>>Spørsmålet er bare om dette er *mulig* å realisere i en tidlig fase av
>sosialismen. KVJ bare *vil* at det skal være slik, og har liten tro på en
>tenkning som prøver å kartlegge forutsetningene for en realistisk og gradvis
>utvikling fram *mot* et slikt mål. KVJ vil ganske enkelt ha *kommunismen*
>(like ytelser til alle, ingen krav om å yte noe), eller ingenting.
Det er ikke dette jeg har prøvd å si. Jeg har prøvd å si at kapitalismen i
de mest utviklede land allerede har realisert "vanlige folks" historisk
oppståtte drømmeforestillinger om sosialisme: "lykkeland", "landet som
flyter med melk og honning", "drømmen om Amerika". Hvis ikke det er
tilfellet, hvorfor er vi så ikke omgitt av et sydende opprør på alle kanter?
Det kan selvfølgelig skyldes raffinert ideologisk undertrykkelse og
manipulasjon, men jeg tror det er vanskelig å komme utenom, at det uhyre
flertall slutter gladelig opp om kapitalismen fordi de mener den gir dem den
realiserbare "frihet", dvs. tilfredsstiller "deres" "behov".
Mennesket lever i dag i en bevissthetsform, som er vevd inn i den sum av
sosiale institusjoner som vi benevner "kapitalismen". Denne
bevissthetsformen betyr at mennesker forveksler de fremmedbestemte og
tilfeldige behov som institusjonene skaper av et irrasjonelt hensyn til en
abstrakt pengeverdis ubegrensede multiplikasjon med bevisst, fornuftsmessig
selvformulerte behov. "Kunden har alltid rett", men vet ikke hvordan og
hvorfor hun får det. Marx teori sier, at disse institusjonene er skapt og
gjenskapes hele tiden med vitende og vilje av alle, men likevel på grunn av
de "naturgrodde" underordnings- og bevissthetsformene det skjer i, bak
menneskenes rygg. Derfor kunne han skrive "lønnsarbeidet, dvs. kapitalen".
Problemet ligger i, hvilken sammenheng det er mellom en forandring av disse
institusjoner og bevissthet og "gjøren", praksis, politikk i egentlig
forstand. Det er ikke enkelt. Romerretten var juridisk form i Tyskland under
både føydale, tidlig-moderne og kapitalistiske forhold, ble ikke erstattet
av noe annet før 1900. Nazismens revolte avskaffet rettsvesenets borgerlige
form, fjernet det borgerlige demokratiets institusjoner og erstattet dem med
et "egyptisk" partibyråkratis pyramidale vilkårlighet, kapitalismen gikk
uanfektet og styrket videre (det var også meningen). "Kommunismen" utvikler
kapitalisme i rasende tempo i Kina. "Katten fanger mus". Kapitalismen
utvikler seg overalt og i siste instans til det samme, uavhengig av
politiske former, revolusjoner osv. Sammenhengen mellom "basis og
overbygning" er ikke den, marxismen påstår. Kriseløsningene i USA og
Tyskland fulgte parallelle baner ("Fordismen"), men "overbygningene" var
vidt forskjellige. Sovjet må omforme sin byråkratiform i et forsøk på
endelig å få sin "Fordisme" på plass, fordi folket krever varer som i vest.
Det er i dag vanskeligere enn noensinne å forestille seg, hvordan en ny
omveltning i "overbygningen" skal endre utviklingens retning.
De marxistiske tradisjonenes formulering av "krav" som skal mobilisere
spiller fallitt i et system som fabrikerer arbitrære tingsliggjorte behov i
et rasende tempo og straks oppfyller dem. Folk er så opptatt med å få råd
til å skifte ut bilen, videoen eller pc'en med den siste modellen med de
siste "helt nødvendige" forbedringer eller bare drømme om dette foran TVen,
at de ikke vil høre på politikere som formulerer deres behov og det i et
språk de ikke forstår. Hvis de hører på noen, foretrekker de de mest
demagogiske. Når det er krise, settes alt inn på å få krisen til å bli
erstattet av ny oppgang. Jeg har selv erfart hvordan det går til, når krav
"formuleres" i et lønnsoppgjør: systemets logikk formulerer så å si kravene
av seg selv gitt den grunnleggende antakelsen om at lykken ligger i flest
mulig penger til meg/oss, eller i krisen: vi må holde igjen for senere å få
råd, noen må gå, bare det ikke blir meg osv. Lønnssystemet er så komplisert,
at bare folk som får betalt for det, orker å forstå det til bunns. Folk
flest har overhodet ikke tid eller lyst til å ta del i prosessen, men
overlater den til fagforeningsbyråkratiet. Det er noe annet enn bare
alternativ behovsformulering som skal til for å komme ut av denne
rottelabyrinten.
