>......Jeg har prøvd å si at kapitalismen i
>de mest utviklede land allerede har realisert "vanlige folks" historisk
>oppståtte drømmeforestillinger om sosialisme: "lykkeland", "landet som
>flyter med melk og honning", "drømmen om Amerika". Hvis ikke det er
>tilfellet, hvorfor er vi så ikke omgitt av et sydende opprør på alle kanter?
Dette blir for svart/hvitt. Jeg mener det er sammensatte grunner til at en
befolkning ikke gjør opprør mot det system de lever under:
(1)- de er fornøyde med tingenes tilstand.
(2)- de er ikke fornøyde, men tror det er det minste av flere onder.
(3)- de er ikke fornøyde, men tror ikke det nytter å forandre på noe.
(4)- de er ikke fornøyde, men er redde for hva som vil skje hvis de opponerer.
(5) - en blanding av alle grunnene over, og at man strever hardt med
å overbevise seg sjøl om at man *er* fornøyd, og ikke har oppfatningene
(2)- (4). Dette er den tilpasningsdyktige menneskelige psykologi. Men det
er en vesensforskjell på å være genuint fornøyd/lykkelig, og det å være
i en tilstand av innbilt lykke. Den siste er skrøpelig, og kan under gitte vilkår
bryte sammen, og lede til en oppvåkning. Heldigvis.
Slik jeg forstår KVJ, mener han at (1) er den helt dominerende stemning. Jeg
tror for min del at dette er for ensidig, og at (5) er ganske framtredende.
Du antyder jo denne muligheten sjøl, også:
>Det kan selvfølgelig skyldes raffinert ideologisk undertrykkelse og
>manipulasjon, men jeg tror det er vanskelig å komme utenom, at det uhyre
>flertall slutter gladelig opp om kapitalismen fordi de mener den gir dem den
>realiserbare "frihet", dvs. tilfredsstiller "deres" "behov".
> ... (mye klippet bort)...
>Når denne problematikken, gudene vet hvordan, har funnet sin løsning og vi
>først er enige om å prøve å komme ut, kan det selvfølgelig være veldig lurt
>på forhånd å ha uttenkt forslag til hva vi så skal gjøre. Gjerne masse
>"social egineering" på papiret for meg, men denne må bygge på een
>forutsetning: vi må begynne bruddet med de institusjonene som er kjernen i
>de problemene vi nå har. Hvis vi fortsetter med et arbeidsmarked som på alle
>vesentlige punkter fungerer som det nåværende, har vi ikke gjort det.
Enig, og det har jeg heller ikke foreslått. Hva synes du f.eks. om ideen om
at i de tilfellene flere personer ønsker en gitt jobb, så
kommer *søkerne* sammen og bestemmer hvem skal ha jobben, og dette
aksepteres så av kollektivet som jobber i den aktuelle
bedrift/skole/sjukehus o.l.?
>Hvis "penger" fortsatt bare er "penger", med rentefot osv. har vi ikke gjort det.
>(brutt med de kapitalistiske kjerne-institusjonene, min anm.)
Riktig og viktig poeng.
Men man kan faktisk tenke seg et økonomisk system med penger, men uten rente
på utlån, og uten avkastning på obligasjoner og aksjer. Et slikt system vil
opprettholde pengenes nyttige funksjon som byttemiddel, men vil eliminere
muligheten for akkumulasjon av finansiell formue via reinvestering av
finansinntekter. Hvis et sånt system er realisert (mer om hvordan i et eget
innlegg om dette), SAMTIDIG som man har genuint arbeiderkontrollerte
bedrifter, og genuin folkelig kontroll med de store konsern sånn som
jernbane, petrokjemi, kraftproduksjon, telekommunikasjon etc., så vil -
BÅDE kapitalakkumulasjon via finansielle transaksjoner,
OG akkumulasjon via skjeive maktforhold i bedriftene,
være eliminert.
Da har vi et samfunn uten utbytting, og uten opphoping av rikdom/makt på få
hender. I dette samfunnet disponeres den del av produksjonsresutatet som
ikke forbrukes (det samfunnsmessige "overskudd"), i følge demokratiske
prosesser i bedriftene og i folkevalgte forsamlinger.
Men fortsatt er det et pengesystem, og et innslag av marked, i dette samfunnet.
Som alternativ til penger antyder KVJ::
>................."Arbeidstidsanvisninger" har noen
>snakket om som et alternativ, "ressurskvitteringer" er en annen mulighet.
Kan du utdype hva dette innebærer?
> .. (KLIPP)...
>Virkeliggjørelsen av disse utkast kan selvfølgelig først skje den dag, folk
>på en eller annen måte har fått en bevissthet som begynner å overskride de
>gamle institusjonenes horisont. ...
> .. (KLIPP)...
>Overveiende i grupper med teoretisk
>dannelse synes ideer om en slik nødvendig forandring å oppstå.
>.. (KLIPP)...
> Problemet er bare hvordan i allverden vi skal få
>folk interessert i det og sikre at de "får tid" til det, under de rådende
>betingelser.
>
>> (Trond:)
>>Jeg tror også at dagens utdanningsnivå, medie- og informasjonsteknologi gjør
>>slike diskusjoner under kapitalismen mulige.
>
>Men det må noe mere til: de må bli opplevd som så uomgjengelig nødvendige av
>flertallet, at de bokstavelig talt og veloverveid vil risiskere sin
>nåværende livsform for det, hvis vi skal komme noen vei.
Jeg tror at diskusjon om dette ut over en knøttliten minoritet av vår type er mulig.
Det er urimelig å vurdere realismen i noe slikt ut fra dagens ekstremt dårlige
utgangspunkt. For venstresida har inntil nå knapt anstrengt seg i det hele tatt for
å skape en fornyet sosialistisk visjon.
FØRST MÅ VENSTRESIDA BLI ENIG MED SEG SJØL om dette i det hele tatt er er
viktig å diskutere. (Mange mener dette er helt unødvendig; "for vi skal i stedet ut
på gata og slåss",
eller "arbeiderklassen vil sjøl bestemme hvordan ting skal
gjøres når det blir aktuelt, velmenende tankespinn fra akademikere
er en avsporing",
eller "den rette politikken er allerede utvikla. Vi har
den marxist-leninistiske skattkista. Akkurat nå er det ebbe i folkets kamp,
men når oppsvinget kommer har vi teorien som trengs, og da skal
Partiet lede massene",
eller SU-varianten: "ungdom vil ha bolig, skole og jobb,
og er ikke interessert i høyttravende teorier",
eller for den saks skyld B.K. Wyller her på KK-forum: "Det er klart
at diskusjoner om 'hvordan det bør være under sosialismen' stort
sett er for dumt. For vi er ikke der nå, langt derifra").
Når dette hinderet er overkommet (og noen få sjeler har så vidt begynt å gå
løs på det) kommer neste omfattende trinn:
Å GJENNOMDISKUTERE sosialismen på nytt med et åpent sinn,
DERETTER prøve å skape et programutkast.
Først når dette er gjennomført, og man har lansert utkastet i håp om breiere
interesse og diskusjon, og eventuelt forgjeves og over lang tid har møtt
en vegg av manglende interesse fra 95% av befolkninga, først da ville jeg sluttet
meg til KVJ sitt pessimistiske grunnsyn.
Trond Andresen