>Er det ikke på
>tide å tenke over hva vi skal med den rasende produktivismen og
>forbruksgalskapen og hvordan den kan avmonteres?
sier KVJ i sitt siste innlegg.Jeg hevder fortsatt at KVJ slår inn åpne
dører, fordi dette er jeg helt enig i. Også slikt som dette:
>Det bør være selvsagt, at man i sosialismen, så langt det er muligt, lokalt
>bestemmer over den nødvendige produksjonens tilretteleggelse, men
>tildelingen av økonomiske ressurser til den enkelte bør ikke være basert på
>dette, men rett og slett på "lik" fordeling av samfunnsproduktet mellom de
>som aktivt bidrar til samfunnets fortsettelse. Begrepet **avlønning for å
>stille sin arbeidskraft til rådighet** vil derfor ikke lenger gi noen
>mening.
Spørsmålet er bare om dette er *mulig* å realisere i en tidlig fase av
sosialismen. KVJ bare *vil* at det skal være slik, og har liten tro på en
tenkning som prøver å kartlegge forutsetningene for en realistisk og gradvis
utvikling fram *mot* et slikt mål. KVJ vil ganske enkelt ha *kommunismen*
(like ytelser til alle, ingen krav om å yte noe), eller ingenting.
>Hele diskusjonen om sosialisme er nødvendig, fordi den nåværende
>samfunnsform med sin febrile opptatthet av tekniske og økonomiske
>"løsninger" har skapt et utrolig og i dag sinnssykt etterslep og en kolossal
>språkløshet når det gjelder det samfunnsmessige, etiske plan.
Dette er å helle barnet ut med badevannet. "Økonomiske og tekniske
løsninger" er helt nødvendige også under sosialismen. Moralske avsky- og
viljeserklæringer er ikke nok, sjøl om jeg er stort sett enig i KVJs
treffende karakteristikker av tidas tilstand. Spørsmålet som logisk melder
seg er *hvordan* KVJ forestiller seg at man skal gå fram for å komme dit han
vil.
Han gir for det første inntrykk at dette ikke er mulig:
>Sosialisme
>forutsetter en vekst i den menneskelige bevissthet, som idag knapt har
>begynt og som der er høyst tvilsomt om overhodet kan eller vil få noen
>betydning, før det er for seint. Vi og vår evne til å tenke samfunnet på
>avstand og i metakapitalistiske kategorier representerer snarere et i
>bokstavelig forstand forsvinnende mindretall enn noesomhelst annet.
Et annet sted antyder han likevel en slags sosialisme-strategi:
>Bevegelse oppstår når folk er lei og har en drøm om et alternativ.
>Bevegelsen vet ofte ikke helt hva den selv handler om når den starter.
>.............................
>.................................Vi er i dag ikke i en situasjon, hvor en
>sosialistisk bevegelse ligger og venter på å bli utløst, sosialisme
>oppfattes av det uhyre flertall av gode grunner som passe. Lang tid må gå og
>voldsomme ting skje, før det eventuelt endres. Vi må først og fremst arbeide
>med oss selv og våre egne fastlåste forestillinger for å komme videre.
Den siste del av innlegget er forsåvidt i tråd med Framtida I Våre
Hender-strategien: Du må endre deg sjøl for å redde samfunnet. Men som vi så
lenger oppe, tror knapt KVJ dette er mulig.
Den første delen er interessant, fordi den på en merkverdig måte har noe
felles med AKPs(!) sosialisme-strategi: Overgangen til sosialisme er bare
mulig som en akutt og sterk bevegelse som ikke lenger holder ut
kapitalismen, som vil "vekk herfra", men som ikke har særlig klare
forestillinger (de har "en drøm") om programmet for det nye og bedre
samfunnet. AKPs løsning i denne situasjonen er at de (gud hjelpe meg) da skal
"lede" de frustrerte - men ikke så godt skolerte - "massene" inn i, og
under, sosialismen.
KVJ sin løsning er neppe dette (relax, mate). Jeg antar at han mener
(håper?) at så pass mange har fått kapitalismen opp i halsen og er blitt så
mye klokere, at de samarbeider og løser ting under marsjen med velvilje og
medmenneskelighet, sjøl om de i utgangspunktet har få klare ideer om hvordan
ting skal gjøres.
Dette har jeg liten tro på, hvis målet er å bevare og videreutvikle
sosialisme i ordets positive forstand. Jeg mener at det ettertrykkelig er
bevist gjennom tragiske historiske eksempler, at en sosialisme som stort
sett bare er basert på "vekk herfra", og som ikke er noe folk velger etter
overveielse og på grunnlag av et omforent program, er livsfarlig.
Uansett gode intensjoner, vil dette samfunnet bli overtatt av maktsjuke
manipulatorer og talentløse prosjektmakere, fordi det ikke eksisterer en
utbredt folkelig forståelse av problemene i et slikt samfunn, og av det sett av
spilleregler som et sånt samfunn bør operere etter for å lykkes.
Jeg mener at en moderne sosialisme-strategi må bryte ettertrykkelig med
"vekk-herfra-for-enhver-pris"-tradisjonen, og i stedet bygge på at dette
systemet skal innføres som et bevisst, gjennomtenkt valg hvor en betydelig
del av befolkninga allerede under kapitalismen har tenkt gjennom dette
samfunnets problemer og mulige løsninger på dem. Gjennom dette vil det bli
umåtelig mye vanskeligere for manipulatorer (og prosjektmakere) å kjøre
sosialismen i grøfta.
Jeg tror også at dagens utdanningsnivå, medie- og informasjonsteknologi gjør
slike diskusjoner under kapitalismen mulige.
Forøvrig: Dette er det som amerikanske konservative hånlig kaller "Social
Engineering" (sosial ingeniørkunst). Jeg mener dette trengs: Legg fram
helhetlige framtidsscenarioer for sosialisme, hvor man på forhånd har
forsøkt å tenke gjennom problemene og løsningene på dem. Diskuter forslaga,
og prøv etterhvert å enes om en syntese av de beste. Jobb for økt
oppslutning om dette programmet, slik at sosialismen blir noe man *velger*,
ikke bare noe man stuper inn i for å komme "vekk herfra".
Trond Andresen