>Men uansett framfusinger blant marxister med teoretisk kunnskap, så tror
>jeg KVJ vil være den første til å underskrive at kunnskap om underliggende
>drivkrefter i et samfunnssystem sjelden vil være en plagsom byrde å bære.
Nei, selvfølgelig ikke, unntatt når systemet virker så uovervinneligt og
skjebnesvangert som det gjør i dag. Det er en lidelse å kjenne så alvorlige
problemer, som flertallet ikke er i nærheten av å erkjenne som sådanne.
Snarere fjerner de seg i dag fra denne erkjennelsen. En lidelse man ikke kan
unnslippe som tilstrebt moralsk og sosialt vesen.
>Ellers vil jeg bare bemerke at verdi-begrepet i marxistisk terminologi
>refererer til hvor mye tid som skal til for å produsere et gjennomsnittlig
>eksemplar av en bestemt vare. Begrepet er således ganske analytisk,
>(faktisk verdifritt), og sier ingenting om hvor verdifull en vare, et
>produkt eller et naturforhold bør være. Verdibegrepet er på denne måten
>kaldt og nøkternt, og kan derfor benyttes i en analyse av et kynisk
>amoralsk økonomisk system.
"Verdi" er for Marx en "realabstraksjon", dvs. den er et samfunnmessig skapt
abstrakt, utviklingen bak vår rygg har påtvunget oss gjennom varebyttet,
sammenligningen av det usammenlignelige. Marx postulerer at en uklar
størrelse: "gjennomsnittlig samfunnsmessig nødvendig arbeidstid" ligger til
grunn for verdien, men tilsløres og utviskes i verdiformen og i den logisk
følgende prisformen. Verdi/pris diskusjonen har ikke fått noen løsning.
Arbeidstiden synes foreløpig umulig å beregne. Mulig er, at prisen og dermed
verdiforestillingen snarere er en symbolsk institusjon som sammen med
renteinstitusjonen (som går tilbake til lånet av kveg, derav "avkast")
skaper illusjonen om en særlig "økonomisk" rasjonalitet, en tellelighet av
produksjon og symbolsk utveksling som gjør det mulig å "måle" og innkassere
fra medmennesker og naturen magiske (og maktfulle) symboler på først Guds
("the invisible hand"s) velvilje og siden (mer moderne) på egne og
samfunnets "fremskritt" i en endeløs verditilvekst i fred og frihet og
"behov"stilfredsstillelse. Som når alt folket gleder seg over Røkkes
symbolske fartsfest i Oslofjorden. Rett besett er ikke dette
vesensforskjellig fra "primitive" samfunns magi og høvdingegaver, men det er
mye farligere for vår fremtid. Heksedoktoren heter økonom og besverger
"kriser" og andre ulykker. Vi kan se, at denne økonomiske rasjonaliteten er
en illusjon, et fantasme som viser seg farlig stilt overfor konsekvenser for
natur og mennesker. En svensk biolog, Staffan Dahlin ("Naturens teknik och
människans), har sammenlignet industriproduksjonens produktivitetsbegrep med
alkymistenes magiske forestillinger (alkymi var utbredt på Newtons tid, og
denne var selv dypt grepet av det). Sett i et naturperspektiv skjer ingen
produksjon, men bare forbruk. Derfor må vi finne fram til en annen form for
institusjonalisert rasjonalitet som forstår og hindrer disse konsekvensene.
Denne samfunnsrasjonaliteten kan ikke bli "økonomisk" og snevert
målrasjonell uten bare å være det samme i ny forkledning. Marxismen må
overskrides for å få grep om dette.
Vh. Karsten Johansen