>...
>- Hvordan de satset friskt på å tidoble matproduksjonen og la inn konkurranse
>og en prestisje som i neste omgang resulterte i bløffrapporteringer og falsk tillit
>til hvor høy matproduksjonen faktisk var.
>
>- Hvordan kampen for stålproduksjon vettlaust resulterte i at bønder gikk mann
>av huse for å snauhogge skogen til bruk i amatørmessige miler som ikke kunne
>gi brukbart stål, med følgen at matproduksjonen forfalt og et mangesifret antall
>mennesker døde av sult.
>
>- Hvordan Mao av redsel for at blåmandagen i økonomien skulle gi kursendring
>mot kapitalismen mobiliserte de mer frittflytende studentene for å revolusjonere
>kulturen - og nok en gang risikerte å "tape såkornet" i form av det mangfoldet av
>livsvisdom, kunnskap og verdier som fantes innfletta i kulturen og kulturbærerne
>som skulle jages av banen.
... og deretter er Jon Egil undrende...
>....Det hele ga sterke assosiasjoner til det greske sagnet om
>Daidalos og Ikaros
>...
>Hvordan var det mulig at bøndene kunne velge å "glemme" matproduksjonen for
>å ende opp med å produsere ubrukelig stål (under Det store spranget)?
>Hvorfor "måtte" kritikk slå over i hardhendt trakassering under
>Kulturrevolusjonen?
>Hvilke sosiale mekanismer er det som får folk i fleng til å ta på seg "frihetens
>skylapper" og glemme tilegnet kunnskap og motforestillinger når en kampanje
>er i siget?
I Brekkes undring ligger det et ikke uttalt premiss: Det dreier seg om den
merkelige oppførselen til "bøndene" og til "folk i fleng". Problemet er
altså de sosiale mekanismene i *samfunnet som helhet*. Men dette er en
avsporing. Kina var den gang (og er ennå) styrt av en ikke-avsettelig,
sjølrekrutterende, byråkratisk-sentralistisk organisasjon med monopol på
makta i samfunnet. Derfor er det umulig å forstå de groteske hendelsene
under Det store spranget og Kulturrevolusjonen uten å kartlegge og forstå de
sosiale mekanismene *innen* det kinesiske "kommunist"partiet (KKP). I
forhold til de indre hendelser i KKP, er de sosiale mekanismer som virker i
den øvrige befolkning underorda, i hvert fall når vi skal søke å forstå
hvorfor det gikk som det gikk.
>Hvorfor blir langsiktige prosesser kokt ned til (iallfall tilsynelatende) kortsynte
>enten/eller-kampanjer der du er med eller mot?
Dette kan igjen forstås bare ved å gå inn på forholda *innen* KKP.
Vidre: Etter i hvert fall et forsøk på å forstå hvorfor ting gikk så voldsomt
galt, går Brekke over til en variant av den velkjente apologien
(= "bortforklaring, unnskyldning") som også er AKPs taktikk i den norske
debatten om dette.
>Det er ikke stor hjelp i å fordømme at disse tingene skjedde (utfallet er sin egen
>belønning). Tilsvarende ting kan skje deg, straks du forsøker å gjøre noe annet
>enn å sitte på gjerdet.
Det er uhyre viktig å lære av disse hendelsene. Det betyr at man analyserer
dem, og søker å forstå alle årsak/virkningsforhold. Det er noe annet enn å
"fordømme". Jeg er også uenig at slike feil trenger å gjenta seg.
>Vi kan betrakte hendelsene som uttrykk for makta til enkeltpersoner (Mao) eller
>et tilhørende apparat. Men du skjønner ikke denne makta uten å se på hvorfor
>så mange synes det virker som en god ide å akseptere denne makta, synes de
>trenger denne makta. Sjølsagt er det forhold der folk aksepterer makta ut fra en
>redsel for hva som skjer dersom de ikke gjør det, men ingen kommer til makta
>og blir der med trusler aleine. De må ha noe å by på, de må kunne brukes til
>noe - av noen.
Sjøl om dette alment sette er en interessant problemstilling, i samme gate
som "hvorfor hadde nazismen masseoppslutning, det holder ikke bare å gi
Hitler og hans parti skylda for altBB, så blir dette også en avsporing så
lenge det fører til at man fortsatt avstår fra å granske den indre
dynamikken i KKP.
