>Jeg ser Arne Eriksen ikke har funnet mitt svar til ham klart nok. Det
beklager jeg.
Det er en misforståelse. I mitt innlegg takket jeg for et avklarende svar.
Det var Bismos gjengivelse av mitt spørsmål som var upresist, det vil si
abstrakt og generelt, og dermed lett å besvare abstrakt og generelt. Jeg
gjenga derfor spørsmålet på nytt, og antok at svaret fra Mathias Bismo var
svar på mitt spørsmål. Og det var absolutt klart nok.
Bismo presiserer ytterligere denne gang:
>Jeg ser helt enkelt for meg proletariatets diktatur som et slikt
samfunnsforhold. Skal en klasse beholde makten, er den nødt til å benytte
sine maktmidler ovedrfor opponerende klasser. Det gjorde de franske
revolusjonære etter 1789, og det gjorde de russiske revolusjonære etter
1917. Men, det bør ikke skje med mindre det er nødvendig, dvs for å
opprettholde statsmakten. Og det bør ikke gå ut over en uskyldig
tredjepart. Er dette presist nok?
>
Klart og presist, takk for det. Så får jeg anledning til enda en kommentar.
Spørsmålet gjaldt konkret om konsentrasjonsleire kan aksepteres som varig
maktmiddel etter revolusjonen, som i Sovjet under Stalin. Bismo har bifalt
bruk av konsentrasjonsleire, klart og greit. Både etter den franske
revolusjonen og etter den russiske revolusjonen (1917) ble det brukt
ekstreme maktmidler. De er altså forbildene for Mathias Bismo. Han har
tidligere gitt uttrykk for at humanismen kan være sosialismens fiende.
Inntil Mathias Bismo sier noe annet, må vi da også gå ut fra at han
bifaller bruk av tortur overfor antatte statsfiender, for å skaffe
opplysninger om eventuelle sammensvergelser mot den sosialistiske staten.
(Selvfølgelig bare når makthaverne mener det er nødvendig, dvs. for å
opprettholde statsmakten. Og ingen uskyldig tredjepart må tortureres!)
Humanismen må selvfølgelig vike for revolusjonens interesse. Og
revolusjonen er som kjent ikke noe teselskap, det må statsfiendene forstå.
Den viktigste årsaken til at de to nevnte revolusjonsregimene fikk utvikle
seg til terrorregimer som undertrykte befolkningen på verste måte, var
følgende: Det ble aldri utviklet organer eller representative fora der de
gruppene (klassene) som revolusjonene ble proklamert å skulle tjene, kunne
diskutere, kritisere og eventuelt korrigere maktelitens politikk. Den
russiske revolusjonen ble ikke gjennomført av proletariatet, som så vidt
fantes i Russland, men av partiet på vegne av proletariatet. Sosialismen
forutsetter så vidt jeg vet, at proletariatet har reell innflytelse over
politikken. Det hadde proletariatet aldri i Sovjet. Regimet var aldri
proletariatets diktatur, men ble ganske raskt partiets diktatur over
proletariatet.
Hvordan vil Bismo sikre seg at makt ikke misbrukes, når han har den
franske revolusjon i 1789, og den russiske av 1917 som forbilder når det
gjelder maktutøvelse? Eller er maktmisbruk utenkelig for Bismo i en slik
situasjon?
Aksept av konsentrasjonsleire som del av maktapparatet er innrømmelse av
sviktende massegrunnlag. Konsentrasjonsleire vil bare være nødvendig for
regimer med sviktende legitimitet i befolkningen, og da har vi verken
sosialisme eller demokrati. Vi har da etablert partiets diktatur over
proletariatet.
Bismo har tidligere så kjekt skrevet at humanismen kan være sosialismens
fiende. Den farligste fienden for Bismos "sosialisme" vil imidlertid være
arbeiderklassen, proletariatet, som revolusjonen proklameres å skulle
tjene. Det viste seg å være tilfelle i Polen, i Sovjet, i Øst-Tyskland,
Ungarn og Tsjekkoslovakia. Regimene hadde sterke maktapparater men null
massegrunnlag, og falt sammen som korthus når presset utenfra ble sterkt nok.
I stedet for en sosialisme etter Bismos modell, der makthaverne når de
finner det nødvendig, kan kaste dissentere i konsentrasjonsleire, virker
Trond Andresens sosialisme, som et pedagogisk prosjekt, mer logisk og
fornuftig. En slik form for sosialisme innebærer en kontinuerlig dialog
mellom maktposisjoner og grasrota, med mulighet for kritikk og korrigering
av politikken. Et slikt prosjekt forutsetter at kritikk tas alvorlig og
saklig, mens Bismos makthavere kan velge å oppfatte kritikk som
statsfiendtlig og isolere kritikere i konsentrasjonsleire. Bismo kan nemlig
ikke gi objektive kriteria for når kritikk faktisk er statsfiendtlig og når
den er konstruktiv for sosialismen, det blir opp til makthavernes
subjektive skjønn. Og det har historien mange dårlige erfaringer med.
vennlig hilsen
Arne Eriksen
Postboks 937
9001 Tromsø
e-mail: arne@trollnet.no
tlf. +47 77687034