Den Østerriske farfatteren Ingeborg Bachmann sier følgende: "..For i alt
det vi gjør, tenker og føler, vil vi iblant gå til det ytterste. Det
våkner et ønske i oss om å overskride de grenser som er satt for oss. (...)
Jeg er også sikker på at vi må forbli innenfor en ordning, at det ikke
finnes noen mulighet til å gå ut av samfunnet og at vi må prøve oss på
hverandre. Men innenfor grensene har vi blikket rettet mot det fullkomne,
det umulige, uoppnåelige, det være seg i kjærlighten, friheten eller i
enhver ren størrelse. I motsetningen mellom det umulige og det mulige
utvider vi våre muligheter." (I boka: "Det er rimelig å kreve sannheten av
mennesket")
For å gjøre kritikken av det absolutte noe enklere, er det greit å gripe
til det abstrakte. Vi kan forestille oss en rund tunnel med en diameter på
ti meter og en lengde på femti meter. I hver ende av tunnelen er det vann
og på gulvet i tunnelen er det to skinner. Tunnelens omkrets utgjør rommet
og lengden utgjør tiden. På høyre side av tunnelen finner vi Paradiset på
venstre side finner vi Utopiet og Dommerdag. Denne ideen dukket opp med
Augustin, dette linære verdensbildet som ikke er noe sant men noe tillært.
Vi var falt ut av Paradiset og inn i Historien. Kant, Hegel og Marx
vitenskapeliggjorde dette bildet. Marx tegnet opp la oss si 45 meter av
denne tunnelen. Kant hadde allerede skapt diamteren, altså rommet, med
sitt enorme verk "Kritikk av den rene fornuft". Kun en revolusjon sa Marx,
så ville vi ved å ta hånd om vitenskapen, komme ut av tiden, eller
historien, og inn i Utopiet. Hvis alle jobbet under de samme økonomiske
forholdene så ville overbygningen stabilisere seg. Dette ville skje med
nødvendighet. Hvis vi nå tar for oss Sovjet og de politiske drapene som
skjedde der, finnes det kun en mulig legitimitet for de drapene, og det var
Utopiet som skulle komme. Selv under en revolusjon har ingen rett til å
drepe uten en god overliggende eller framtidig større grunn. Folk ble
ofret på historiens alter. Folk som fant små sprekker i tunnelen hvor de
krabbet ut og rettet kritikk mot det som skjedde inne i tunnelen ble ryddet
av veiene. De inne i tunnelen var jo på vei mot Utopiet og kunne ikke la
seg forstyrre av opprørere. Revolusjon er krig, og når den er startet, er
enhver opprører, en desertør. Uansett hvor små de er, har Einstein,
gjennom sin teori bevist at sprekkene var der, at tunnelen ikke er absolutt
vanntett. Med tanke på hvor opptatt marxister er av vitenskapen, bør dette
være et dilemma for hvordan vitenskapeliggjøre revolusjonen. Det er klart
at disse sprekkene svekker styrken i teorien. Om teorien kan gjøres like
sterk igjen er kanskje tvilsomt, og kanskje like greit. At teorien uansett
bør svekkes for å igjen gi den liv, bør være et mål. Et dogmatisk forhold
til Marx og gamle tolkninger av Marx vil aldri vinne oppslutning utover
spesielle marginale grupperinger.
Når det gjelder eventulle subtile og feige kommentarer viser jeg til
forordet i Kapitalen, Første bok, bind 1: "Enhver vitenskapelig begrunnet
kritikk er meg velkommen. Overfor fordommer til den såkalte offentlige
mening, som jeg aldri har gjort innrømmelser, gjelder for meg nå, som før,
valgspråket til den store florentiner (Dante): "Gå din egen vei, og la
folk snakke!"".
Jan Åge Gundersen