Det i det hele tatt å spørre seg om verden eksisterer uavhengig av
mennesket, mener jeg var et fatalt filosofisk feilspor, og jeg mener at
uten Gud, ville aldri spørsmålet dukket opp. Mitt utgangspunkt er at
mennesket aldri har kommet seg fri metafysikken. Om vi velger Gud,
Historien eller Vitenskapen som en absolutt størrelse, er det ett fett.
Det er tre forskjellige løsninger på det samme problemet. Og det å velge
Vitenskapen eller Historien som en absolutt størrelse, det ville aldri noen
funnet på hvis ikke den absolutte Gud først eksisterte. Det var altså et
middel for å komme seg unna tanken om Gud. I dag kjenner vi erfaringen av
begge disse absolutte teoriene og det å prøve å bygge en ny absoluttisme er
etter mitt syn et nytt fatalt feilspor. Mennesket har alltid hatt behov
for noe større en seg selv, alltid drømt om et Utopi. Problemet er hvordan
komme dit så skånsomt som mulig. Etter mitt syn er volden vår store
utfordring. Gjennom hele historien har vi sett at vold alver vold. Videre
at voldlige konflikter trekkere til seg folk som volder for voldens skyld,
som altså ikke har et høyere mål for volden, i tradisjonell krig kalles
dette høyere målet for fred. I revolusjonen kalles det for utopiet.
Kritikken av Kant går på at han skrev en filosofi hvor hvert
individ selv skulle kneble sitt instinkt. Kant gikk ikke inn i det hele
mennesket men tok kun for seg halvparten. Forstanden og fornuften. Selv
om han i "Kritikk av dømmekraften" behandler det skjønne og smaken, er det
ensidig og blodfattig. Her er et eksempel som med våre øyne bør være
tragikomisk: "Et rom med skjeve vegger, eller en hageanretning av samme
slag, selv ethvert avvik fra symmetrien i dyrefigurer(for eksempel ved at
de er enøyde), eller ved bygninger, eller i blomsterbed: alt dette mishager
fordi det motsetter seg formålstjenlighet" (s. 113, "Kritikk av
dømmekraften", i utvalg, oversatt av Espen Hammer. Pax-palimpest serien).
Så nesten gang vi skuer en drabantby, så skjønner vi hvor ideen kommer fra.
Lydersen skriver at et viktig poeng innen marxisme-leninismen "er at
brytingen mellom en materialistisk og idealistisk verdensoppfatning er like
gammel som filosofihistorien selv, og var sterk tilstede i den antikke
filosofien". Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg oppstod begrepet
matrialisme etter Descartes og selv om Marx brukte begrepet på de antikke
filosofene, er det feil. Da Marx skrev sine teorier hadde kirken og det
"religiøse" borgerskapet langt større makt enn de har i dag, religionen var
langt mer rådene i samfunnet og om Marx bevisst valgte å bruke begrepet på
denne måten eller om det for han var naturlig, er jo ett fett. Poenget er
at begrepet ikke har gyldighet uten det motsatte, nemelig idealisme. Det
Marx gjorde var ikke å se bort fra eller kutte ut idealisme begrepet men
han transcenderte det fra Gud til Historien.
Å si at Platon var idealist, er feil. Spør du Egil A. Wyller (for
øvrig en norsk filosof som påstår at de 15 000 kvinnene som hvert år
utfører abort, er drapskvinner og at legene er medskyldige) vil han nok
nikke på hodet. Men Platon var både "idealist" og "matrialist". Platon
tok avstand fra den ensidige idefilosofien i verket Parmedies. Videre er
det åpenbart feil å anta at Aristoteles var "materialist". Han snakket jo
om den ubevegelige ubeveger og videre er det marginale forskjeller mellom
hans form-teorier og Platons ideer. Heraklit trodde på en "kosmisk
rettferdighet". Det er ikke mulig å bare være idealist eller bare være
matrialist i marxistisk forstand. Å påstå at du ikke tilhører verden er en
selvmotsigelse. Å påstå at det *ikke* finnes noe større enn mennesket, det
være seg Gud, Historien, Vitenskapen, Familien, Kjærligheten eller noe
annet, har aldri skjedd. Det at mennesket er bevisst sin egen død, gjør
det umulig å ikke se etter noe større. Det er hva dette større er og
hvilken autoritet eller kraft vi gir det, som er utfordringen, og ikke
hvilket begrep vi setter på det.
