For det første: Det er ille leit (som vi sier i Moss) at Klassekampen ikke
legger ut pekere til kronikkene på nettsida si, for da kunne jeg gitt en
grei referanse til Rolf Theil Endresens dobbeltkronikk 9. juli i år, "Er
det forskjell på skriftspråk", som var utgangspunktet for min
dobbeltkronikk 25-.26. aug., som jeg også kunne gitt en grei referanse til.
(HØRTE DU DET, NETTSIDEREDAKTØR!)
Men åkke som skrev RTE noe i nevnte kronikk som jeg ennå ikke har funnet
anledning til å gå inn på, nemlig følgende: "Videre (dvs. ut over at visse
skriftspråk ifølge TLE *sjølsagt* er vanskeligere å lære enn andre, min
bemerking) er det som oftest lettere for borgerskapet å lære å skrive enn
for arbeiderklassen, fordi skriftspråket i de fleste språksamfunn bygger på
talespråket til de herskende klassene. Det var da norske myndigheter prøvde
å endre på dette at borgerskapet svarte med sin 'Foreldreaksjon' på
1950-tallet."
Her er historien: Foreldreaksjonen - mot samnorsk - ble stiftet i 1951. I
1953 satte de i gang en landsomfattende kampanje som gikk ut på at foreldre
etter nærmere anvisninger rettet i barnas skolebøker, vel og, jeg mener å,
sorry, vel å merke i de kommunene, Oslo f eks, og Moss også, hvor
kommunestyrene hadde vedtatt at man skal legge radikalt bokmål til grunn
for norskopplæringen. - Det ble utarbeidet egne ordlister for å dekke denne
alternative språkformen, egne ABC-er og lesebøker også, og forlagene ga til
og med ut noen barnebøker oversatt til denne språkformen, for å dekke
markedet (jeg har selv eid et eksemplar av Egners "Karius og Baktus" i
denne formen).
Hva var 'radikalt bokmål'? Det er ikke lett å si med få ord, men stikkord
er: diftonger og a-endelser OVER HELE LINJA. Diftonger er greit: veit,
blei, skaut, kraup, støype. A-endelser over hele linja dekker alt for mange
fenomener til at det sier noe. Det viktigste (etter min mening) var to
ting: Et gjennomført system med tre kjønn i substantivene, dvs. hunkjønn,
ubestemt artikkel ei foran, bestemt artikkel -a bak (ei dronning, -a), samt
-a i svake verb av første klasse, preteritum og perfektum partisipp (kasta,
kasta). Det tredje var -a i bestemt form flertall,av intetkjønnsord: trea.
- Alt stoff i lesebøkene etc. ble presentert i denne språkformen, også
gammelt stoff, som altså ble oversatt, friskt av freidig av ivrige
skolebokredaktører, med kyndig veiledning av folk fra Språknemnda.
Greit. Utmerket. Dette burde gjøre det lettere for arbeiderbarn å lære å
lese og skrive, fordi det er sånn de snakker (i hvert fall i Moss). Og
dermed er det klart at borgerskapet måtte gå til aksjon, da deres
klasseinteresser sto på spill ...?
Spørsmål til Knut Johansen (undertegnede altså): Er du for eller imot
innføringa av 'samnorsk' på skolene i Oslo og Moss på 50-tallet, eller er
du blitt så konservativ på dine eldre dager at du til og med forsvarer
Foreldreaksjonen? - NB, dette er ikke et spørsmål Anders Ekeland har stilt
meg, det er ett jeg stiller meg sjøl.
Svar fra Knut Johansen anno 1998 (meg i dag altså): Jeg synes innføringa av
samnorsk som eneste skolemål (i noen kommuner) var et utslag av grov
maktarroganse fra Arbeiderpartiets side, og verre enn det: et uttrykk for
en tro på muligheten for *language engineering* som var basert på et
eklatant fravær av forståelse for hvordan språk fungerer.
Er det noen vits i å rippe opp i dette nå? Saken er jo for lengst tapt.
