Ressurskvitteringer: hver gang noen forbruker ikke-fornybare ressurser,
svarer det til å ta opp et lån fra naturkapitalen. Forutsatt at
ressursmengden og dens tilgjengelighet er skjønnet, kan denne beregnes enten
i kostpris for å hente den ut med tilgjengelig teknologi eller på annen måte
(energiinnhold eller ekvivalenter av annen art). Bruken av en viss mengde
naturkapital betyr et "lån" fra ressursmengden av den gitte ressursen, som
primærbrukeren registreres for ved et gjeldsbevis til samfunnet. "Lånet"s
verdi kan tenkes beregnet i forhold til uttakets prosent av den
tilbakeværende ressursmengden. Dette gjeldsbeviset kan brukeren bare innløse
ved enten å sørge for optimale gjenbruksmuligheter av den uttatte ressursen
og/eller begrense utslipp som følge av bruken og/eller skatte av
produktavsetningen til samfunnet. Ideen er temmelig løs og uigjennomtenkt og
det er mulig at dette er for komplisert. Men på en eller annen måte må det
inn i samfunnets og produsentenes regnskap, når uttak gjøres av
begrensede/ikke-fornybare ressurser. Samtidig må ressursmengden selvfølgelig
beregnes pånytt, hvergang nye funn gjøres. Tilsvarende kan man tenke seg
beskattning av utslipp av f.eks. CO2 i forhold til hvor mye utslippet
forhøyer atmosfærens CO2-innhold umiddelbart (bruk av atmosfæren som
søppelplass). Likeledes kan man tenke seg en beregning av bruk av
energiekvivalenter i den naturlige produksjonen av næringsstoffer, mennesket
legger beslag på.
Arbeidstidsanvisninger forutsetter at man kan finne en beregningsmetode for
arbeidsinnholdet i tid i et gitt produkt. Dermed kan vi si at man for et
visst arbeid i f.eks. en industri får utstedt arbeidstidsanvisninger. Som
medprodusent i denne industrien må man avgjøre i samråd med de andre ansatte
hva man vil bruke av dette til videreføring av virksomheten. Resten kan man
bruke som betalingsmiddel til å skaffe seg ting til å reprodusere seg selv.
Ved å bruke tid som betalingsenhet i stedet for "penger" - abstrakt verdi,
tenkes oppnådd en annen bevissthet om hva som foregår ved transaksjoner i
samfunnet. I dag virker ikke dette særlig realiserbart, men man kunne jo
tenke seg, at man bare kaller den gitte pengenheten, f.eks. kroner, noe
annet, eks. hvis hundre kroner er gjennomsnittlig produksjonsverdi på en
time i samfunnet er en krone = "en hundredel arbeidstime", det gjelder bare
å få etablert en overgang. Verdiene kan justeres med
produktivitetsstigningen. I det øyeblikket overskuddet i en virksomhet
fremstår som en viss mengde arbeidstimer fordelt på de ansatte, vil jo dette
måtte medføre en annen bevissthet om hva som foregår, når bedriften
produserer. Dette forslaget betyr egentlig bare, at man bevisst grunnlegger
økonomiske beregninger på arbeidsverditeorien, noe som vil umuliggjøre alle
de mystifikasjoner som uttrykkes i den subjektive verditeorien. Vi får
overveielser som: er det virkelig rimelig at vi allesammen i samfunnet
bruker så mye tid på dette? Hva skal vi bruke tida til?
Det er nødvendig med en kombinasjon av det to tingene, fordi verdien av
naturens ytelser må inn i regnskapet i samfunnet. Jvf. Marx' protest mot
utsagnet i Gothaprogrammet til SPD om at "arbeidet er kilden til all
rikdom": "Arbeidet er _ikke_ kilden til all rikdom" ... naturen "bidrar"
også, ja egentlig er jo alt arbeid parasitært i forhold til naturens
produksjon av næringsstoffer og livsomgivelser, uten den, intet
arbeidsutbytte overhodet!
Men det er verd å legge merke til, at nødvendigheten av mye av dette dypest
sett sprø og kjedelige regneriet jo egentlig kommer av at vi på grunn av
religiøse forestillinger, kjønnsundertrykkelsen og fattigdom og sosial
usikkerhet er blitt så mange på jorda, at vi legger beslag på farlig mye av
den naturlige produksjonen (så mye at det begynner å true økobalansen), som
jo er absolutt begrenset oppover av solas energioverføring til jorda (noen
vil selvfølgelig benekte dette utfra science-fiction scenarier. Men uansett
hva mennesket kan, og hvor mye det kan drømme om å "beherske naturen" kan
det ikke oppheve de fundamentale energilovene). Klarer vi over tid å
redusere folketallet gjennom å få færre barn, nærmer vi oss en situasjon,
hvor vi slipper å regne så mye. Dette vil jo også fremgå i et samfunnsmessig
arbeidstidsregnskap - så og så mange timer til ressursberegninger.
Likeledes må det fremheves, at samfunnet aldri kan bli fullstendig
gjennomsiktig (det ville også være et rent helvete å leve i et slikt
samfunn), alene fordi den enkelte aldri vil bli gjennomskuelig for seg selv
og "beherske" sin underbevissthet, og fordi nået ikke kan anskues fra et
punkt inne i fremtiden. Fremtidige problemer som reises av samfunnsendringer
kan ikke forutses. Man kan bable om menneskets "herredømme" over naturen så
mye man vil, men mennesket vil aldri bli i stand til å tre ut av tidens
strøm i denne verden, uansett at fjernsynet hver dag formidler nye
drømmerier om den slags sludder. Den vanvittige forestillingen, som skyldes
kapitalismens fantasmer, om å gjøre "økonomien" totalt beregnelig og
rasjonell er illusorisk og uttrykk for det grekerne kalte hybris.
Vh. Karsten Johansen