Mitt poeng er at Einstein fikk en annen fortolkning av sovjetfilosofene
etter Stalins død, fra å ha blitt forkastet som idealistisk så ble han og
relativitetsteorien anerkjent, og man så at Einsteins teori ikke
nødvendigvis stod i motstrid med en materialistisk
virkelighetsoppfatning,d.v.s antagelsen om at verden eksisterer uavhengig
av mennesket, at den ikke bare kan forståes som en sosial konstruksjon. Der
stopper egentlig det jeg har å si om sovjetfilosofenes forhold til
Einstein. Jeg vet for lite om Einsteins relativitetsteori til å kunne
forstå mer av sovjetfilsofenes forhold til den. Men ved tid og anledning
vil jeg lære mer om det.
>Du nevner også motsetningene mekanisk og dialektisk. Det er ikke de
>begrepene jeg sikter til. Allerede Marx og Engels tok avtand fra det
>mekaniske. Det jeg sikter til er matrialismen og idealismen i marxistisk
>forstand og de to begrepen sett i lys av relativitetsteorien. Du tror vel
>ikke begrepet matrialisme dalte ned i fanget til Marx? Begrepet har et
>opphav, og vi finner det ikke hos grekerne. Det dukker opp etter
>Descartes. Hvis vi ett øyeblikk evner å "glemme" Gud, noe som i filosofisk
>forstand grenser mot det umulige, så "glemmer" vi også begrepene idealisme
>og agnostisisme. Og hvordan kommer vi så i fatt med begrepene matrialisme
>og ateisme? Begge de to sistnevnte begrepene *forutsetter* de to
>førstnevnte.
Om ikke du her blander sammen begrepene mekanistisk og materialistisk, det
erjo ikke ett og samme. Et viktig marxist-leninistisk poeng er at
brytningen mellom en materialistisk og en idealistisk verdensoppfatning er
like gammel som filosofihistorien selv, og var sterkt tilstede i den
antikke filosofien. Men også her har min kunnskap en grense. Materialisme
vs. idealismeproblematikken blir ikke tatt opp ved grunnfag i filosofi ved
norske universitet. Men jeg antar at Heraklit går for å være materialist,
Aristoteles er vel også materialist, mens Platon er en idealist. Men dette
er det svært komplisert å si noe sikkert om.
Innenfor den marxist-leninistiske tradisjonen er det imidlertid et poeng å
avkle den mekanistiske materialismen ala Descartes og Newton som en
forkledd idealisme, den fører ihvertfall til idealisme etterhvert som
produktivkreftene begynner å svinge for alvor og presser fram en
kommunistisk organisering av samfunnet.
I marxist-leninistisk forstand står ikke nødvendigvis materialismen i noen
motstrid til et konsept om Gud. Den marxist-leninistiske "dialektiske"
materialismen krever bare virkelighetens uavhengige eksistens og legger
ikke noen krav på hva denne virkeligheten inneholder. Sånn sett er den klin
åpen. Sovjetfilosofene A.I. Deborin og Evald Vasil`jevitsc Il`enkov blir
f.eks. på denne måten svært opptatt av og positiv til Spinozas teorisystem
(som jeg heller ikke har satt meg inn i) selv om Spinoza inkluderer Gud som
et attributt ved materien.
>Kan Lydersen gi meg løsningen på dette paradokset som jeg finner vanskelig:
>"Å bevisst velge en dogmatisk tilnæring til Marx, f.eks. ved å tro at
>vitenskapen skal gi svar på alle spørsmål, at vitenskapen er det eneste
>verktøy, er ifølge marxismen, paradokssalt nok, idealistisk og dermed
>religiøst. Hvis en gjør det ubevisst er det paradokssalt nok anakronistisk
>og en er ikke klar over at en lever i historien!" Lydersen kan vise til
>hva sovjetfilosofene svarte på dette, eventult komme med et svar på hvorfor
>de unnlot å stille spørsmålet.
Det er vel dette jeg har forsøkt å gi et svar på. Allerede Lenin gir et
svar på det i "Materialismen og empiriokritisismen". Ved at man blander
sammen den mekanistiske materialismen med virkeligheten og ikke kjenner til
dialektikken, altså lover om prosessers utvikling, forstår materien som en
fast størrelse og ikke som bevegelse, så mister de mekanistiske
materialistene troen på vitenskapen og blir idealister. Dette er
kjernepunktet i Lenins forsvar for en åpen dialektisk tilnærming som gjør
materialismen til en erkejnnelsesteori, en epistemologi framfor en lære om
tingenes vesen, en ontologi. Det er på dette grunnlaget den interessante
sovjetiske vitenskapsteorien utvikler seg etter Stalin og fram til være
dager.
>Nå evner også jeg å velge en "sannhet" fra 20 åra e.l. og skrive
>"utilgjengelig" om problemet. Det er imidlertid en latterlig utfordring og
>jeg har selvfølgelig vett nok til ikke å bite på.