>(I noen situasjoner kan også ledere betraktes som trollmannens lærling - de
>setter i gang krefter de ikke har kontroll med, bevegelser som tar andre løp enn
>de hadde tenkt seg, og gjør dumme ting for å gjenvinne kontrollen.
Enda en unnskyldning: Mao mente det godt, men kunne ikke forutsi virkninga
av det han satte i gang.
>...Jeg veit ikke
>nok, men det slo meg at Det store spranget og Kulturrevolusjonen tildels *kan*
>være eksempel også på dette.)
Les "Ville svaner" og "Livlegens beretning", som inneholder et overveldende
materiale som dokumenterer hvordan, og i stor grad også forklarer hvorfor,
opprinnelig uegennyttig idealisme i løpet av 50-tallet gradvis går over i
despoti, stormannsgalskap, intrigemakeri og personlig korrupt livsførsel i
KKP-toppen (med visse få unntak, men ikke Mao) - og spyttslikkeri,
forstillelse, flokkmentalitet, hysteri lenger nedover i partirekkene.
>Kort sagt, skal vi lære av feilslag etter revolusjonene i øst, må vi bruke mer
>oppmerksomhet på hva som var det forlokkende (rasjonelt eller irrasjonelt) ved å
>gjøre som millioner av russere, kinesere osv. gjorde. Og på hva de dermed ikke
>så (enten de fortrengte, eller ikke visste) av konsekvenser ved å gjøre det de
>gjorde på den måten de gjorde det. Lederne er bare en del av bildet.
Her fortsetter Jon Egil med å peke på befolkninga og ikke på partiet.
Dessuten vulgariserer han kritikken til oss som mener KKPs rolle i dette var
avgjørende: Vi er ikke så enkle at vi hevder at dette er et spørsmål om onde
ledere. Det er heller et spørsmål om å forstå de indre vilkår og mekanismer
i organisasjonen som utvikler slik mentalitet i lederskiktet.
>Mange gjør en sport av å være etterpåkloke. Det er ikke gitt at de dermed også
>er forhåndskloke... Det er nok av nødvendige kamper og kampanjer i kjømda.
>En politisk korrekt fordømmelse av feilgrep andre har gjort er ingen garanti for at
>du selv skal begå nyttige handlinger i tida som kommer. At noen har vært
>dumdristige fritar ikke etterkommerne fra å være dristige.
Dette blir bare godtkjøpsfilosi, i tillegg til at det er demagogisk: Hvis
forsøk på en analyse av hva som gikk galt i Kina (eller Sovjet for den saks
skyld) er "etterpåklokskap", så kan jo denne etiketten klistres på
et hvert forsøk på å lære av historiske erfaringer slik at feil ikke skal
gjentas.
Den nødvendige organisasjons- og sosial-psykologiske analysen av det indre
livet i såkalte demokratisk-sentralistiske, statsbærende "kommunist"partier
er knapt påbegynt på venstresida i Norge. Og spesielt AKPere forsøker å
unngå dette, fordi denne analysen viser seg også å ramme dem sjøl, og
forklarer de mørke sidene ved dette partiets historie (jeg var medlem fra
1973 til 1990). Mer om det lenger nede. Jeg har gang på gang opplevd at
AKPere i slike diskusjoner er villige til å diskutere det meste ved de
forhenværende sosialistiske landa, bare de kan unngå en djupere analyse av
de statsbærende partiene. Vanligvis er det urimelig å be en debattant om å
tone flagg om hvor han/hun er organisert. Men i denne diskusjonen er det
rimelig. Er du fortsatt medlem av AKP, Jon Egil?
Så til den rgasisasjons- og sosial-psykologiske analysen (her
gjentar jeg med visse tillegg ting jeg sagt tidligere her på forumet):
Først til Det store spranget: Hva synes Jon Egil og andre om at de få som på
forhånd torde å argumentere mot dette bokstavelig talt livsfarlige
prosjektmakeriet i Sentralkomiteen ble fjernet fra sine stillinger (den mest
kjente er en av heltene fra frigjøringskrigen, Peng Deh Huai)?
Hva sier dette om det indre livet i KKP allerede på 50-tallet? Hva sier det om
Mao?
Hva synes Jon Egil og andre om at allerede på 50-tallet var det 19(!) nivåer
for medlemmer i KKP, som avgjorde hvor mye og hva slags informasjon
partimedlemmet skulle få adgang til?
