. Det betyr at man analyserer
>dem, og søker å forstå alle årsak/virkningsforhold. Det er noe annet enn å
>"fordømme". Jeg er også uenig at slike feil trenger å gjenta seg.
>(...)
>Det er heller et spørsmål om å forstå de indre vilkår og mekanismer
>i organisasjonen som utvikler slik mentalitet i lederskiktet.
Dette er eg samd i.
>Den nødvendige organisasjons- og sosial-psykologiske analysen av det indre
>livet i såkalte demokratisk-sentralistiske, statsbærende "kommunist"partier
>er knapt påbegynt på venstresida i Norge. Og spesielt AKPere forsøker å
>unngå dette, fordi denne analysen viser seg også å ramme dem sjøl, og
>forklarer de mørke sidene ved dette partiets historie (jeg var medlem fra
>1973 til 1990). Mer om det lenger nede.
Eg var (av naturlege grunnar) ikkje medlem då Trond var det, men det er etter
mi oppfatning tull å påstå at AKP ynskjer å unngå *ordskifte* om den
demokratiske sentralismen. Det har jo faktisk vore tema på interne konferansar
og møte, og me skal dessutan vedtaka nytt prinsipprogram til neste landsmøte
og legg i samband med dette opp til studie om partimodell osv. (Pluss at me
alt har hatt slike møte.) Dette er heller ikkje eit ordskifte som me ynskjer
berre internt, tvert imot. Me ynskjer breitt ordskifte på venstresida om kva
som er/må vera dei grunnleggjande prinsippa for eit kommunistparti i dag.
>Jeg har gang på gang opplevd at AKPere i slike diskusjoner er villige til å
>diskutere det meste ved de forhenværende sosialistiske landa, bare de kan unngå
>en djupere analyse av de statsbærende partiene.
Kva skulle vera problematisk med eit slikt ordskifte? AKP har jo for lengst
vedteke at partiet ikkje berre må adoptera statsapparatet etter ein revolusjon
og verta statsberande. Partiet må derimot vera i opposisjon mot konservatismen
som truleg vil vera sterk i danninga av eit nytt statsapparat.
Frå prinsipprogrammet til AKP:
"Kommunistiske og revolusjonære partier må under sosialismen være uavhengig
av staten, fungere som et kritisk element i samfunnet og se det som sin
oppgave å gå i spissen for utvikle et klasseløst samfunn."
Etter mi meining er det ikkje mogleg å tala om ein despotisk sosialisme. Eg
trur heller ikkje stoda er slik etter ein revolusjon at samfunnet plutseleg
vert demokratisk og utan motsetnader. Spørsmålet er *korleis* ein kjempar
for å byggja ned klasseskilja og for at folket skal ta over styringa av
økonomien -- dvs. eit meir reelt folkestyre -- og mot reaksjonen frå borgar-
skapen. Dersom kommunistane i denne striden tek i bruk og/eller forsvarer
bruk av politistatsmetodar mot folk i denne fasen og deltek i oppbygnaden
av ein ny herskarklasse, då trur eg ikkje sosialismen har stor sjanse til å
utvikla seg fram mot eit klasselaust samfunn. Soleis er det viktig at den
demokratiske sentralismen, eller andre formar for organisering som måtte
finnast, er reellt demokratiske.
>Først til Det store spranget: Hva synes Jon Egil og andre om at de få som på
>forhånd torde å argumentere mot dette bokstavelig talt livsfarlige
>prosjektmakeriet i Sentralkomiteen ble fjernet fra sine stillinger (den mest
>kjente er en av heltene fra frigjøringskrigen, Peng Deh Huai)?
>Hva sier dette om det indre livet i KKP allerede på 50-tallet? Hva sier det om
>Mao?
Høyrest ikkje bra ut. (Når det gjeld fakta, er eg nøydd til å stola på di
framstelling av saka ...)
>Hva synes Jon Egil og andre om at allerede på 50-tallet var det 19(!) nivåer
>for medlemmer i KKP, som avgjorde hvor mye og hva slags informasjon
>partimedlemmet skulle få adgang til?
Høyrest ut som hard sentralisme utan reellt demokrati.
>Hva med det galgenhumoristiske begrepet "toalett-høyreavvikere", som oppsto
>på folkemunne under "kampanjen mot høyre" i 1957? Hvert enkelt partilag
>jaktet på de 10% som måtte være "avvikere" (ledelsen hadde jo slått fast at
>disse utgjorde 10% på landsbasis, og et partilag som ikke kunne "oppfylle
>kvoten" måtte nødvendigvis ha en ledelse som SJØL var høyreavvikere..).
>Så man satt på møter i time etter time for å framskaffe et flertall for at et
>bestemt medlem måtte være høyreavviker. Før eller siden måtte en eller annen
>gå på do, og vips! man kunne fatte vedtak om at denne personen var
>høyreavviker, og ledelsen i partilaget kunne puste lettet ut fordi "kvoten
>var oppfylt".
