Her bare noen strøtanker etter fredag seinkvelds historietime på svensk TV 2
(også kalt Tvettan). Programmet tok for seg Kina på femti- og sekstitallet, altså
med intervjuer om og filmklipp fra tida rundt Det store spranget og
Kulturrevolusjonen. Det var som vanlig stoff til ettertanke:
- Hvordan de ga seg i kast med halsbrekkende prosjekter, som kanalbygging i
fjellområder (der de knapt maktet annet enn å skuffe jord over bitene av de som
ble tatt av ras under sprengninger og ellers).
- Hvordan de satset friskt på å tidoble matproduksjonen og la inn konkurranse
og en prestisje som i neste omgang resulterte i bløffrapporteringer og falsk tillit
til hvor høy matproduksjonen faktisk var.
- Hvordan kampen for stålproduksjon vettlaust resulterte i at bønder gikk mann
av huse for å snauhogge skogen til bruk i amatørmessige miler som ikke kunne
gi brukbart stål, med følgen at matproduksjonen forfalt og et mangesifret antall
mennesker døde av sult.
- Hvordan Mao av redsel for at blåmandagen i økonomien skulle gi kursendring
mot kapitalismen mobiliserte de mer frittflytende studentene for å revolusjonere
kulturen - og nok en gang risikerte å "tape såkornet" i form av det mangfoldet av
livsvisdom, kunnskap og verdier som fantes innfletta i kulturen og kulturbærerne
som skulle jages av banen.
Programmet formidlet et inntrykk av at iveren etter framgang slo over i
konkurranse, som igjen slo over i overmot, uten at noen var i stand til å
balansere dette - gi folk is i magen uten samtidig å bli tatt for å sette alle
bremser på. Det hele ga sterke assosiasjoner til det greske sagnet om
Daidalos og Ikaros (anbefales dersom du ikke har lest det før).
Hvordan var det mulig at bøndene kunne velge å "glemme" matproduksjonen for
å ende opp med å produsere ubrukelig stål (under Det store spranget)?
Hvorfor "måtte" kritikk slå over i hardhendt trakassering under
Kulturrevolusjonen?
Hvilke sosiale mekanismer er det som får folk i fleng til å ta på seg "frihetens
skylapper" og glemme tilegnet kunnskap og motforestillinger når en kampanje
er i siget?
Hvorfor blir langsiktige prosesser kokt ned til (iallfall tilsynelatende) kortsynte
enten/eller-kampanjer der du er med eller mot? (Og hva bestemmer hvor grensa
blir trukket mellom alternativene?)
Det er ikke stor hjelp i å fordømme at disse tingene skjedde (utfallet er sin egen
belønning). Tilsvarende ting kan skje deg, straks du forsøker å gjøre noe annet
enn å sitte på gjerdet. (Historiske paralleller fins i fleng, behøver jeg å nevne
noen - mer eller mindre nærgående?)
Vi kan betrakte hendelsene som uttrykk for makta til enkeltpersoner (Mao) eller
et tilhørende apparat. Men du skjønner ikke denne makta uten å se på hvorfor
så mange synes det virker som en god ide å akseptere denne makta, synes de
trenger denne makta. Sjølsagt er det forhold der folk aksepterer makta ut fra en
redsel for hva som skjer dersom de ikke gjør det, men ingen kommer til makta
og blir der med trusler aleine. De må ha noe å by på, de må kunne brukes til
noe - av noen.
(I noen situasjoner kan også ledere betraktes som trollmannens lærling - de
setter i gang krefter de ikke har kontroll med, bevegelser som tar andre løp enn
de hadde tenkt seg, og gjør dumme ting for å gjenvinne kontrollen. Jeg veit ikke
nok, men det slo meg at Det store spranget og Kulturrevolusjonen tildels *kan*
være eksempel også på dette.)
Kort sagt, skal vi lære av feilslag etter revolusjonene i øst, må vi bruke mer
oppmerksomhet på hva som var det forlokkende (rasjonelt eller irrasjonelt) ved å
gjøre som millioner av russere, kinesere osv. gjorde. Og på hva de dermed ikke
så (enten de fortrengte, eller ikke visste) av konsekvenser ved å gjøre det de
gjorde på den måten de gjorde det. Lederne er bare en del av bildet.
Mange gjør en sport av å være etterpåkloke. Det er ikke gitt at de dermed også
er forhåndskloke... Det er nok av nødvendige kamper og kampanjer i kjømda.
En politisk korrekt fordømmelse av feilgrep andre har gjort er ingen garanti for at
du selv skal begå nyttige handlinger i tida som kommer. At noen har vært
dumdristige fritar ikke etterkommerne fra å være dristige.
Det er ikke bare Carl I Hagen som selger lettvinte løsninger med dådyrblikk og
fikse formuleringer. Balansen mellom å la seg frelse og å gå sur er slitsom - de
fleste av oss vil helst slippe å anstrenge oss for å finne ut hvordan vi må
anstrenge oss for å bruke kreftene klokt. Litt gjensidig oppmuntring i dette kan
komme godt med.
(P.S. Jeg leser gjennom dette innlegget, og ser at det er holdt i en veldig
generell tone. Er det fordi jeg husker for lite i detalj om det jeg skriver om, eller
er det fordi større vekt på eksempler inviterer til en avsporing og en diskusjon
om noe helt annet? Kanskje begge deler. OK. Jeg sender flaskeposten i alle
fall.)
Hilsen
Jon Egil Brekke
<jebrekke@online.no>