Jeg vil bryte inn i den innfløkte språkdebatten deres med noen refleksjoner
rundt sosialkonstruktivisme. Filosofien sies å ha tatt en vending i vårt
århundre bort fra en interesse for verden i seg selv, mot en interesse for
hvordan mennesket konstruerer verden. Med den analytiske filosofien ble
fokus rettet mot språk og logikk som et mellomtrinn mellom menneskets
bevissthet og virkeligheten. De siste 20 åra har flere og flere påpekt at
den analytiske filosofien ikke er alene om denne oppdagelsen, marxismen har
blitt fremhevet som en vel så viktig faktor i denne språklige vendingen.
Men mens den analytiske filosofien har vært en respektabel vestlig
skolefilosofi, så har marxismen vært assosiert med politisk undertrykkende
systemer i de sosialistiske land og har derfor hatt vanskelig for å slå
igjennom. Idag er imidlertid situasjonen en annen.
Det sosialkontruktivistiske perspektivet er helt essensielt for å kunne
fungere effektivt i den moderne verden. Man tar høyde for at verden ikke
bare er noe som er, men at den vel så mye er noe vi skaper som
bevissthetsindivider. Sånn sett kan AKP (ml) betraktes som et verdifullt
politisk fenomen i etterkrigstida. De halsløse ideene om en væpna
revolusjon i Norge var et sosialkontruktivistisk kunststykke, og røsket som
sådan tak i den gamle forsoffne sosialdemokratiske naive realismen og
bidro til å vekke flere opp til en moderne, åpen tilværelse. Jeg tror
Drillos suksess som fotballtrener best kan forklares med hans
sosialkontruktivistiske AKP-bakgrunn. Sammenlign Drillo med Nils Johan Semb
på trenerbenken. Mens Drillo befant seg i sitt eget, halvt vanvittige
univers og vant kamp etter kamp, sitter Semb i det samme forsoffne
soialdemokratiske universet som den legendariske Tor Røste Fossen i sin tid
satt i, og dermed er vi tilbake ved det normale. Norge vinner kanskje
treningskamper, men taper når det mest gjelder.
Sånn sett hadde maoismen noe for seg, helt klart, liksom fascismen og
stalinismen for den saks skyld, sett bort fra de mindre hyggelige
konsekvensene den brakte med seg i sine voldelige forsøk på å tvinge verden
inn i sin formel. Mot slutten av århundret er det derfor den sovjetiske
filosofien som står sterkest. Den sovjetiske dialektiske materialismen tar
høyde for at verden er sosialkonstruktivistisk skapt, samtidig som den ike
mister for øye at verden er noe som eksisterer uavhengig av oss, noe som må
forskes på med vitenskaplige metoder. Det var bare dette jeg ville si. Adjø.
vennlig hilsen Sigurd Lydersen