>Gunnar Mjaaland wrote:
>> Er undervisningen kjedelig, bør det være fritt frem å forlate klasserommet.
>
>Kven har då ansvaret for at denne eleven ikkje lærer noko? Kan eleven
>seinare saksøke kommunen for manglande opplæring?
Du setter fingeren på det avgjørende punkt. Den saksøkte vil med all
sikkerhet bli læreren. Som vil få bevisbyrden for å bevise sin uskyld, men
egentlig vil være dømt på grunn av stillingsbetegnelsen. Læreplanen er jo en
"forskrift". Her er vi ved noe av problemets navle. Trylleformularen "ansvar
for egen læring" høres flott ut. Men det burde hete "utvikling til ansvar
for egen læring". Bare "ansvar for egen læring" forutsetter jo at den
lærende allerede ER voksen som en universitets- eller høyskolestudent, dvs.
den forutsetter som **gitt** det resultat som først skal oppnås gjennom
modnings- og læreprosessen!! Typisk pedagogisk teori. Legg merke til at de
som har formulert de pedagogiske teoriene så å si aldri selv har undervist.
Jeg er blitt presentert for de mest gørrkjedelige og upedagogiske
forelesningene i mitt liv av folk som foreleste strengt belærende over
hvorfor man absolutt aldri bør forelese...Søren Kierkegaard som aldri
underviste et minutt siteres i det vide og brede for fantastiske
formuleringer som er - like fullstendig virkelighetsfjerne som de er vakre.
Mjaaland: >> En umotivert elev lærer ikke noe allikevel.
Lars:
>Jau, det kan han gjere, men motivering kan vere så mangt. Når verken
>foreldra eller læraren kontrollerer om elevane har gjort leksa, blir det
>mykje slendrian. Somme elevar gjer i beste fall det dei "må", dvs. det
>læraren har sagt dei skal gjere, eller meir presist: det dei har
>oppfatta at læraren har sagt dei skal gjere. Ekstraoppgåver som kan vere
>viktige for å forstå stoffet eller øve inn teknikkar, gjer dei ikkje.
>
>Å motivere elevane til å lære fordi dei har bruk for kunnskapar, er ei
>stor utfordring både for skulen og heimen. Det ideelle er sjølvsagt at
>stoffet er lagt til rette og blir presentert på ein slik måte at det
>fengar interesse hos elevane, men det er ikkje alltid
>lærebokforfattarane greier det, og som nemnt er ikkje alle elevane like
>mottakelege.
Enig med Lars. Men prøv du å kontrollere hver time at 28 har lest på leksa.
Uten å bruke den gammaldagse metoden, men "elevstyrt"! Du har 45 minutter,
hvorav minst fem går med å komme på plass, finne svampen, få vekk
colaflasker, få fram bøkene og notater, få ro, finne ut hvem som er
fraværende, snakke med de som tilfeldigvis var syke under siste prøve og
avtale særordning, to ganger gjenta for henne som har vært i syden eller til
kjøretime hva vi har gjennomgått... Og hva betyr nå "umotivert" som du så
riktig spør om?
Betyr det å lene seg tilbake, dra lua ned i panna og si til seg selv at
detta var jaggu dårlig underholdning, jeg tar heller en tur i videosjappa?
Dessverre lider de fleste takket være TV i dag under den vrangforestilling,
at alt skal og kan være spennende. En håpløs utopi. Noen synger til og med
at "det skal bli like fint å jobbe som å danse". Men det vil aldri i denne
verden bli like fint å vaske gølv, gjøre lekser eller rydde opp på
harddisken i en kræsjet PC som å danse (forutsatt at man liker å danse).
Livet er ingen dans på roser. Noe synes noen er spennende, andre synes det
samme er gørr. Noen timer er bra, andre lykkes ikke. Ergo: det er lærerens
oppgave å få elevene til å skjønne, at den egentlige gleden ofte først
melder seg etter en viss tålmodig innsats med noe, at visse ting krever surt
arbeid for senere å bli til glede. At kjedsomhet har vært veien til mye
stort, i diktningen f.eks. At noe viten bygger på annen viten som først må
læres osv.
I dag har de fleste derimot av fjernsynet og "zappingen" lært, at alt som
ikke vekker interesse ved første øyekast, ikke har noen verdi. At den første
fordom som faller deg inn er sannheten. De har lært kapitalismens
forbrukermentalitet. Elevenes evne til konsentrasjon er ofte minimal, særlig
på mandagen, hvor mange har vært gjennom en helg med TV/video. En
undersøkelse jeg hørte referert forleden (dessverre fikk jeg ikke notert
presise data) sa at elever/unge henter ca. 80 prosent av sine oppfattninger
fra TV og resten fra kammerater. (Foreldre og) lærere spiller nesten ingen
rolle. Hvilke læreplaner har tatt høyde for det? Hvilken pedagogisk teori?
Ingen jeg har lest. Men det går ikke an å overvurdere den
fordummingen/dekvalifiseringen som TV-kulturen oftest medfører.
