1: "Da jeg lærte meg tsjekkisk og littegran av andre slaviske språk, ble
jeg
klar over hvilken lettelse en helt lydnær skrivemåte er. Skulle gjerne sett
av norsk var mer lydnært. Men det er ikke lett å innføre så radikale
reformer. Behovet er ikke stort nok i norsk. Dermed står kampen om
marginale endringer i lydnær retning (begavede => begavete osv.osv.) Er du
for slike mindre endringer i lydnær retning Knut?"
Svar: begavede => begavete synes jeg ikke noe om. Det forkludrer en fin
distinksjon som vi som bruker språket (bokmål/riksmål) mye (10 % av
befolkningen?), liker å holde i hevd, nemlig forskjellen mellom håret -
rødhåret/ den hårete hunden - den rødhårede jenta. "Begavete" er dessuten n
ren skrivebordskonstruksjon, på folkemålet (bortsett fra nynorsk?) heter
det "begava". - Videre: Jeg misliker, men hater ikke, hele den hv>v-pakka
som ble tvunget igjennom i bokmålet i forbindelse med skolemålsnormalen i
1959: verken, valp, virvel osv. Hva i all hverden hvar hvitsen? Det ligner
på innføringen av høyrekjøring i Sverige, da de for å gjøre overgangen
lettere, begynte med busser og lastebiler. - Jeg synes det er det rene tøv
av Språkrådet å kodifisere avocado med k (grønthandlerne skriver det med c)
, kiwi med v (riktignok bare om fuglen, ikke frukten!). - Jeg er slett ikke
sikker på at det var noe lurt (i 1917, eller var det alt i 1907) å bestemme
at cigar, og senere, at zebra skulle skrive med s. På det første punktet er
jeg enig med danskene, som sier at nordmennene skriver cigar med s, men det
smaker ikke så godt. Men jeg innser at dette er en tapt sak. På det andre
punktet synes jeg at z også har sin rett, og at zebra ser mye flottere ut
enn sebra. Men det er vel også en tapt sak.
Men alt slik betyr bare så forferdelig lite. Jeg skriver et sted mellom
1500 og 2000 sider om året (mest som oversetter), og skriver den slags ord
alt ettersom det passer meg, ut fra behov og humør, mot og forstand (som
hhv. kan svikte eller seire.) Det bør andre også gjøre, og gjør det vel
faktisk også. Hver med sitt nebb. - Bortsett fra det, er jeg av den
oppfatning at Norsk Språkråd blander seg inn i altfor mye. Det har fortsatt
som prinsipp å regulere rettskrivningen I FORKANT, altså ikke ut fra hva
språkbrukerne til enhver tid tenderer til å skrive, men ut fra hva
rådsmedlemmene mener er lurt. Tilsvarende organer i andre land, som i
Danmark eller Sverige, holder seg for gode til sånt.
2. "Nynorskens problem er at "avstanden" fra mange dialekter er ikke
vesensforskjellig til nynorsk og bokmål. Gitt bokmålets historiske gunstige
utgangsposisjon taper nynorsken sakte terreng. Skal vi kjempe mot det? Er
det en viktig kamp? Mer konkret:
- Skal vi fortsatt kjempe for skriftelig sidemål, dvs. i praksis skriftelig
nynorsk for bokmålsbrukere?
- Skal vi kreve slutt på paralellutgaver av skolebøkene, slik at noe kommer
ut på bokmål og noe på nynorsk?
- Skal noen offentlige blanketter være bare på bokmål og noen bare på
nynorsk?"
De to siste punktene svarer jeg nei på, det står jeg inne for. Det første
punktet er en hel debatt for seg. - Hør etter alle sammen: Om den saken
mener jeg faktisk det samme som mesteparten av norsk ungdom og flertallet
av norske norsklærere (men de fleste holder kjeft, og det har jeg også
gjort til nå):
Det kan ikke være riktig i en situasjon der 95 % av unge mennesker i Norge
er tvunget til å befinne seg i en fullstendig kunstig skolesituasjon til de
er 18-19 år, skal flertallet av disse ungdomene, dvs de som har bokmål som
hovedmål, attpåtil belemres med å gå opp til eksamen i nynorsk stil.
Årtiers erfaring har vist at de ikke lærer seg å skrive nynorsk. De som
klarer det noenlunde bra til eksamen, glemmer det etter 2 1/2 uke. 80 % av
norske statstjenestemenn påstås å ikke kunne skrive nynorsk på en
tilfredstillende måte , enda de liksom har lært det på skolen og har
papirer på at de kan det (ikke papiret verdt). - Selvfølgelig skal alle
norske skoleelever lære seg å lese nynorsk og bli forklart hva nynorsk er
og hvorfor, aller helst langt bedre enn i dag. Men hvorfor skal hele Norge,
målfolka iberegna, se gjennom fingrene med at nynorsk-skriftlig-opplæringen
i skolen i dag simpelthen er en vits, et tomt ritual, spillfekteri, samt en
pine og en plage for dem det går ut over. (Til forskjell fra det
begunstigede mindretallet som har bokmål som sidemål, og som faktisk lærer
begge målformer.)
Jeg er klar over at går an å diskutere hvorfor det er slik, hvorfor skolen
ikke klarer å lære ungene å skrive nynorsk som sidemål. Men den diskusjonen
ender altfor ofte opp slik diskusjoner om alt som har med skolen å gjør
ender opp - nemlig med at dersom bare skolen, lærerne, elevene, skolebøkene
hadde vært BEDRE, ville alt
ha fungert. Mens den diskusjonen går, fortsetter alt som før. Ingen hellige
kyr blir slaktet, i stedet blir det bare flere og flere av dem...
Jeg personlig lærte meg å skrive nynorsk tidlig på sekstitallet - i løpet
av mine tre år på gymnaset på Moss Interkommunale Høyere Almenskole, men
for det første var jeg den eneste PÅ HELE SKOLEN som gjorde det, og for det
andre var det helt og fullt MIN EGEN fortjeneste, verken lærerens eller
læreplanens! Jeg lærte meg det SJØL, fordi jeg syntes det var interessant
og fordi jeg innså at nynorsken SOM SYSTEM lå nærmere den vakre
mossedialekten enn bokmålet gjorde. - Men ut fra et slikt utgangspunkt
kunne jeg aldri bli noen virkelig nynorskbruker - jeg kunne altfor lite,
jeg lærte det for seint. Og det føles ikke som noe savn. Bokmål/riksmål er
et kjempefint alternativ for meg. Vakkert, ekspressivt, gjennompraktisert
på alle livsens områder, eller rettere sagt - mitt morsmål, ikke
talemålsmessig, men skriftspråkmessig. Det har jeg etter hvert innsett, og
jeg skjems ikke over det.
Knut Johansen
kjoh@riksnett.no