Hilsen KJ
************************
Er det forskjell på skriftspråk?
av Knut Johansen
<Ingress:> De aller fleste barn som får rimelig god anledning til å lære seg sitt språksamfunns skriftspråk, lærer det man forventer av dem, nemlig å lese og skrive, uansett skriftsystem. Kan man da påstå at enkelte skriftspråk er vanskeligere å lære enn andre, fordi de ikke direkte avspeiler talespråket eller skiller seg sterkt fra det?
«Et skriftspråk er sjølsagt vanskeligere å lære jo mer det skiller seg fra talespråket. Det er vanskeligere å lære å skrive kinesisk, med tusenvis av skrifttegn, eller engelsk, med ei uvanlig inkonsekvent rettskrivning, enn å lære å skrive finsk.» Denne påstanden ble framsatt av Rolf Theil Endresen mer eller mindre en passant i en kronikk her i avisen 9.-10.juli. Jeg tror ikke påstanden er riktig, og vil i det følgende legge fram det jeg anser som vesentlige argumenter mot den, ikke først og fremst for å polemisere mot Endresen, men fordi jeg sitter inne med noen synspunkter i denne forbindelse som jeg gjerne vil dele med andre.
Endresen og de fleste med ham vil ganske sikkert være enig i at det er meningsløst å si følgende: Russisk, med sitt kompliserte formverk, er vanskeligere å lære å snakke enn nederlandsk, med et langt enklere formverk. Eller arabisk, hvor helt forskjellige vokaler på en innviklet måte skytes inn mellom de fonemene som utgjør stammen i ordene etterhvert som de bøyes eller avledes til andre ordformer, er vanskeligere å lære å snakke enn engelsk, hvor den slags forekommer bare helt sporadisk. Denne typen påstander er meningsløse fordi vi vet at «normalt utrustede» barn som vokser opp i samfunn med det ene eller det andre språket, på et visst alderstrinn lærer hvert sitt språk like lett, uansett forskjellen i språkenes oppbygning.
Dette er på ingen måte selvsagt i betydningen selvinnlysende. Vår sunne fornuft sier oss at det er vanskeligere å lære noe jo mer komplisert det er. Spørsmålet er hvorfor denne regelen ikke gjelder for barns naturlige språkinnlæring. Det finnes utvilsomt en rekke svar på dette, men jeg tror det uten videre er rimelig å anta at de fleste er feilaktige eller i hvert fall utilstrekkelige, ikke minst ettersom uenigheten mellom dem som skal være spesialister på området, er så stor. Dette forandrer ikke på det faktum at vi er sikre på én ting, nemlig at graden av strukturell kompliserthet, hvordan man nå engang skulle kunne måle den, ikke har noen betydning i denne sammenheng.
Men hva med skriftspråkinnlæring? Gir det uten videre mening å si at det er vanskeligere å lære å skrive og lese kinesisk, med tusenvis av skrifttegn, eller engelsk, med en uvanlig inkonsekvent rettskrivning, enn å lære å skrive finsk - eller mer generelt, at det selvsagt er vanskeligere å lære et skriftspråk jo mer det skiller seg fra talespråket? Det tror jeg neppe.
*
Før vi kan avgjøre om det er vanskeligere eller lettere å lære det ene eller det andre skriftspråket, og at det i så måte er kvalitetsforskjeller mellom dem, må vi undersøke om det faktisk er tilfellet. Vi kan ikke overlate til lingvister å avgjøre saken på grunnlag av sammenlignende studier av skriftsystemene og deres forhold til talespråket, isolert sett. Vi må innhente et empirisk svar på følgende: Bruker finske barn mindre tid og krefter på å lære å skrive og lese finsk opp til et bestemt nivå, la oss si det man vil regne som normal skrive- og leseferdighet for et «normalt utrustet» barn på 14 år, enn kinesiske eller engelske barn bruker på å oppnå tilsvarende ferdigheter?
Hvordan skulle vi kunne avgjøre dette? Hvordan skulle vi måle graden av vanskelighet? Kanskje ved å sammenligne prosenten av analfabeter eller elever med skrive- og lesevansker av en nærmere angitt karakter i de forskjellige språksamfunnene? Men hvordan skulle vi kunne skille virkningene av forskjellene i samfunnsforhold, utdanningssystem, pedagogiske prinsipper fra virkningene av de spesielle kjennetegnene ved hvert enkelt skriftspråk?