Norske læreplaner opererer med sesambegrepet "målstyring" som
motivasjonsmekanikk. La meg sitere ett "delmål" fra læreplanen for nyere
historie i videregående skole:
(Elevene skal)
"2a) kunne gjøre rede for politiske, økonomiske, sosiale, økologiske,
ideologiske og kulturelle hovedtrekk i verdenshistorien og kunne drøfte
hvordan utviklingen har vikret integrerende og splittende både innad i
samfunn og mellom land og i ulike deler av verden".
Deretter følger fire andre med dette sideordnede "delmål" på et en anelse
lavere abstraksjonsnivå (eks.: "gjøre rede for sentrale trekk ved endringer
i de globale maktforhold..."), dvs. de er egentlig en slags underpunkter
under ovenstående, som jo er hva vi i mitt hjemland kalder "alt godt fra
havet". En slik "læreplan" har faktisk ingen verdi, den er ikke det papir
verd den er skrevet på. Den er en vits. Den er ikke til å forstå for
elevene, og det er meg ubegripelig, hvordan noen kan tro, at dette skal
gjøre det lettere å motivere elevene eller lette deres innføring i faget.
Jeg har fått henved tre timers innføring i planen fra en av forfatterne,
uten at det hjalp meg. En historielærer i den videregående skolen står over
en formidabel utfordring: mange gir uttrykk for at de ikke har lært historie
i ungdomsskolen, de er helt blanke i faget, forutsetningsløse. De fleste
velger plankemodellen for ikke å bli overarbeidet: læreboksgjennomgang. Jeg
liker det ikke, og er vant til en annen modell fra det dansk/grønlandske
gymnasium, hvor man ikke bruker lærebøker, men arbeider i dybden med temaer.
Men elevene er vant til læreboksmodellen og blir fort forvirrede. De har
investert i lærebøker ingen noterer et ord i, de skal jo selges videre, tenk
hvis man måtte beholde noe så verdiløst som en lærebok og dermed gikk glipp
av et par dongeribukser eller tyve pakker med "søppeldynga"? Ikke lett å
lære studieteknikk på de premisser! Jeg tenker på min egen tid, hvor jeg
gikk og kjøpte mattebøkene etter artium antikvarisk fordi jeg likte dem (det
var dengang man lånte bøkene av skolen). I forhold til tidligere tiders
lærebøker er det ofret mye på lay-out, men lite på teksten og tankene bak.
De 17 forfatterne har skullet bli ferdige til reformen... Alt ser lekkert
ut, men det lurer ikke elevene. Skolens biblioteksbøker behandles sjusket, i
en ny veiledning i prosjektarbeid fant jeg en solid porsjon brukt snus som
"bokmerke". Bibliotekaren jobber deltid...
Målstyringsprinsippet er hentet fra de gamle læreplanene i yrkesfagene, hvor
man f.eks. i kokkefag skal gjennom suppekoking, brødbaking osv., og dette
krysses av underveis i "opplæringsboken", slik at arbeidsgiveren vet, hva
eleven kan. Greit nok til sitt bruk. Men denne modellen har Hernes på typisk
Arbeiderparti/LO-maner (dvs. ren stalinisme) besluttet seg for å
gjennomtrumfe mekanisk og overalt i blåkopi, og særlig viktig har det vært å
få de elendige akademikerne som man jo i Ap. hater, under pisken. Det skal,
i Ap.-ideologien, ikke være noen forskjell på å lære å koke suppe og å lære
historie eller matematikk. Først da er klassesamfunnet borte, når historie
eller fysikk metodisk er underordnet suppekoking eller gulvvask - dvs.
vaktmester- og fabrikksånden. Rett besett er dette det reneste og mest
toskete molbovesen. Jantelov. Selv Stalins "polytekniske" skole var mye mer
gjennomtenkt. At metoden avhenger av objektet burde være barnelærdom,
ihvertfall for folk som har lest Marx eller klassisk filosofi til
forberedende. Det har selvfølgelig ikke falt noen inn å studere tilsvarende
læreplaner/fagplaner i f.eks. Danmark, på Island eller i Tyskland (jeg
nevner ikke Sverige, for det er her mye av tullet kommer fra, innført av den
nåværende statsminister Persson da han var "skolminister"). Nei her i Gnore
skal vi oppfinne kruttet selv eller i det skjulte etterligne svenskene, vi
har jo verdens beste skole, og ingen skal komme og fortelle oss noe...
Resultatet er en byråkratdiktert discountskole, full av meningsløs
rapportering til papirkurvene om det rene vrøvl som stjeler tiden fra
fagene. Valgfagsdeliriumet som Georg Johannesen har karikert som "fransk med
helikoptarsertifikat" og som gjør timeplanen til et helvete å få på plass.
Lærebøker som lite har å gjøre med læreplaner og eksamensordninger med
latterlige og motstridende formuleringer man snart må ha juridikum for å
forstå. Konklusjon: Resultatet av tidligere norskundervisningsreformer er
ikke uteblitt...
Jeg kunne holde på i dagesvis, men lar det være med denne porsjon til
ettertanke foreløpig. Jeg slutter med en bønn om at man diskuterer disse
temaene ut fra **konkrete erfaringer**. Ikke ut fra allmenne, velmenende og
til intet forpliktende formuleringer. Dem har vi i skolen nok av til de
neste par årtusener.
Vh. Karsten Johansen