Vucinich og Loren Graham i sin "Science, philosophy and human behavior in
the Soviet Union" fra 1970 beskriver hvordan det sovjetiske akademia straks
etter Stalins død i nært samarbeid med SUKP satte igang med en omforming og
modernisering av den dialektiske materialismen for å frigjøre den fra den
stalinistiske tvangstrøyen. En storstilt allsovjetisk vitenskapsfilsofisk
kongress i 59 representerte et vendepunkt ved at man fra da av fra å ha
fortolket vitenskapen ut ifra den dialektiske materialismen, begynte å
fortolke den dialektiske materialismen på grunnlag av moderne vitenskap,
altså en gradvis overgang fra ideologi til vitenskap. Denne prosessen
tiltok med styrke utover i etterkrigstiden og ga en produktiv og original
vitenskapsfilsofisk refleksjon innenfor Soivjetunionen, både kvalitativt og
kvantitativt, de fremste sovjetfilsofene gjorde stor lykke, og ble stadig
mer populære på internasjonale kongresser i vitenskapsfilosofi, mens det
hjemme i Sovjetunionen ble arrangert kontinuerlige metodologiske seminar på
alle nivå og ved de fleste institutter, som behandlet de forskjellige
vitenskapsdisiplinenes filosofiske aspekt og forholdene dem imellom, som en
bredt anlagt bevisstjøringsprosess av det sovjetiske sosialistiske akademia.
Så mens de spørsmålene du reiser Jan Åge Gundersen kan virke nye og
aktuelle i det positivistiske og ufilosofiske Norge, så er det gammelt nytt
og gjennomdrøftet gjennom flere tiår i det tidligere Sovjetunionen og
Øst-Europa. Det at hverken du eller noen andre kjenner til dette, det
skyldes den norske kapitalismen, og er det erkjennelsesvakuumet jeg peker
på. Dette erkjennelsesvakuumet kom fornylig også til uttrykk i Verdibørsen
på P2 på søndag, hvor de i anledning det kommunistiske manifests 150
årsjubileum har holdt studiesirkel i marxismen med NKP-ideolog Hans I.
Kleven og professor i statsvitenskap Raino Malnes som bidragsytere. Det
siste spørsmålet gjaldt hvorvidt det var noe av verdi i den reelt
eksisterende sosialisme. Raino Malnes som talsmann for det offisielle Norge
avviste dette plent, ingenting av verdi. Hans I. Kleven som representant
for dagens norske "kommunister" pekte imidlertid på det sosiale
sikkerhetsnett som sosialimen ga, som om Sovjetunionen var et velfungerende
velferdssamfunn, noe det jo ikke var, ved at man levde på lånte midler og
stadig utsatte det økonomiske smellet. Verdien av den reelt eksisterende
sosialismen er derimot erkjennelse av vitenskapens sanne karakter. Dette
poenget er det opp til de yngre postkaldkrigerske norske generasjoner å
utvikle ved våre høyere lære,-og forskningsinstitusjoner, og deri ligger
den fredelige sosialistiske revolusjonen.
vennlig hilsen Sigurd Lydersen (NKP)