>Kapitalisme er for KVJ et moralsk begrep med negativ ladning, i stedet for
>en beskrivelse av en produksjonsmåte.
I motsetning til så mange andre vet jeg ikke hva kapitalisme egentlig er,
selv om jeg ser at jeg faller i fella å formulere meg slik. Jeg har ikke
fasit, men ser på det historiske. Er din "beskrivelse av en produksjonsmåte"
verdifri, moralsk uladet? Er det ikke bare en språklig illusjon som skyldes
bruken av sakprosa og et visst system av begreper? Jeg tar utgangspunkt i
noen iakttakelser av Marx og andre og prøver så på min måte å forstå hva som
foregår rundt oss. Marx har kritisert det kapitalistiske økonomibegrep som
fremmedgjort. Han snakket om fetisjisme. Var det moralistisk? Er det
moralistisk å si at "verdi" er uttrykk for en ubevisst konvensjon (som er
absurd, fordi den forutsetter at man kan sammenligne og måle så forskjellige
aktiviteter som f.eks. fiskeri og undervisning objektivt mot hverandre), som
er kommet til å dominere samfunnet totalt ved et historisk sammentreff av
tilfeldigheter? At denne verdien behersker tenkningen i samfunnet via en
økonomisk "teori" som fremkaller illusjoner om "rettferdig fordeling" og lar
denne verdiens form, dvs. denne ubevisste konvensjon styre produksjonen og
fordelingen av samfunnsproduktet og at det nødvendigvis (bytteverdiens
logikk som fremstilt i "Kapitalen") skjer på en slik måte at verdien må
mangedobles i aksellererende tempo? Eller er dette noe sludder og i så fall
hvorfor? Hvorfor var man opptatt av "vekst" og vekstrater i Sovjet? Hvorfor
ble produktivkreftene utviklet etter kapitalistisk mønster (for det passer
jo ikke, som du sier, at de ikke ble det, de kunne bare, som i de andre
"etterkomne" økonomiene, ikke holde tritt med utviklingen i verdensmarkedets
sentre, den sovjetiske "enkeltkapital" ble "utkonkurrert" på verdensmarkedet
som den var underlagt)?
Jeg er muligens en tåpe som spør om mer enn ti vise kan svare på, men jeg
tror disse spørsmålene er viktige og at "marxismen" har slått feil fordi den
lot som om den hadde svar på det meste og var en "objektiv vitenskap", men
nektet å bruke sin egen metode på seg selv, glattet over sine egne indre
motsetninger og så vekk fra sine egne feil som en struts.
>I så fall diskuterer vi på
>forskjellige premisser og snakker forbi hverandre.
>Det er greit nok at KVJ ikke har tro på marxismen og mener den har spilt
>fallitt som politisk system (i den grad marxismen er et politisk system).
>Men hvis man skal diskutere en slik påstand, må vi først bli enige om hva
>vi legger i begrepene.
Marxismen er jo så mye forskjellig, men felles er forestillingen om å ha en
bestemt slags vitenskapelig objektivitet og sannhetsnøkkel, og dermed en
autoritet som jeg tror er en farlig illusjon. De fleste marxister snakker i
dag om kapitalismEN som om de visste en gang for alle hva det var, eller
kommunismEN, ikke som uklare ideer/prosjekter hos flere historiske tenkere,
men som om det var noe veldefinert historien objektivt nødvendig nærmet seg.
Slik var det ikke hos Luxemburg, Korsch, Gramsci, som de fleste ikke gidder
å lese, ja de vet ofte hva "marxismen" er uten å ha studert saken. Det er
klart at det gir en en trygghet som fritar en for å måtte være eksplisitt
moralsk og verdiladet. Man kan lene seg tilbake og bivåne historiens gang,
man trenger ikke begrunne sitt prosjekt i menneskelige verdier og muligheter
eller i kritikk av den foreliggende utvikling. Men hvor vet de det fra? Hva
nå hvis "marxismen" bare er noen utslitte retoriske grep som blokkerer
erkjennelsen hos både tilhengere og motstandere?
Vaclav Havel skrev nylig at for våre etterkommere vil mye av våre
etterlatenskaper fremstå som en opphopning av ubrukelig og skadelig søppel.
At "Vår sivilisasjon trer inn i det tredje årtusen på en utpreget splittet,
kortsynt og hovmodig måte". Moralsk, ja. Men derfor usant? Er det ikke på
tide å tenke over hva vi skal med den rasende produktivismen og
forbruksgalskapen og hvordan den kan avmonteres?
Vh. Karsten Johansen