Jeg tror oppgaven i praksis er uløselig. Det vi derimot vet, er at de aller fleste barn i England, Canada, Australia og USA, og i Kina, og i Finland, i Frankrike, i Danmark og i Norge, som får rimelig god anledning til å lære seg hvert sitt språksamfunns skriftspråk, faktisk lærer det man forventer av dem, nemlig å lese og skrive. Det er prosentvis langt flere i Kina som ikke kan lese og skrive enn i de andre landene, men dette er det mulig å finne en mer nærliggende forklaring på enn at skriftsystemet er kvalitativt annerledes: I store deler av Kina er lese- og skriveferdighet (ennå) av liten overlevelsesbetydning.
Det som er interessant med utbredelsen av lese- og skriveferdighet hos «normalt utrustede» barn og voksne i hvert enkelt av de andre landene jeg har nevnt, er først og fremst hvor forbløffende høy andel av befolkningen som behersker kunsten. Det er fristende å tro at dette har skjedd fordi samfunnene har nådd et så høyt utviklingstrinn at et flertall av befolkningen har fått tilgang til det gode - den menneskerett - det er å kunne lese og skrive. Det tror jeg er en vrangforestilling. Utbredelsen er sosialt (eller skal vi si økologisk) betinget: Det er ganske enkelt av betydning for overlevelsen av og i disse samfunnene at medlemmene i stor utstrekning behersker disse ferdighetene, derav den store vekt samfunnene legger på innlæringen av dem, og derav den store iver elevene legger for dagen, i hvert fall til å begynne med.
Ferdighetene er ikke likelig fordelt mellom ulike sosiale grupper, men igjen er det mest nærliggende å søke forklaringen på disse ulikhetene - innenfor hvert land og eventuelt landene imellom - i sosiale forhold: Hvert enkelt samfunn har - så å si av økologiske grunner - til enhver tid bruk for et visst antall medlemmer med skrive- og leseferdigheter på gjennomsnitts- og toppnivå, og følgelig investerer verken samfunnet eller dets enkelte individer mer i skriftspråkinnlæring enn det som er nødvendig for å nærme seg det til enhver tid ønskelige optimum. (Dette er selvfølgelig ikke resultatet av en bevisst plan, snarere et resultat av blindt virkende krefter.)
*
Dermed kan vi vende tilbake til utgangspunktet, nemlig påstanden om at noen skriftspråk er lettere, andre vanskeligere å lære, alt avhengig av i hvilken grad de tilsvarer eller skiller seg fra talespråket.
Rent umiddelbart kan påstanden virke rimelig nok. Sumerisk og babylonsk kileskrift, egyptiske hieroglyffer og kinesiske skrifttegn, som riktignok ikke bygger på de samme prinsippene, men i hvert fall har det felles at de er basert på en uoverskuelig blanding av ideogrammer, stavelsestegn og fonetiske elementer, er da åpenbart langt mindre praktiske og rasjonelle, og dermed vanskeligere å lære, enn vårt system med et alfabet med et lite antall tegn som det er fort gjort å lære, og som man så kan sette sammen alle de ordene man lyster med? Og har man først et alfabet, er det tilsynelatende like opplagt at systemet er enklere, dvs. bedre og lettere å lære, om det i høyest mulig grad er et én-til-én forhold mellom talespråkets fonemer (meningsbærende språklyder) og de bokstavene ordene er sammensatt av.
Problemet er at denne tankegangen ikke skiller seg vesentlig fra den tilsvarende, men i dag alminnelig avviste ideen om at noen talespråk må være lettere å lære fra barnsben av enn andre, nemlig de som har et lite komplisert formverk. Det er som tidligere nevnt stor uenighet om hvorfor det ikke forholder seg slik, men vi vet utmerket godt at det ikke gjør det. På samme måte burde det være mulig å se at tankegangen heller ikke har gyldighet for skriftspråkene.
