Jeg antar AE vil bli litt overrasket over at jeg i det følgende bruker
masse plass på å diskutere denne påstanden, som langt fra var den viktigste
han hadde på hjertet. Men problemet er - etter min mening - at det er
umulig å forstå noe som helst av 'nite < night'- eksempelet uten å ha basal
kjennskap til grunnlaget for engelsk rettskrivning sett som helhet. Jeg
mener faktisk at det eneste det er mening i, er å diskutere engelsk
rettskrivning I SIN ALMINNELIGHET, ellers kommer vi ingen vei i det hele
tatt. Ingen vei i forhold til hva? I forhold til spørsmålet om det er
kvalitetsforskjeller på skriftspråk, at noen - f eks engelsk - i og med at
de er 'ulogiske', er vanskeligere å lære enn andre.
Hvordan skal jeg forklare dette kort? Jeg forsøker fra en bestemt kan, så
får vi se hvor kort eller (hm) langt det blir:
Reformforslaget ('nite' < 'night') blottlegger i seg selv helt spesielle
egenskaper ved det engelske rettskrivningssystemet, som er langt mer
grunnleggende og langt mer interessant enn spørsmålet om denne reformen bør
få vår støtte eller ikke. Hør her: Kan man forestille seg at denne
bokstavkombinasjonen, N I T E, på noe som helst annet språk enn engelsk
kunne representere et ord som uttales /nait/? Jeg tror ikke det. Tror dere?
Men hvorfor føles dette (for noen få brukere av engelsk) som en gevinst i
forhold til skrivemåten N I G H T? Jo, fordi N I T E knytter an til en dyp
regel i engelsk rettskrivning, nemlig den at diftongen /ai/ i svært mange
ord representeres med 'CiCe', hvor C står for en vilkårlig konsonant. En
merkelig regel, ikke sant? Men denne regelen har sine paralleller, og er
derfor åpenbart helt akseptabel, også for folk som føler seg kallet til å
kjempe igjennom enkelte små reformer i engelsk rettskriving: Ordet 'mate'
kan subsummeres under en regel som sier at diftongen /ei/ i mange ord
representeres ved 'CaCe', hvor C igjen er en vilkårlig konsonant.
Tilsvarende: 'mole' for 'måul'.
Det finnes drøssevis av ord hvor disse reglene ikke kommer til anvendelse,
og enda så interessant det er, lar vi den saken ligge her, dog etter å ha
nevnt tre eksempler, for at spørsmålet ikke skal bli hengende i løse lufta:
/ai/ light, /ei/ mail, /åu/ mold.
La oss nå stanse opp og overveie hvordan det kan ha seg at 'nite' kan
representere uttalen 'nait'. Det mest nærliggende er å anta at dette har
sin forklaring i at UTTALEN HAR FORANDRET SEG, mens RETTSKRIVNINGEN ikke
har fulgt med. Undersøker vi om denne hypotesen holder, kommer vi fram til
en tilsynelatende - men BARE tilsynelatende - grei forklaring, nemlig
følgende:
I middelengelsk, f eks på Chaucers tid (1300-tallet), ville et ord stavet
'nite' ha vært uttalt som det skrives, altså /ni:te/ - kolonet betyr lang
vokal. Et sted mellom hundre og to hundre år senere hadde uttalen forandret
seg til /nait/. Tilsvarende med 'mole', 'male': /må:le/, /ma:le/. (Jeg
bruker konsekvent hypotetiske eksempler, så er det sagt, men regelen
stemmer.)
Dette fenomenet kaller engelskmennene selv 'the great vowelshift', det
store vokalskiftet, som de som måtte være interessert, kan finne beskrevet
i en hvilken som helst engelsk språkhistorie. Det er et annet fenomen inne
i bildet også, nemlig bortfall av trykklette lyder i utgangsposisjon, som
har betydning i sammenhengen, men det lar vi ligge her. Problemet i denne
forbindelse er følgende: Da moderne engelsk rettskrivning ble kodifisert,
rundt midten av 1600-tallet, var dette vokalskiftet FOR LENGST et faktum,
UTEN AT DET FIKK NOEN KONSEKVENS for rettskrivningen. Man oppfattet 'mine'
som en OK måte å representere /main/ på, og DETTE ER IKKE BLITT OPPFATTET
SOM NOE PROBLEM siden. Et slående bevis for at dette ikke oppfattes som et
problem, er nettopp det eksempelet Egeland nevner: Er det ikke bedre å
skrive 'nite' enn 'night'?
Nederlandsk tale gjennomgikk (av en eller annen grunn!) et lignende
'vokalskifte' omtrent samtidig, men her er rettskrivningen tilpasset
moderne uttale: mijn (/mæin/ = norsk min), tijd (/tæid/, norsk tid), oud
(/aut/ engelsk old /åuld/, norsk old, som i oldsak), uit (/æut/ = engelsk
out /aut/, norsk ut).