Hva med det galgenhumoristiske begrepet "toalett-høyreavvikere", som oppsto
på folkemunne under "kampanjen mot høyre" i 1957? Hvert enkelt partilag
jaktet på de 10% som måtte være "avvikere" (ledelsen hadde jo slått fast at
disse utgjorde 10% på landsbasis, og et partilag som ikke kunne "oppfylle
kvoten" måtte nødvendigvis ha en ledelse som SJØL var høyreavvikere..).
Så man satt på møter i time etter time for å framskaffe et flertall for at et
bestemt medlem måtte være høyreavviker. Før eller siden måtte en eller annen
gå på do, og vips! man kunne fatte vedtak om at denne personen var
høyreavviker, og ledelsen i partilaget kunne puste lettet ut fordi "kvoten
var oppfylt".
Hva med Maos personlige storforbruk av pene unge jenter (dansere i balletten
og skuespillere)? Og at han nekta å vaske seg nedentil med den begrunnelsen
at han fikk "vaska seg hver gang han lå med noen"? Dette og utallige andre
deprimerende ting skildres i "Livlegens beretning". Mao var keiseren, og
rundt ham var det et hoff som gikk på tå hev og var takknemlige de gangene
Keiseren var i godt humør. Enten må man ta sånne ting inn over seg, eller så
må man påvise at dette er løgnpropaganda. AKP har ikke intellektuell kraft
nok til en gang å *forholde* seg til dette, så de har ikke gjort noen av
delene.
Siden all statsmakt i den stalinistiske(maoistiske) sosialismen er samla i
*en*(!) organisasjon - som har et hemmelig indre liv(!!), som ikke kan avsettes
av landets borgere(!!!), og som er hierarkisk og sentralistisk oppbygd(!!!!) - blir den
interne maktkampen desto mer innbitt. Som dynamisk system er et slikt parti
med maktmonopol meget interessant. Maktspillet vil følge en rekke
lovmessigheter, som ingen enkeltpersoner er/var herre over, heller ikke
Mao (eller Stalin) sjøl. Alle er fanget av spillet. Uenighet er farlig, det
sikreste er å stikke fingeren i været og kjenne hvilken vei vinden blåser,
og være tidlig ute med å skamrose den tendens som ser ut til å vinne.
Spyttslikkeri og vanvittige prosjekter blir resultatet, fordi alle snubler
over hverandre i iveren etter å overby hverandre i revolusjonær optimisme
når økonomiske planer skal legges og beslutninger tas. Og alle snubler over
hverandre i iveren etter å vise seg i første rekke for "nådeløs kamp mot
borgerskapets agenter i partiet", eller - hvis pendelen har begynt å svinge
den andre veien p.g.a. at overgrepa har gått for langt i forrige periode -
i å prise "åpenhet og rett til kritikk fra massene". Vi får en organisasjon
med voldsomme svingninger og tumulter, fordi alle vokter på alle, med
fingeren - dels bokstavelig, men ihvertfall politisk - på avtrekkeren.
Bevegelseslovene for et parti med maktmonopol blir faktisk temmelig
identiske med de som styrer børsen: Alle vokter på alle, ingen stoler på
hverandre, alle overreagerer (det gjelder å være først ute) når de tror det
bærer i en bestemt retning. Derfor svinger det hele voldsomt i *en* retning
helt til skadevirkningene blir for store, og da kommer det en voldsom
(over)"korrigering" som gjør at det svinger voldsomt i en annen retning.
Virkninga av alt dette er som allerede nevnt at det blir tatt gale
beslutninger om styringa av samfunnet (ikke minst økonomien), slik som man
så med Det store spranget.
På grunn av de ville påfunnene og skadene de fører til blir befolkninga mer
fiendtlig til det statsbærende partiet etterhvert, eller i det minste
mister de lojaliteten til systemet. Og korrupsjon og desillusjon vokser, noe
som er uforenlig med sosialisme, men meget forenlig med kapitalisme.