Det er utvilsomt ut fra en rekke kriterier mulig å fastslå at kileskrift er «vanskeligere» enn alfabeter, og at finsk skriftspråk er «enklere» enn engelsk. Men i de forskjellige samfunnene hvor behovet for skrive- og leseferdigheter ble løst ved hjelp av innlæring av kileskrift, lærte det for de samfunnene optimale antall samfunnsmedlemmer seg å skrive og lese ved hjelp av dette systemet. Innføring av alfabetskrift i andre samfunn rundt Middelhavet førte ikke til at skrive- og lesekunsten straks eller etter forholdsvis kort tid ble annammet av et langt større antall samfunnsmedlemmer. Forholdet var det samme, og er det samme for moderne engelsk, med en uvanlig inkonsekvent rettskrivning, like mye som for finsk, med en like uvanlig konsekvent rettskrivning: De som er blitt satt til å lære kunsten, om de gjennom tidene har vært mange eller få, har faktisk lært seg den, uansett system.
Den naturlige forklaringen på dette er at skriftsystemene er funnet opp av mennesker, individer og grupper av individer av arten Homo sapiens, med sikte på praktiske og jordnære formål som har med menneskesamfunns overlevelse å gjøre. Skriftspråkene har derfor til enhver tid vært, og er i dag, hver især tilpasset denne artens generelle kognitive (erkjennelsesmessige) evner. Sagt på en annen måte: Enda så tilsynelatende prinsipielt forskjellige skriftsystemene er, har de det til felles at de er mulige å lære, ikke bare for noen individer med spesielle begavelser (hvilket ser ut til å være tilfellet for andre kulturelle fenomener, f.eks. operasang, linedans eller høyere matematikk), men for et hvilken som helst tilfeldig utvalg av i denne henseende «normalt begavede» individer av arten, stort eller lite alt etter det optimale behov.
Jeg er fullt oppmerksom på at vi ikke vet særlig mye om hvilke kognitive evner det dreier seg om, bortsett fra at det åpenbart er andre sanser og organer og dermed også andre nervekretser inne i bildet her enn i forbindelse med taleadferd. Dette er interessant nok og høyst forbausende. Hvordan har det seg at vi kan oppnå praktisk talt det samme kommunikasjonsmessig ved å holde i eller berøre et redskap med fingrene og bevege dem på visse bestemte måter og kombinere dette med synssansen, som ved hjelp av artikulasjonsorganene i munnen og strupen kombinert med høresansen? Vi kan også spørre oss hvordan det kan ha seg at en spesiell menneskeape som oppsto på de afrikanske savannene for ca. en million år siden, og som siden levde som en ikke spesielt oppsiktsvekkende del av faunaen, riktignok over stadig større deler av verden, men med nesten uforandret adferd helt fram til for noen få titusener år siden, for svært kort tid siden viste seg å ha en hjerne som satte den i stand til å skri
ve og lese. Vår uvitenhet om hvordan skriftspråk innlæres og hvordan skrivning og lesning egentlig fungerer, er heldigvis ikke vesensforskjellig fra vår uvitenhet om hva barns evne til innlæring av talespråk bunner i og hva som foregår i hjernen eller sinnet når vi kommuniserer med tale, og burde derfor ikke hindre oss i å skjelne mellom løst funderte påstander og fakta på i hvert fall noen plan.
*
Jeg kan se flere innvendinger mot de påstandene jeg har framført her. Én er at det er mulig å argumentere for at alfabetskriften utkonkurrerte tidlige ikke-alfabetskrifter i Middelhavsområdet for to-tre tusen år siden. Som innvending får dette forskjellig vekt alt etter som dette skjedde fordi de gamle systemene var dårligere, eller fordi de kulturene som bar dem oppe gikk under. En annen innvending er at det er en realitet at mange språksamfunn gjennomfører skriftspråkreformer, og at større eller mindre grupper i andre språksamfunn føler et påtrengende behov for slike reformer. Hvis jeg har rett i at alle skriftsystemer er likeverdige, skulle behovet for reformer tilsynelatende ikke dukke opp.
Svaret på denne innvendingen må kunne finnes ved å undersøke hva språklige reformer består i. De fleste vil vise seg å være av rent kosmetisk karakter, slik som de som ble satt ut i livet i Sverige i 1907 og i Danmark i 1948. Den svenske reformen var bemerkelsesverdig inkonsekvent: Man skulle skrive vad og vit, ikke hvad og hvit, gåva og hava, ikke gåfva og hafa, rött og gott, ikke rödt og godt, åpenbart for å gjøre stavningen mer lydnær. Men de stumme lydene foran j i f.eks. hjälpa, ljud, gjorde ble ikke fjernet, og g i f.eks. gök ble ikke erstattet med j. Den danske reformen satte ikke større lydnærhet på dagsordenen i det hele tatt, men besto bare i å oppheve regelen om store forbokstaver i substantiver, innføre tegnet å til erstatning for aa og oppheve kravet om -ld- i fortidsformer av ville, skulle.