>For øvrig. Hvis vi slår en liten sprekk i Kant og hans "Kritikk av den
>rene fornuft", er det da mulig å ta Marx på ordet? Etter min mening er det
>ikke det og etter min mening er det ved hjelp av Einstein mulig å slå en
>sprekk i Kants teorier. Vi kan gjerne nøye oss med Kant foreløpig og la
>Marx, Lenin og andre ligge. Når det gjelder disse sovjetfilosofene, hva
>tror Lydersen de hadde sagt til en sprekk i Kant?, eller hvordan tolket de
>Kant?
Lenin og sovjetfilosfene stiller seg kritiske til Kant fordi han er en
agnostiker, ikke i forhold til Gud, men i forhold til virkelighetens
uavhengige eksistens. Kant tør ikke ta stilling og gjør virkeligheten til
en "ting i seg selv" som kanskje eksisterer uavhengig av oss, kanskje ikke.
Dette er ikke godt nok for de konsekvente materialistene, mens andre åpnet
for Kant, f.eks. Plekhanov, som fortolket materialismen som et vitalt
sprang grunnet på tro. Dette var vel noe av grunnen til at Lenin brøt med
Plekhanov.
Men de sene sovjetfilsofene har et mye tryggere forhold til
filosofihistorien og gir Kant stor oppmerksomhet som epistemolog,
erkjennelsesteoretiker.
Men hvordan du får det til at Marx bygger på Kant det er for meg et
mysterium. Marx var unghegelianer, han var en dialektiker og avfeide såvidt
jeg forstår apriori viten. Et angrep på Kant er ikke et angrep på Marx, og
Einsteins utfordring i forhold til Kant, gir ytterliggere argument for den
dialektiske materialismen.
>Til slutt. Vær vennlig å ikke skriv: "Til Jan Åge Gundersen". Om du ikke
>evner å drøfte noe av dette, så lat i det minste som om du skriver om en
>sak til et forum, og ikke til en person.
Unnskyld. Det var ikke ment nedsettende, men som et forsøk på å holde en
mer vennlig og personlig tone her på KK-forum.
PS.
>Jeg ser du svarer Terje Karlsen. Her fortsetter flosklene:
Dette er imidlertid et eksempel på en svært uvennlig tone. Jeg har ikke
kalt noe av det du har sagt for floskler, jeg har derimot tatt det du skrev
på alvor og brukt lang tid på å svare på det. Da er det så irriterende med
sånne spark tilbake. Sukk.
"..3 velkjente
>bøker av fremstående og anerkjente vestlige forskere..." Vel, *vis* oss
>Lydersen hvorfor de er "fremstående" og hvorfor de fortjener å bli kalt
>"anerkjente".
Hvordan skal jeg vise dette. De oppfattes ihvertfall som anerkjente, ved at
de har prestisjefylte akademiske stillinger i vesten og er fremstående og
velinformerte eksperter på sovjetiske vitenksaplige og filosofiske forhold.
De blir lyttet til, til forskjell fra andre som holder seg til sin egen
lille krets og tror man er verdens navle. Det er liten vits her på KK-forum
å bruke Hans I. Kleven eller K.R. Schreiner som autoriteter, det blir
latterlig, men når det er snakk om vestlige professorer så gjør man lurt i
å lytte oppmerksomt. De har makt.
Forklar gjerne hva du mener med "den såkalte reelt
>eksisterende sosialismen". Videre skriver du "..har dere ikke
>motargumenter, så har dere tapt. Da trer det abstrakte i deres
>ressonementer tydelige fram,...". Vel, nå har du fått en del spørsmål og
>jeg ser virkelig fram til dine motargumenter.
Den såkalt reelt eksisterende sosialismen er nettopp det jeg har kaller
den. I respekt for alle de som fremdels mener dette ikke var reelt
eksisterende sosialisme så kaller jeg den ikke "reelt eksiterende", men
"såkalt reelt eksiterende", den ble nemlig kalt det, det kan det vel ikke
være tvil om. Om det var den "reelt eksisterende sosialisme" er en annen
diskusjon som avhenger av hva man legger i ordet "sosialisme". Jeg forstår
sosialisme som et diktatur med hensikt å fremme endel marxist-leninstiske
idealer. Sånn sett mener jeg å ha god grunn til å oppfatte den "såkalt
reelt eksisterende sosialisme" som en virkelig "reelt eksisterende
sosialisme".
Dette med abstrakt og lignende har å gjøre med det lille jeg har forstått
av dialektisk logikk. Forskjellige verdensoppfatninger kan måles i forhold
til den objektivt eksiterende virkelighet på hvor konkret den fremstår i
forhold til den, hvor god forklaringsevne den har. Jeg mener at å oppfatte
sosialismen i Sovjetunionen og Øst-Europa som den virkelig reelt
eksisterende sosialisme i det lengre løp vil vise seg å være mer konkret,
ha større forklaringsevne, enn den maoistiske tesen om et "farveskift" ved
Kruschev, at sosialismen ble pervertert til et orientalsk borgerlig
samfunn, statskapitalisme av samme sort og med samme kulturelle mening som
det kapitalistiske Vesten. Jeg anser dette for å være en farlig
villfarelse, og håper å kunne anskueliggjøre det abstrakte i den, slik at
folk slutter å ta den på alvor, men isteden vil betrakte den som en
historisk motivert forestilling.
Fornøyd nå, Jan Åge Gundersen?
vennlig hilsen Sigurd Lydersen