Høyrest ut som byråkratisk og udemokratisk sentralisme.
>Hva med Maos personlige storforbruk av pene unge jenter (dansere i balletten
>og skuespillere)? Og at han nekta å vaske seg nedentil med den begrunnelsen
>at han fikk "vaska seg hver gang han lå med noen"? Dette og utallige andre
>deprimerende ting skildres i "Livlegens beretning". Mao var keiseren, og
>rundt ham var det et hoff som gikk på tå hev og var takknemlige de gangene
>Keiseren var i godt humør. Enten må man ta sånne ting inn over seg, eller så
>må man påvise at dette er løgnpropaganda. AKP har ikke intellektuell kraft
>nok til en gang å *forholde* seg til dette, så de har ikke gjort noen av
>delene.
Eg skjønar faktisk ikkje kva du meiner med å "ta sånne ting inn over seg".
Ingen her har vel forsvart Mao som ein slags kommunistisk Jesus. Det at Mao
sat som herskar og vart korrumpert av det, tyder likevel ikkje at han har
kome med fornuftige teoriar og klårgjeringar -- anten det er om praksis eller
om motsetnader og arbeid for einskap. Eg kan ikkje sjå at det krev spesielt
mykje intellektuell kraft til å forhalda seg til stormanns-humørsjuka til Mao,
eller forkastelege haldningar/handlingar. Eg treng ingen kommunistisk Jesus,
og soleis vurderer eg teoriar og lærdomar ut frå om det har noko å seia for
vår forståing av verda, vår evne til å skapa sosialisme i Noreg.
>Siden all statsmakt i den stalinistiske(maoistiske) sosialismen er samla i
>*en*(!) organisasjon - som har et hemmelig indre liv(!!), som ikke kan avsettes
>av landets borgere(!!!), og som er hierarkisk og sentralistisk oppbygd(!!!!) - blir den
>interne maktkampen desto mer innbitt. Som dynamisk system er et slikt parti
>med maktmonopol meget interessant. Maktspillet vil følge en rekke
>lovmessigheter, som ingen enkeltpersoner er/var herre over, heller ikke
>Mao (eller Stalin) sjøl. Alle er fanget av spillet. Uenighet er farlig, det
>sikreste er å stikke fingeren i været og kjenne hvilken vei vinden blåser,
>og være tidlig ute med å skamrose den tendens som ser ut til å vinne.
>Spyttslikkeri og vanvittige prosjekter blir resultatet,
>(...)
>Bevegelseslovene for et parti med maktmonopol blir faktisk temmelig
>identiske med de som styrer børsen: Alle vokter på alle, ingen stoler på
>hverandre, alle overreagerer (det gjelder å være først ute) når de tror det
>bærer i en bestemt retning. Derfor svinger det hele voldsomt i *en* retning
>helt til skadevirkningene blir for store, og da kommer det en voldsom
>(over)"korrigering" som gjør at det svinger voldsomt i en annen retning.
So du er for fleirpartisystem, ja. Det er eg òg. Det er då interessant å
ordskiftast om korleis me skal møta reaksjonen frå borgarskapen.
>(...)
>Dette er de nådeløse lovmessigheter for utviklinga av "proletariatets
>parti" i monopol-posisjon.
>
>AKP er ikke i nærheten av slike analyser som dette. Det eneste de kan
>prestere i tillegg til "de umulige ytre objektive vilkåra" og "landets
>føydale tradisjoner" er reine overflate-besvergelser av typen "Partiet
>undervurderte nok betydninga av demokrati", etc. Dette er bare verdiløse
>knebøyninger for å slippe å ta ondet ved roten.
So langt eg kan sjå, fell dette på steingrunn. Som sagt
står det i prinsipprogrammet til AKP at: "Kommunistiske og revolusjonære
partier må under sosialismen være uavhengig av staten".
Det er ikkje slik at soga ikkje vert og har vorte diskutert. Spørsmålet mitt
til Trond A. Anders Ekeland og andre vert: Kor lenge skal me terpa på kor
ille det *var*? Er det ikkje snart på tida å finna ut kva me gjer for å få
framtidige revolusjonar og sosialismefreistnader meir vellukka -- i staden
for å seia seg nøgd med stendige knebøyingar og nedrakking av dei som ikkje
har bløygd knea like djupt.