Kanskje dette begynner å bli kjedelig? Det kan godt være. Jeg synes det er
interessant. Saken reiser nemlig to spørsmål: (1) Hvorfor valgte de som
grunnla moderne engelsk rettskrivning å la være å tilpasse systemet etter
for lengst etablert, gjeldende uttale? (Underspørsmål: mens de som grunnla
moderne nederlandsk rettskrivning valgte å gjøre det). (2) Hvorfor
oppfatter ikke moderne engelske språkbrukere dette som noe grunnleggende
problem?
(Igjen: jevnfør reformforslaget 'nite', som har en parallell i 'lite' <
'light', bare brukt i kommersielt språk: lettmargarin, -øl osv. (Derimot
forekommer ikke 'mite' for 'might' (flere betydninger), og hvorfor?
Antagelig fordi 'mite' er OPPTATT; denne skrivemåten representerer en annen
betydning av /mait/, nemlig midd.) - La meg si det eksplisitt: Det jeg har
anført ovenfor, kan kokes ned til noe så enkelt som at eksempelet 'nite' <
'night' ER EN AVSPORING, siden forskjellen mellom de to formene er en
ubetydelig gradsforskjell, nettopp fordi alternativet 'nite' så åpenbart
hører hjemme i systemet og beviser dets 'ulogiskhet'. DET GÅR IKKE AN Å
DISKUTERE engelske rettskrivningsproblemer ut fra slike saker. Man MÅ gå
til bunns i hele komplekset.)
Svaret på hovedspørsmålet under (1) kan neppe være at disse mennene ikke
var klar over hvordan det, og heller ikke at de var spesielt dumme - det
var de I HVERT FALL IKKE. Men uansett svar på spm. (1), er det spm. (2) som
betyr mest i denne sammenhengen. Kanskje vi kan svare slik: Når 'mine' hhv.
'mole' kunne passere som en skriftlig representasjon av /main/ hhv. /måul/
på 1600-tallet, hvorfor skulle det ikke også kunne være det i dag? Det har
jo ikke foregått noen endring av engelsk uttale på disse (og tilsvarende)
punkter. Det som fungerte bra den gangen, er dermed like akseptabelt i dag.
Dette ser i hvert fall ut som en mulig forklaring, hvis man har forklaring
behov. I bunn og grunn koker hele problemstillingen ned til Bestemor
Skogmus' "Sånn har det alltid vært her i skogen," ferdig med det.
Hør her, Knut, vil noen nå si, nå bløffer du, du underslår faen ta meg at
det har vært en masse forslag fra en masse kloke folk om dyptgående
reformer i engelsk rettskrivning gjennom årene. - Svar: Jeg er fullstendig
klar over det, men det er ikke noen bok jeg skriver, bare noen korte
innlegg hvor jeg forsøker å samle meg om det vesentlige. Det vesentlige med
de engelske rettskrivningsreformforslagene ER AT DE IKKE HAR SLÅTT
IGJENNOM, verken de mest radikale, f eks William Bullokars fra 1580(!), som
bygde på en viss utvidelse av det latinske alfabetet pluss en utstrakt
bruk av aksenter, eller George Bernhard Shaws, basert på et HELT ANNET
alfabet enn det latinske, med 40 tegn (som det av tekniske grunner er
umulig å eksemplifisere her, men se Andrew Robinson: Skriftens histore,
kap. 2), eller andre mildere varianter, som professor Zachrissons forslag
fra 1932, til en internasjonal engelsk rettskrivning: "Now we have engaejd
in a graet sivil wor, testing whedher that (dhat?) naeshon, or eni naeshon
soe konseevd and soe dedikaeted..."
Konklusjon: Selvfølgelig kan alt dette (det jeg har skrevet her) betraktes
som skrivebordsteoretisering, manglende interesse for praktiske problemer,
en konservativ holdning til språk, ja en hel haug sånne ting, take your
pick. For meg selv ser det annerledes ut: Det er ingen annen vei enn 'the
hard way' for å komme til forståelse av hva skriftspråk ER. Hvert enkelt
skriftspråk HAR SIN HISTORIE, og mange av disse historiene er så
forbløffende i forhold til den 'sunne fornufts' forutinntagelser at vi er
nødt til å innse at denne fornuft må forkastes som premiss for å skjønne
noe som helst.
Dette innlegget må ses på bakgrunn av mine tidligere i denne serien, hvor
hovedpoenget når det gjelder engelsk er at det systemet som finnes,
forbløffende nok FUNGERER, at det er fullt mulig å lære det for alminnelig
utrustede barn, og at det må være forklaringen på at det faktisk ikke er
noe reelt behov for reform til stede. - Ingen er mer klar over enn jeg selv
at de eksemplene jeg har brukt overfor, ikke forklarer ALLE trekk ved
engelsk rettskrivning. Min hensikt med dem er bare å belyse HVORDAN man kan
nærme seg problemet for å oppnå en viss forståelse av det.
- Når det gjelder Anders Ekelands spørsmål til meg om NORSK språkpolitikk,
svarer jeg i et annet innlegg - hvis ikke motet svikter, for her er vi ute
i et farlig minefelt, herre min hatt.
Hilsen Knut Johansen
kjoh@riksnett.no