HVORDAN FÅ FOLK TIL Å LÅNE UT I ET NULL-RENTE-SYSTEM?
I utgangspunktet virker det umulig med et rentefritt pengesystem. Hvorfor i
all verden skulle folk låne ut penger når de ikke blir belønnet for det? Det
greieste og sikreste er jo da ganske enkelt å holde på pengene i form av
kontanter eller som innskudd på brukskonto.
Dette problemet ble første gang drøftet teoretisk av den argentinsk-tyske
økonom/kjøpmann Silvio Gesell, og løsninga ble lansert gjennom hans bok
"En naturlig økonomisk ordning" i 1904.
Hans tanke var at folk skulle hindres i å holde tilbake sine ekstra penger i
påvente av låntakere som var villige til å betale "høy nok" rente. Gesell
mente at penger billedlig talt skulle "råtne" hvis man satt for lenge med
dem, akkurat som frukt eller andre matvarer. Eller "krympe", hvis det er et
bedre bilde. La oss tenke oss at kontanter eller bankinnskudd i et slikt
system belastes med en avgift på f.eks. 1% av pålydende pr. måned, og at
denne avgifta går til samfunnet. Man betaler altså leie til samfunnet for å
holde på likvide midler (likvide midler = penger; slikt som man
umiddelbart kan bruke til å kjøpe for - i motsetning til f.eks. en aksje
eller en obligasjon).
Men samtidig skal dette alternative pengesystemet være slik at
fordringer man har på andre fordi man har lånt ut penger, IKKE skal belastes
med avgift til samfunnet. Med andre ord, utlånte penger skal beholde sin verdi
for långiveren. Dette systemet stimulerer folk som har penger til å låne dem
ut sjøl om det ikke gis rente, fordi det er den eneste måten pengesummen kan
unngå avgift, dvs. beholde sin verdi på. Penger settes dermed i sirkulasjon,
ikke fordi manbelønnes med rente, men fordi man slik unngå avgift.
Ved dette unngås den omfordelinga av verdier fra de fattige til de rike som
renta fører til. "Sparing" får nå et moralsk akseptabelt innhold, nemlig å
sette til side penger til seinere forbruk, uten at dette innebærer at pengene
"vokser", dvs. uten at man gjennom dette tilraner seg fruktene av andres
arbeid.
Ser vi systemet fra låntakerens side, så har hen fått disponere penger ved å
ta opp lån. Disse likvidene er sjølsagt belastet med avgift til samfunnet,
helt til hen bruker dem. Låntakeren betaler ikke rente, bare avdrag
på sitt lån.
Hvordan kan et system med avgift på likvide midler organiseres reint
praktisk? For det første: Etterhvert som datateknikken tar over, trengs det
mindre med sedler og mynter i et samfunn. Det meste av det vi kaller "penger"
er i realiteten tall i en datamaskin. Hver innskyter kan tenkes å ha to
prinsippielt forskjellige bank-konti: En disponibel ("likvid") brukskonto hvor
innskuddet avgiftsbelastes med f.eks. 0.5 % pr. måned. Og en avgiftsfri
sparekonto hvor pengene derfor beholder sin verdi, men først blir disponible
i små porsjoner over tid, fordi de er lånt ut rentefritt til andre.
Alternativt kan sparekontoen bestå av (stats)obligasjoner, som må selges til
andre av banken mot et gebyr, før spareren kan få ut penger.
Men hva så med de som ikke setter penger i banken, men håper å unndra seg
avgift ved å samle sedler i haugevis? Tidlige forslag til løsning på dette
("Stamp Scrip" = "frimerkesedler"), bl.a. fra den kjente
amerikanske økonomiprofessor Irving Fisher under depresjonstida i USA, var
som følger: Hver måned måtte alle som hadde sedler sørge for at alle sedlene
ble påklistret et frimerke pålydende en viss % av seddelens verdi for at den
skulle forbli gyldig. Dermed var man sikret at avgift ble pålagt alle
pengesedler. (Fishers forslag var i ferd med å bli satt ut i livet i form av
"lokale penger" enkelte steder i USA, men ble stoppa av Roosevelts regjering.)
Et annet, seinere, forslag har vært å la alle sedler med et serienummer som
ender på et bestemt siffer bli inndratt uten forvarsel og refundert med
f.eks. 90 % av sitt pålydende. Dette kan skje med ujevne mellomrom. Både
tidspunktet og sifferet avgjøres ved loddtrekning fra gang til gang.
Et tredje forslag som er svært aktuelt i dag, og som antagelig oppfattes som
mindre "merkelige" enn de to ovenfor, og som heller ikke krever noen form
for "plunder" fra publikums side, bygger på at penger ikke lenger trengs i
form av sedler. De kan realiseres som elektroniske plastkort, som "fylles
opp" i banken, og som deretter "tømmes" elektronisk hver gang man betaler
for noe. Da er det en smal sak å realisere avgift på penger, ved at før en
betaling skjer, reduseres gjenstående beløp på plastkortet med en brøkdel
tilsvarende avgiften per måned, men korrigert for tida siden forrige betaling.
Andre praktiske løsninger er tenkelige, poenget er at det er MULIG å få til
ordninger som avgiftsbelaster alle former for likvide midler. demed er det
også mulig å lage et pengesystem hvor man beholder pengenes nyttige funksjon
som byttemiddel, men som unngår det kapitalistiske pengesystemets rolle som
instrument for kapitalakkumulasjon.
Jeg er meget klar over at mange marxister oppfatter dette som å banne i kjerka, fordi de mener penger er uløselig forbundet med kapitalisme. Det får så være.
Jeg kan i hvert fall garantere at finanskapitalen ville motsatt seg et slikt
system med nebb og klør.
Trond Andresen