>Forlaringa på AKPs uvilje mot en analyse slik som ovenfor, er ganske enkel:
>Hvis man erkjenner mekanismene som jeg har beskrevet, vil man i neste
>øyeblikk måtte erkjenne at lignende mekanismer gjorde (gjør) seg gjeldende i
>det indre livet i AKP (og for den saks skyld: Internasjonale Sosialister),
>i det fredelige kapitalistiske Norge. Ikke fordi partiet var statsbærende og
>medlemmene kunne skaffe seg feite priviligier. Men fordi *ledelsen* sjølsagt
>lå under for det berusende narkotikum det var å utøve ubetinga autoritet
>internt og motta medlemmenes uforbeholdne beundring,
Javel? So leiinga i AKP utøver ubetinga autoritet og medlemene gjev
leiinga sin "uforbeholdne beundring"? Dette kjenner eg meg absolutt ikkje
att i. På dei landsmøte (og andre møta) eg har vore på, har eg opplevd at det er
mange som kritiserer leiinga, og som hevdar andre standpunkt enn leiinga.
Eg oppfattar at kritikk og motsetnader faktisk fungerer som ei positiv
drivkraft i partiet. Ei leiing kan ikkje verta bra utan kritikk og attende-
melding frå medlemene og lokallaga (og utanfrå).
>fordi det ga en god følelse for hvert enkelt medlem når man lyktes med å
>være 1000% for den rette linja når andre i partilaget bare var det 80%,
>fordi det ga en god følelse å ha skjønt noe som alle utafor partiet ikke
>hadde skjønt,
Eg var ikkje med då Trond var medlem, men det der stemmer svært dårleg med
mi oppfatning av ordskifta i laget mitt, og det er definitivt ikkje slik at
eg får ei god kjensle på grunn av låg oppslutnad.
>fordi hemmelighetskremmeriet, det tette samholdet og det å være "på parti med
>historia" også ga gode vibrasjoner. De psykologiske lovmessigheter som
>gjelder for en liten tett organisasjon - på kant med resten av samfunnet -
>som AKP, er ikke prinsipielt forskjellig fra de som gjelder i
>fundamentalistiske menigheter:
So RV er då eit stort masseparti som ikkje er på kant med resten av samfunnet,
og utan nokre av dei fenomena du skildrar?
Når det gjeld tryggjingspolitikken, syner soga oss, med Lund-kommisjon osv., at
det faktisk ikkje var so paranoid. Eg meiner det er gode grunnar for at ein t.d.
skal kunna vera ikkje-offentleg medlem av eit kommunistparti. Men det er heilt
klårt at tryggjingspolitikken ikkje bør vera for stram heller, då det lett gjer
at me framstår som sekteriske. (Noko dei fleste motstandarane av partiet ivrig
hjelper til med å framstella det som.) Nok om det no.
>Kampen om lederposisjoner foregår bl.a. ved å erklære seg mest bastant og tidlig
>som forkjemper for det som i øyeblikket er den rette linja, ikke minst hvis den
>rette linja framstår som "ultra-venstre" og sekterisk,
Eg kan framleis ikkje uttala meg om korleis folk har oppfatta dette før mi tid,
men det er langt frå røyndomen i dag.
>for da er det vanskelig å være uenig fordi man
>lett kommer i kategorien "borgerlig".
Dette tykkjer eg er eit problem i heile den revolusjonære rørsla. Eg oppfattar
likevel problemet som mindre framtredande i AKP enn t.d. på sosialismestevnet
til RV.
>Og "menigheta" vil få gode vibrasjoner ved å være mest mulig enig, vifte med flagg,
>synge sanger, snakke i losjens egen sjargong om "masselinja", "korrigeringsoppgave",
>"ubetinga disiplin", "når linja er fastlagt betyr kadrene alt", "kameraten har
>småborgerlige drag", "detta er ei linje for likvidering av Partiet", etc.
Eg har ingenting imot gode vibrasjonar, :-) men når det gjeld dei uttrykka du
ramsar opp, er vel "masselina" det einaste eg har høyrt noko serleg *i bruk* i
mi tid som revolusjonær.
>De organisasjonspsykologiske "bevegelseslovene" for et parti av AKPs type
>minner altså om de som har bestemt utviklinga av statsbærende
>maoistiske/stalinistiske partier.
>Og symptomene blir bl.a.:
>(... skildringar av sekterisme som eg ikkje ser nokon grunn til
>å kommentera, eller som eg alt har kommentert ...)
Det einaste Trond etter mi meining har vore i nærleiken av å syna det lovmessige
i, er den indre utviklinga for "proletariatets parti i monopol-posisjon".
Resten vert ståande som påstandar om korleis tilhøva er i AKP, bygt på røynslene
til ein som ikkje har vore medlem dei siste åtte åra. Påstandar om korleis det
var i AKP i 1973-1990 kan eg ikkje gjera noko anna enn å merkja meg. Dei stemmer
same kva dårleg med mi røynsle.
Meir ordskifte om demokratisk sentralisme, om fraksjonsfridom, ytre einskap og
om tryggjingspolitikk, er eg interessert i å føra vidare, men påstandar om
korleis det indre livet i AKP artar seg, evnar ikkje å spora desse ordskifta.
Dette vart vel litt "fort og gæli", men det får heller gå. (Vonar ikkje lineskifta vert galne no. Sender nemleg dette innlegget via Web.)
-F-