De norske språkreformene fra midten av forrige århundre til i dag tilhører en annen type: De er i stor utstrekning blitt begrunnet av dem som har kjempet dem fram, med argumenter om at det har vært behov for et skriftspråk som er lettere å lære for flertallet av befolkningen, men den egentlige beveggrunnen har vært av nasjonalbyggende karakter, og det fremgår også av resultatet: Fordi språkreformatorene la vekt på at rettskrivningen skulle avspeile hvordan ordene ble skrevet i eldre former for norsk, utmerker ingen av våre nåværende skriftformer utmerker seg ved å være spesielt enkle i betydningen lydnære. På aksen mellom engelsk og finsk, for å ta de to språkene, ligger både bokmål og nynorsk et sted på midten.
Det som i bunn og grunn har vært drivkraften i skriftspråkutviklingen i Norge, like mye for landsmål som riksmål, nynorsk som bokmål, har vært følgende tankegang: Norge er et selvstendig rike, Norge bør derfor ha sitt eget skriftspråk. Dette blir av reformenes forkjempere framstilt som noe i retning av en universell rett: Er man en nasjon, skal man ha sitt eget skriftspråk. Dette er en illusjon, det finnes mange nasjonalstater hvor samfunnsmedlemmene ikke engang drømmer om noe i denne retning. Tenk på Østerrike, tenk på Sveits, tenk på - ja tenk på USA, Australia eller Canada. Jeg sier ikke dette for å tråkke noen på tærne; for oss alminnelige språkbrukere i Norge spiller det ingen rolle om dette er en universell lov eller ikke. Så lenge det har vært skjønn enighet om at vi ikke ville fortsette å leve med dansk som skriftspråk, har reformen vært på sin plass. På den annen side viser den spesielle språksituasjonen som har rådet i Norge siden reformarbeidet ble innledet, hvor vanskelig
en slik prosess kan være.
Når reformer er mulige og faktisk er gjennomført, åpenbart av gode grunner, hvorfor finner vi når alt kommer til alt så få eksempler på dem? Hvorfor er det for eksempel ikke for lengst gjennomført en dyptgående språkreform i Storbritannia og andre engelskspråklige land, hvor saken har vært diskutert i århundrer? Eller med et annet eksempel: Hvorfor har behovet for en dyptgående språkreform ikke engang vært diskutert i Danmark, hvor skriftsystemet faktisk er omtrent like «inkonsekvent» i forhold til språkets reelle lydverk som engelsk?
Svaret må høyst sannsynlig være at brukerne av disse skriftspråkene i virkeligheten ikke har behov for noen reform. Begge gir etter alt å dømme et tilfredsstillende uttrykk for det strukturelle utviklingstrinnet levende engelsk og dansk talespråk befinner seg på i dag, og begge illustrerer det som har vært et av hovedpoengene i denne artikkelen, nemlig at det ikke spiller noen vesentlig rolle for anvendeligheten av et skriftspråk om det er lydnært eller talemålsnært eller ikke. Behovet for å ha et stabilt system som knytter dem som oppfatter det som naturlig å benytte seg av det, sammen i tid og rom, er av langt større betydning. Dette forklarer langt på vei også at brukere som har et talemål som ikke samsvarer med den talemålsvarianten skriftspråket bygger på, avfinner seg med situasjonen, som de gjør i de fleste områder med skriftspråkadferd.
Prinsippene disse stabile systemene er bygd på, er mange og forskjellige, men alle har åpenbart det til felles at de er redskaper laget av mennesker. Jeg kan godt være med på at menneskenes klokskap er overvurdert, men det er vanskelig å forestille seg at vi er så dumme at vi lager redskaper vi har store problemer med å bruke, og det grenser til det utenkelige at vi skulle holde på i hundrevis og tusenvis av år med å bruke dem, hvis de faktisk var beheftet med store feil og mangler.