Det er nødvendigt å se nærmere på hele det ideologikomplekset, som utfolder
seg i forbindelse med større fotballbegivenheter på herresiden. Et sentralt
trekk ved dette, dvs. ved den journalistikk som bedrives i slike
sammenhenger er *den etniske nasjonasjålvinismen*, hvor så å si ethvert
tenkelig krav til elementær saklighet i journalistikken er fullstendig
forsvunnet, når det egne landets "gullgutter" er involvert. Det gjelder, når
danske boulevardjournalister hetser mot norsk landslagsfotball, selv
umiddelbart etter at denne feirer opplagte triumfer på banen, som tilfellet
er med seiren over Brasil. Enhver med øyne i hodet kunne se, at Norge
spesielt mot slutten av denne kampen spilte langt bedre fotball enn f.eks.
Danmarks landslag har gjort på veldig lenge. Men hva skjer så, når danske
landslagsspillere roser dette spillet til forskjell fra sine journalistiske
landsmenn? Jo, så sier NRKs kommentator følgende: " De danske spillerne
foretrakk etter kampen å konsentrere seg om å rose Norges spill mot Brasil".
Enhver som kunne høre mellom linjene hørte her det som egentlig ble sagt:
"Ja de dumme danskene spiller jo så elendigt selv, at de nok med typisk
dansk feighet hellere vil snakke om noe annet". Selv imellom to nasjoner som
har et så relativt idyllisk forhold som Danmark og Norge, merker vi tydelig
hvordan den etniske nasjonalsjåvinismens og den grove propagandaens indre
svinehund ustanselig stikker sitt stygge fjes fram. Andre kan sikkert finne
mere opplagte eksempler, enn de jeg her falt over, f.eks. fikk Dagbladet det
forleden til at både Danmark og Sørafrika spilte "elendig" i kampen mellom
de to, mens den selvsamme kampen ble rost i høye toner i Aftenposten. Man
skulle ikke tro de to journalistene hadde vært tilstede ved samme
begivenhet. Personlig synes jeg også det er dypt pinlig å se voksne mannfolk
oppføre seg som om de var fulle, begynne å gråte osv., fordi noen har vunnet
en fotballkamp. At spillerne gjør det, er een ting, men å se slikt hysterisk
tull fra folk som ikke har den fjerneste berøring med saken ut over
forestillingen om å ha samme etnisitet, et dypt forstemmende med tanke på
menneskenes framtid.
Landslagsfotball fungerer i dag som en symbolsk krig mellom nasjoner og
omgis av ekkoet av alle de mytologiske rasistiske fordommer og
forestillinger som i sin tid omga den første verdenskrigen. Skal vi finne
paralleller i historien til sammenstøtene mellom fotballhooligans i dag, må
vi til tiden umiddelbart før første verdenkrigs utbrudd, eller til
situasjonen i det tidligere Jugoslavia. Landslagsfotball er symbolsk
imperialisme, hvor nasjonens (den etniske) menn drar ut i verden for å
erobre og beseire. Fotballhooliganismen har sin opprinnelse i den samme
"folkelighet" som fascisme og nazisme, og den oppmuntres og fremelskes av
journalistikken i boulevardpressen på samme måte som i sin tid
krigsjournalistikken oppmuntret til slakteri. Fotballen opprettholder og
utvider et ideologisk imperialistisk beredskap samtidig som vi på de mer
intellektuelle avissidene bables ørene fulle om "internasjonal forbrødring"
i EU osv. (Fotball)tilskuerhysteriet er i dag et ledd i en
fasciseringsprosess og en likvidasjon av den folkelige kulturen som den
egentlige idretten (som er basert på egenaktivitet) står for.
Vh. Karsten Johansen