Den globale finansielle "skjønnhetskonkurransen"
*************************************
Svarstad Haugland etter hukommelsen på radio nylig: "Vi må stramme inn så
mye på statsbudsjettet at vi blir troverdige". Denne
typen begrunnelse er nå gangbar mynt, og ikke et journalist-øyenbryn løftes.
For noen år sida ville begrunnelsen i det minste ha vært noe a la dette: "Vi
må stramme inn så mye at det ikke blir inflasjon, for etterspørselspresset
har overopphetet økonomien". Eller noe sånt. Dette var svært ofte en
vikarierende begrunnelse fra svake eller markedsliberale politikere som
ville finne en gangbar begrunnelse for å etterkomme kapitlaeiernes ønsker,
men det var ihvertfall en *nasjonaløkonomisk*
begrunnet rettferdiggjøring: En økonomi *kan* oppleve for stor etterspørsel,
dette *kan* føre til inflasjon, etc.
I dag begrunnes nedskjæringene i stedet med at det finnes noen der ute som hele
tida vurderer oss (en slags skjønnhetskonkurranse), og som har
vetorett over Norges innenrikspolitiske valg, og som vi må gjette, og
deretter følge, de antatte ønskene til. Som Svarstad Haugland også sa det:
"Det er bedre at vi skjærer ned litt for mye enn litt for lite". For da blir de
*kanskje* fornøyde med oss -- de store finansoperatørene, og
"graderingsinstitusjoner" som Moody's, som med jevne mellomrom rangerer
verdens nasjoner etter "kredittverdighet", noe som igjen får betydning for
lånebetingelser m.m.
Norge deltar i en internasjonal økonomisk konkurranse om å ha mest sex
appeal overfor de som tjener penger på å flytte og låne ut penger. Og siden
man ikke veit eksakt hva dette evinnelige "markedet" vil, så er det
sikrest å ta litt hardt i, jfr. Svarstad Haugland. Politikerne både i og
utafor regjeringa kappes om legge forholda til rette for at Norge i neste
budsjettår skal bli flinkest i klassen med omfordeling fra fattig til rik,
og med å generere profitt for storselskapene.
I dette perspektivet blir (tildels) velmenende politikere a la Svarstad
Haugland, Johan J. Jacobsen m.fl. inkompetente
marionetter i et globalt spill som ingen ende har: En stadig tilrettelegging
for enda brattere kapitalakkumulasjon verden over, gjort mulig av at landene
kappes med hverandre om ikke tape i den evig pågående "finansielle
skjønnhetskonkurransen" med anonyme dommere fra de multinasjonale
banker og selskaper.
Den ekstreme kapitalakkumulasjonen har allerede pågått så lenge at den er
hovedårsåka til den verdensomspennende krisa som nå brer seg: *Så* mye
avkastning er blitt reinvestert og lånt ut for enda større avkastning i
framtida, at de forgjeldede på den andre enden av bordet ikke er i stand til
oppfylle kravene fra kreditorer og investorer. De skal frambringe så store
avkastnings-pengestrømmer at dette fortrenger de pengestrømmene som er
nødvendige for at realøkonomien skal kunne fortsette -- og økonomiene går i
stå, med konkurser og økende arbeidsløshet til følge.
Dn eneste måten og på kort sikt å bryte med dette vanviddet, er å ta tilbake
styringa med kapitalbevegelsene, en styring Norge i et siste definivt trinn
frasa seg frivillig ved lovendring i juni 1990. *Dette er fullt mulig*, men
det virker ikke slik, for temaet settes nesten ikke på dagsorden av de store
mediene.
Når det er sagt, er en nedsetting av renta *ikke* avhengig av en slik
reform. Det er ikke slik at man må skjære ned på budsjettet for at renta
skal falle. Rentenivået i et land *styres* faktisk av sentralbanken -- det er
en av de få økonomiske faktorer som *kan* styres under kapitalismen. Når renta
nå ser ut til i beste fall å ville synke sakte ned til et langt høyere nivå
enn der den var før rentehoppet, er dette et bevisst politisk *valg* fra den
markedsliberale finansielle "elite" i Norge. De satser på at opinionen tror
at renta ikke kan styres til et lavere nivå, og får dermed realisert sitt
langvarige ønske om omfordeling til fordel for seg sjøl, og å få opp
arbeidsløsheta sånn at arbeiderklassen igjen kan innta korrekt positur -- på
knærne.
Trond Andresen