1. Jeg godtar ikke uten videre at de som ble opplært til skriftlærde i
eldre tider, altså i de store statssamfunnene i yngre steinalder og
bronsealderen (stikkord: kileskrift, hieroglyffer; kinesiske skrifttegn for
2000 år siden) nødvendigvis hadde bedre evner i denne sammenheng enn andre,
rett og slett FORDI skriftsystemene var slik at de forutsatte spesielle
evner (slik det i dag åpenbart er tilfelle med konsertpianister,
operasangere og (kanskje) folk som driver med kvantemekanikk). Jeg sa at
jeg personlig tviler på det, men innrømmet likevel at man ikke kan se bort
fra det (kanskje er det forskjell fra system til system, fra kultur til
kultur, fra et tidspunkt til et annet?). Og jeg understreket at det
sentrale i mitt resonnement ikke står og faller med dette.
2. Lars avrunder innlegget sitt med et resonnement i fem punkter (a til e),
som ender opp med følgende:
"e. ... Kunne by- eller bygdeungar frå
Moss og Molde ha lært seg dåtidas danske skriftspråk med same
arbeidsinnsats som overklasseungar frå Christiania eller København?
Ville dei ha meistra det like godt? Hadde det vore enklare om dei fekk
skrive noko som likna meir på østfold- og romsdalsdialekt?
Nei, nei og ja er svara mine, og eg kan ikkje sjå at KJ argumenterer
overtydande for noko anna."
Problemet her er at Lars i pkt. a til d argumenterer generelt, for så i
pkt. e å ta for seg en helt spesiell situasjon, nemlig den som rådde i
Norge på slutten av forrige århundre, da skriftspråket i Norge ar dansk. I
kronikken min i KK gikk jeg summarisk gjennom denne situasjonen, og
forklarte - for å bruke noen andre vendinger - at det ikke er vanskelig å
se at det fantes et evolusjonært trykk som tenderte i retning av dyptgående
språkreformasjoner (stikkord her: nasjonalstatsbygging). Jeg har flere
ganger i løpet av de siste årene gjort det jeg har kunnet (bl a i kronikker
i KK) for å påpeke at dette er et spesialtilfelle, og samtidig understreket
at dersom man ikke forstår dette, er det virkelig duket for en hel bråte
feilslutninger. - Blant disse feilslutningene regner jeg påstanden om at
'vanskelege skriftspråk er vanskelege å lære'.
Hvis et resonnement som det Lars presenterte nå sist, skulle avklare noe,
måtte han konkretisert med et skriftspråk som føyer seg inn i et mer
allment mønster. Det er det jeg forsøker å gjøre ved å velge engelsk som
eksempel. - Anvendt på Lars' resonnement, ville vi på pkt. e stå overfor
følgende problemstilling:
Når vi i forrige århundre kommer dit i Storbritannia at det ikke lenger er
et privilegium først og fremst for 'overklasseunger' ('overklassegutter'
især) å gå på skole og lære å lese og skrive, ville vi da forventet at det
skulle oppstå et evolusjonært trykk i retning av en engelsk
skriftspråkreformasjon - med det mål å gjøre engelsk lettere å lære å lese
og skrive for ALLE unger? - Hvis vi ikke kan se noe utslag av et slikt
evolusjonært trykk, ingen antydninger til en reell, dyptgående
skriftspråkreformasjon, er dette da et uttrykk for at overklassen tviholder
på sine privilegier og ønsker å legge hindringer i veien for alminnelige
barns mulighet til å lære å lese og skrive? - Eller skyldes det andre
forhold, nemlig at det engelske rettskrivningssystemet SOM SÅDANT og I
PRINSIPPET stiller alle unger likt - uansett hvor de befinner seg sosialt
og dialektalt, og at en reform derfor ikke føltes nødvendig da og ikke
føles nødvendig nå?
Jeg hevder altså det siste, og har i diverse innlegg forsøkt å reflektere
over det engelske rettskrivningssystemet karakter, for å finne ut om det i
bunn og grunn er noen mening i å si at det er ulogisk i den grad at det er
et hinder for innlæringen. - I den forbindelse har jeg bl a forsøkt å
fortelle litt om det engelske skriftspråkets historie, og blant annet
påvist at engelsk rettskrivning var like lite 'lydrett' i forhold til talt
engelsk da det ble kodifisert på 1600-tallet, som det er i dag. - At det
like fullt er blitt brukt hele tiden, gjennom over tre hundre år, tar jeg
som et uttrykk for at det gir en tilfredsstillende representasjon av
engelsk på det utviklingsnivået språket befinner seg på i dag. Hvilket så
'beviser' at skriftspråk ikke trenger å være 'enkle', 'lydrette' osv. for å
kunne fungere.
I andre sammenhenger har jeg forsøkt å påvise at norsk (verken bokmål eller
nynorsk) HELLER IKKE er 'enkelt', 'lydrett' osv., som noen tilsynelatende
tror, men ligger et sted midt på treet på aksen mellom finsk (som er helt
lydrett) og engelsk (som er 'ekstremt ulogisk'. - Jeg påpeker notabene ikke
dette i den hensikt å si at det trengs en reformasjon i mer lydrett
retning. Min hensikt er å eksemplifisere at skriftspråk IKKE BEHØVER Å VÆRE
enkle, lydrette osv. FOR Å FUNGERE, for derved å kaste lys over hva
skriftspråk er.
Lars Staurset mener at jeg undervurderer barns problemer med å lære seg å
lese og skrive, bl a (i et tidligere innlegg) ved å minne om hvor mange det
er som selv etter 12 års skolegang kvier seg for å føre noe i pennen, fordi
de ikke synes de behersker skriftspråket godt nok. Men dette er en helt
annen sak. Vi er nødt til å skjønne at dette er en helt annen sak.
Problemet er ikke annerledes for italienere og finner (som er blitt opplært
i 'ortofone' ('lydrette') skriftspråk., enn for franskmenn og engelskmenn
og dansker, som er blitt opplært i skriftspråk som er meget lagt fra å være
ortofone. - Dette har først og fremst med sosiale forhold å gjøre, eller
'samfunnsøkologiske forhold', som jeg antydet i min kronikk 25-26 aug. (Jeg
lurer på om jeg skal legge kronikken ut på forumet her, slik at folk kan
lese det jeg skrev. Skal spørre administrator om hva han synes om det. Det
er en lang harang.)
Jeg stanser her, og håper at det har lykkes meg å klargjøre min
argumentasjon med disse bemerkningene. - Jeg har mer på hjertet, først og
fremst noen ideer om hvordan vi kan forstå at et rettskrivningssystem som
det engelske (og det norske) kan fungere helt utmerket. Men den saken
kommer jeg tilbake til om et par dager.
Vennlig hilsen
Knut Johansen
kjoh@riksett.no