Sosialismen destabiliseres derfor i retning kapitalisme. Samtidig vil de av
partikadrene som fortsatt har igjen noe av den ekte uegennyttige
revolujonære glød bli utslitte, nedbrutte og desillusjonerte, mens de
partikadre som har kyniske og egoistiske motiver vil delta med liv og lyst i
intrigene. Og rekrutteringsgrunnlaget vil dreies fra de ekte uegennyttige
kommunistene (k. i begrepets egentlige betydning) til alle mulige kalkulerende
unge menn (og noen få kvinner) som utmerka godt greier å framstå som
fabrikkens prakt-arbeider nr. 1 i et par år, for å få god nok CV til å komme
gjennom nåløyet og inn i Partiet. I den grad det fortsatt finnes hederlige
motiver hos partilederen eller andre i ledelsen, så vil de - til dels i
beste mening - sette i gang "korrigeringskampanjer" som likevel bare blir
teater, fordi ting allerede har gått for langt. Dermed blir slike kampanjer
bare en beleilig anledning - fordi forholda blir ustabile i en periode og
sjanser byr seg - for nye kyniske fraksjoner til å erobre makt og
posisjoner på bekostning av andre kyniske fraksjoner, alt sammen
akkompagnert av et våpenkappløp mellom fraksjonene i form av en masse
vifting med røde flagg og rituelt skrik og skrål om "arbeidernes og de
fattige bøndenes interesser".
Dette er de nådeløse lovmessigheter for utviklinga av "proletariatets
parti" i monopol-posisjon.
AKP er ikke i nærheten av slike analyser som dette. Det eneste de kan
prestere i tillegg til "de umulige ytre objektive vilkåra" og "landets
føydale tradisjoner" er reine overflate-besvergelser av typen "Partiet
undervurderte nok betydninga av demokrati", etc. Dette er bare verdiløse
knebøyninger for å slippe å ta ondet ved roten.
Forlaringa på AKPs uvilje mot en analyse slik som ovenfor, er ganske enkel:
Hvis man erkjenner mekanismene som jeg har beskrevet, vil man i neste
øyeblikk måtte erkjenne at lignende mekanismer gjorde (gjør) seg gjeldende i
det indre livet i AKP (og for den saks skyld: Internasjonale Sosialister), i det fredelige
kapitalistiske Norge. Ikke fordi partiet var statsbærende og medlemmene
kunne skaffe seg feite priviligier. Men fordi *ledelsen* sjølsagt lå under
for det berusende narkotikum det var å utøve ubetinga autoritet internt og
motta medlemmenes uforbeholdne beundring, fordi det ga en god følelse for
hvert enkelt medlem når man lyktes med å være 1000% for den rette linja når
andre i partilaget bare var det 80%, fordi det ga en god følelse å ha
skjønt noe som alle utafor partiet ikke hadde skjønt, fordi
hemmelighetskremmeriet, det tette samholdet og det å være "på parti med
historia" også ga gode vibrasjoner. De psykologiske lovmessigheter som
gjelder for en liten tett organisasjon - på kant med resten av samfunnet -
som AKP, er ikke prinsipielt forskjellig fra de som gjelder i
fundamentalistiske menigheter: Kampen om lederposisjoner foregår bl.a. ved å
erklære seg mest bastant og tidlig som forkjemper for det som i øyeblikket er
den rette linja, ikke minst hvis den rette linja framstår som
"ultra-venstre" og sekterisk, for da er det vanskelig å være uenig fordi man
lett kommer i kategorien "borgerlig". Og "menigheta" vil få gode vibrasjoner
ved å være mest mulig enig, vifte med flagg, synge sanger, snakke i losjens
egen sjargong om "masselinja", "korrigeringsoppgave", "ubetinga disiplin",
"når linja er fastlagt betyr kadrene alt", "kameraten har småborgerlige
drag", "detta er ei linje for likvidering av Partiet", etc.
De organisasjonspsykologiske "bevegelseslovene" for et parti av AKPs type
minner altså om de som har bestemt utviklinga av statsbærende
maoistiske/stalinistiske partier. Og symptomene blir bl.a.:
- Voldsomme svingninger og linjeskift (hvor ingen har ansvar for den forrige
hovedlinja, som nå er bare er "blitt" "feilaktig").
- "Rar" opptreden utad overfor mulige sympatisører fra de mest religiøse,
som må bortforklares og unnskyldes av mer edruelige medlemmer etterpå.
- Og på lengre sikt: Tilstivning og tilbakegang, og en politisk
"destillasjonsprosess" hvor de halvgale blir et mer og mer markant innslag i
en krympende medlemsmasse.
De fleste AKPere har altså en avgjørende blokkering mot å gå inn på analyse
av "kommunist"partiene i de fhv. sosialistiske landa, *fordi den også
rammer dem sjøl*.
Trond Andresen