Bare en liten replikk i farten: For det første tror jeg at det i denne som
andre sammenhenger -både når det gjelder Kina og Russland - er lurt å prøve
å la være å se det som skjedde i en "kommunistisk" sammenheng. Jge vet at
det blir oppfattet som en banalitet å si at Kina (og Russland) har en lang
tradisjon bak seg som keiserdømmer, og at denne tradisjonen satt igjen,
under Mao såvel som under Lenin og Stalin.
Men se på de eksemplene JEB nevner, fra den nære fortid i Kina: Eksempler
på overivrige ledere, som, kanskje ikke minst i begeistringens rus, etter å
ha blitt akseptert som ledere av et nytt dynasti av de brede massene
og/eller deler av mandarinsjiktet, har sendt imperiet opp i lufta på
voksvinger, altfor nær sola, skulle det ikke være vanskelig å finne i noen
av disse to keiserdømmenes historier. Omvendt finnes det også nok av
eksempler på konservative keisere som har bremset utviklingen, ja satt den
hundre år tilbake, og også har hentet støtte for dette fra de store massene
eller deler av mandarinsjiktet. Det viser at både keisere og folkemasser
ikke alltid er i stand til å overskue konkvensene av sine beslutninger, og
når noe først går galt, kan det raskt gå virkelig galt.
Slikt har også skjedd i små fyrstedømmer eller kongeriker, f.eks. i Europa,
men da har det ikke vært så farlig som i Kina eller Russland, hvor én
stemme gjennom tidene (lengst i Kina) har bestemt kursen for et
kjempemessig rike med hundretalls millioner mennesker. Når det finnes
hundretalls selvstendige og konkurrerende fyrstedømmer, som i Europa på
1400-tallet, eller noen titalls kongeriker, som i Europa på 17-1800-tallet,
er sjansen for at noen av fyrstene eller kongene skal gjøre noe klokt og
vinne gjennom med det, eller i hvert fall høre på kloke råd og sette dem
igjennom, langt større.
Jared Diamond har gode iakttagelser om dette på slutten av boka "Guns,
Germs, and Steel", hvor han (på slutten altså) diskuterer hvorfor det var
Europa, og ikke Kina, som endte opp med å erobre og avfolke og kolonisere
Sør- og Nord-Amerika, på tross av at Kina tidlig på 1400-tallet hadde en
større flåte med "interkontinentale" skip enn Europa. Boka er verd å lese
av veldig mange andre grunner (mer enn det jeg her har nevnt), som jeg
håper jeg får tid til å skrive en kronikk om i KK.
Hilsen Knut Johansen
kjoh@riksnett.no