Nei, det er en gæern måte å formulere det på, det riktige er: Skansen er
for lengst forlatt, og det skjedde i løpet av knapt et tiår. - Men jeg
synes det er verd å rippe opp i dette. Hvis AP hadde holdt på sitt, ville
skolebarn i Oslo og Moss (og andre steder) ha fått det problemet at de
lærte å lese og skrive en språkform på skolen SOM DE IKKE VILLE KOMME TIL Å
STØTE PÅ NOE ANNET STED (kanskje bortsett fra i enkelte departementale
skriv, som de sikkert ikke ville ha lest likevel). Hvordan i all verden
skulle det kunne betraktes som progressivt å belaste unger i Oslo og Moss
med å lære en norm som de ikke så andre steder enn i skolebøkene
Unger
lærer jo egentlig virkelig å lese, skrive også, ved å gå på biblioteket
eller i foreldrenes små eller store bokhyller og LESE BØKER. Og de bøkene
de fant der, var skrevet på et helt annet norsk enn det de lærte på skolen!
Hva skulle de tro?
Man kan spørre mer enn ti vise kan svare hvorfor det skrivende Norge ikke
straks sa: Fint, nå har AP funnet en måte å skriftfeste norsk på som er
lettere å lære for arbeiderunger. Endelig. La oss skrive sånn alle sammen.
Faktum er nå i hvert fall at hele det skrivende Norge IKKE gjorde det. Og
AP verken kunne eller torde å tvinge norske forfattere, norske
journalister, norske oversettere, norske skrivende mennesker i det hele
tatt, til å skrive samnorsk. Alvorlig talt, det var da ikke kommunisme her
i landet! Selv om enkelte romanforfattere av helt personlige grunner ville
velge å skrive etter en slik norm, fordi det harmonerte med det litterære
budskapet de hadde i seg, ville det ikke falle det store flertallet av
skrivende mennesker inn å bruke samnorsk-normen, til og med uansett hvor
sterkt de måtte føle seg knyttet til det regjerende arrbeiderrpartiet. Som
den gærne hattemakeren i Alice in Wonderland sier: Vi er ikke SÅ gærne
heller!
Hva ar feilen? Feilen var at det ikke er en regjerings eller et
kommunestyres oppgave å bestemme over språket. Det er det språkbrukerne som
gjør. Og konselvent radikalt bokmål var et språk UTEN BRUKERE.
Men herregud, Knut! Det var jo det "Foreldreaksjonen" sa, det jævla
borgerpakket! - Hvordan skulle det da blitt noen språkreformer i Norge i
det hele tatt hvis vi hadde hørt på sånt vås? Hadde det blitt noen reformer
i 1907, 1917, 1938, 1959 hvis ikke...?
Godt spørsmål. Forsøksvis svar på det siste: Ingen regel (regel: det er
ikke regjeringas oppgave å bestemme over språket) uten unntak. For
riksmålets/bokmålets del synes jeg 1907 var flott og 1917 enda bedre, og at
det var mye bra i 1938, men at saken i den omgangen fikk ganske mye preg av
Stalins berømte (men gudbevares neppe særlig oppriktig mente) kommentar til
utviklinga av kollektiviseringskampanjen: SVIMMEL AV FRAMGANG. Og dette
gjelder i enda større grad den "demokratiske" tvangsinnføringen av den helt
uprøvde normen "radikalt bokmål" (dvs. samnorsk) på skolene på 50-tallet.
Jeg stanser denne tankerekken her. Skyter bare inn følgende oppklarende
replikkveksling: Jøssenam, Knut. Er du imot radikalt bokmål nå? Svar: Ja,
som direktiv, påtvunget sakesløse barn. Nei, som eksperimentell praksis,
fra en Rolf Stenersen, som skrev noen praktfulle romaner på 30-tallet på
denne språkformen, men som vel å merke holdt på å tørne da han skulle
begrunne sitt valg teoretisk - i en aldri utgitt bok! Eller fra Dag
Solstad, den gærningen, i de skjønne romanene han skrev, jeg mener skreiv,
på 70- og 80-tallet. (Nå eksperimenterer samme mann med riksmål, like vilt.
Flott. ) Selv har jeg aldri klart å skrive godt på gjennomregulert
'samnorsk'. Den gang det var påbudt i Klassekampen, ga jeg rett og slett
opp og skrev nynorsk i stedet. Ikke det at jeg mestret det så veldig godt
heller, det var og ble et fremmedspråk FOR MEG, men det var i hvert fall
mer tilfredsstillende enn et rent kunstspråk uten noen som helst rot i en
bred, levende litteratur.
Men Anders Ekeland har ikke fått svar på et eneste av de spørsmålene han
stilte meg i sitt innlegg 6. september, og det skjems jeg for. Jeg tar meg
derfor sammen og svarer på to spørsmål i et neste innlegg - det også under
tittelen "SPRÅKPOLITIKK?"
Knut Johansen
kjoh@riksnett.no