Lydersen skriver: ""Den marxist-leninistiske "dialektiske" matrialisme
krever bare virkelighetens uavhengige eksistens;.."". Men tanke på det
Lydersen skrev tidligere om ",antagelsen om at verden eksisterer uavhengig
mennesket,..", viser dette hvor objekt relatert og statisk denne retningen
er. Jeg påstår at det ikke en gang er relevant å snakke om en eksistens
uavhengig mennesket. Imidlertid er det relevant å snakke om at uten en
virkelighet, uten en objektiv størrelse er det missvisende å snakke om
mennesket. Jeg snur det altså på hodet. Jeg inkluderer mennesket i verden
og mener det er feil å tenke på mennesket uten naturen og naturen uten
mennesket. Men for å handle trenger vi begreper, imidlertid mener jeg at
Lydersen tolkning av matrialisme og idelalisme kun vil medføre at vi gjør
de samme feilene som generasjonene før oss. Og kanskje er en av svakhetene
ved marxistisk filosofi at den spretter så i de grader fra den ene
ytterkanten til den andre. Fra at vi ikke kan si noe sikkert om
virkeligheten som Kant sa, til at virkeligheten er i vår totale makt.
Lydersen skriver: "Men hvordan du får det til at Marx bygger på Kant det
er for meg et mysterium". En ting er nå å tenke seg fram til dette selv.
En annen ting er at *Marx sa at Utopiet var en legemliggjøring av Kant
formålenes rike*. En tredje ting er at jeg med mitt "enkle"
tunnel-eksempel ga et rimelig klart bildet av dette. Hvis vi ikke forstår
Kant, så forstår vi ikke Marx, og forstår vi ikke Marx, så forstår vi ikke
Lydersen etc. Den eneste en ender opp med er å "forstå" seg selv og det er
umulig. Vi bærer alle historien i oss og det å forstå tidligere tenkere,
samtidig som man er bevisst at man lever i en verden, *det* er å lære å
forstå seg selv.
Når det gjelder det abstrakte bildet jeg tegnet opp av Sovjet, som man
knapt trenger å ha lest en bok for å kunne forstå, og som Lydersen glatt og
arrogant hoppet over, så lurer jeg på om Lydersen kan kommenter dette
bildet eller forklare feilen ved det, forklare hvorfor det ikke er
relevant, med sitt eget språk? Lydersen svarte Terje Karlsen med følgende:
"..har dere ikke motargumenter, så har dere tapt. Da trer det abstrakte i
deres ressonementer tydelige fram,..". Nå sist skrev Lydersen: ..og håper
å kunne anskuliggjøre det abstakte i den (sosialismen i Sovjet og
Øst-Europa), slik at folk slutter å ta den på alvor, men isteden vil
betrakte den som en historisk motivert forestilling". Lydersen bør være
seg bevisst at det er abstrakte bilder som dukker opp når vi forestiller
oss. Marx skjønte godt at vi ikke kunne kvitte oss med det abstrakte.
Svakheten ved hans teorier var hans idealisme; tanken på at like økonomiske
forhold ville, med nødvendighet, stabilisere det abstrakte. Det er etter
min syn, i dag, like naivt som å tro at Gud skulle løse problemene i 1848.
For øvrig. Jeg blander ikke sammen begrepene mekanistisk og matrialistisk,
selv om det virket noe uklart. Årsaken er at det matrialitiske begrepet i
marxistisk forstand både er gyldig i "tunnelen", da som et dynamisk begrep
og i Utopiet, da som et statisk begrep. Idealismen er i større grad et
statiskt begrep, særlig sett med Marx sine briller.
Jan Åge Gundersen