Når denne problematikken, gudene vet hvordan, har funnet sin løsning og vi
først er enige om å prøve å komme ut, kan det selvfølgelig være veldig lurt
på forhånd å ha uttenkt forslag til hva vi så skal gjøre. Gjerne masse
"social egineering" på papiret for meg, men denne må bygge på een
forutsetning: vi må begynne bruddet med de institusjonene som er kjernen i
de problemene vi nå har. Hvis vi fortsetter med et arbeidsmarked som på alle
vesentlige punkter fungerer som det nåværende, har vi ikke gjort det. Hvis
"penger" fortsatt bare er "penger", med rentefot osv. har vi ikke gjort det.
"Arbeiderkontrollen" vil bli en illusjon. "Arbeidstidsanvisninger" har noen
snakket om som et alternativ, "ressurskvitteringer" er en annen mulighet.
Likevel vil det være problemet om, hva menneskene skal gjøre med sitt
hjernemessige overskudd: hvordan kan det beskjeftiges uten å ødelegge
naturgrunnlaget? Kan folk flest bli fornøyd med å være filosofer, kunstnere,
leke uten å måtte forbuke naturens goder i alt for høyt tempo?
>"Økonomiske og tekniske
>løsninger" er helt nødvendige også under sosialismen. Moralske avsky- og
>viljeserklæringer er ikke nok, sjøl om jeg er stort sett enig i KVJs
>treffende karakteristikker av tidas tilstand. Spørsmålet som logisk melder
>seg er *hvordan* KVJ forestiller seg at man skal gå fram for å komme dit han
>vil.
Et annet sett med institusjoner må til, **den samme teknikk** for å skape
enda mer "kapitaldannelse" og dekke enda fler "behov" vil ikke være noe
annet en det gamle i en ny forkledning. Folk vil fortsatt elske å bli
forespeilet drømmer om "Holiday on the Moon", nye motebiler osv., sålenge vi
ikke har forstått hva som kan og må tre i steden.
Virkeliggjørelsen av disse utkast kan selvfølgelig først skje den dag, folk
på en eller annen måte har fått en bevissthet som begynner å overskride de
gamle institusjonenes horisont. Vi er i dag ikke i stand til å se, hvordan
det skal bli mulig, vi kan bare se, at det ikke skjer på den måten marxister
av alle avskygninger har forestilt seg, dvs. gjennom "dagskampen" og mest
blant de "direkte utbyttede", og at det blir nødvendig. Derfor hjalp det
lite, at Lenin trodde å ha veltet kapitalismen og var begeistret for den
"revolusjonære" betegnelsen "folkekommisærenes råd", når den dekket over en
ministerinstitusjon som stort sett var uforandret siden senmiddelalderen og
som svarte til bevissthetsformer og et byråkrati som hørte til zarismen.
Likeledes ble taylorismen, enmannsledelse av bedriftene, arbeidsmarked og
vareproduksjon ikke revolusjonære av å bli omplantet til russisk jord og
"underlagt" "proletariatets diktatur", de var likefullt uttrykk for
kapitalistiske institusjoner og drømmer, som **levde sitt eget liv** omenn
under byråkratiske begrensninger. Det er dette særtrekket ved kapitalistiske
institusjoner, at de lever sitt eget liv bak ryggen på alle og skaper og vil
oppfylle "dine heteste drømmer" som gjør det så vanskelig å se, hvordan de
skal bli erstattet av noe annet. Overveiende i grupper med teoretisk
dannelse synes ideer om en slik nødvendig forandring å oppstå. Men kan vi
påstå at den er nødvendig for flertallet, sålenge de ikke innser dette?
Foreløpig er den bare nødvendig for oss. Kanskje bare naturtvangen: at de
kapitalistiske institusjoner må erstattes, er det som skaper innsikten hos
flertallet tilsist.
>Jeg mener at en moderne sosialisme-strategi må bryte ettertrykkelig med
>"vekk-herfra-for-enhver-pris"-tradisjonen, og i stedet bygge på at dette
>systemet skal innføres som et bevisst, gjennomtenkt valg hvor en betydelig
>del av befolkninga allerede under kapitalismen har tenkt gjennom dette
>samfunnets problemer og mulige løsninger på dem. Gjennom dette vil det bli
>umåtelig mye vanskeligere for manipulatorer (og prosjektmakere) å kjøre
>sosialismen i grøfta.
Det er jeg ikke uenig i. Problemet er bare hvordan i allverden vi skal få
folk interessert i det og sikre at de "får tid" til det, under de rådende
betingelser.
>Jeg tror også at dagens utdanningsnivå, medie- og informasjonsteknologi gjør
>slike diskusjoner under kapitalismen mulige.
Men det må noe mere til: de må bli opplevd som så uomgjengelig nødvendige av
flertallet, at de bokstavelig talt og veloverveid vil risiskere sin
nåværende livsform for det, hvis vi skal komme noen vei. Dit er en meget
lang vei, og jeg er langtfra sikker på at det vil skje. Lite tyder i dag på
det, men ingen kjenner fremtiden.
Vh. Karsten Johansen