>HVA MED DEN FAKTISKE FRAMVEKST AV AKADEMISK
>OG INTELLEKTUELL BEGEISTRING FOR VOLD SOM ESTETIKK?
>HVORFOR HAR DETTE SKJEDD, OG BØR MAN HA EI HOLDNING
>TIL DETTE?
>...(De) unnlater å gå inn på den meget
>tydelige utviklinga vi har hatt de siste ti åra med at vold som
>underholdning ("fiksjonsvold") er blitt "in" i akademiske, intellektulle,
>kunstneriske miljøer.
>
>HVORFOR AVSTÅR SÅKALT RADIKALE FILMSYNSERE
>FRA *ENHVER* KRITIKK AV DET
>ØKENDE OMFANG OG DEN ØKENDE
>GROVHET I VOLD I BILLEDMEDIER?
>
Jeg gjenleste forleden en bok, som jeg tror gir noe av svaret. En bok som
nok ikke er kjent for mange på den såkalte venstresida unntatt kanskje i sin
filmatiserte versjon "Apocalypse Now", hvor handlinga er forlagt til
Vietnamkrigen. Filmen er bra, særlig innledningen, men boka er langt bedre,
fordi den går dypere enn noen film kan gjøre. Boka heter "Mørkets hjerte" og
er skrevet av den engelsk-polske forfatteren Joseph Conrad i 1902. Den
foregår i det daværende belgisk Congo, bygger på forfatterens egne
opplevelser under en reise i landet (seinere Zaire, nå Congo igjen) og den
som leser den, får et glimrende innblikk i, hva som er opprinnelsen til den
totale kulturelle oppløsning og de folkemord vi kjenner til fra vår egen tid
i Congo/Zaire og nabolandet Ruanda, og som FNs nåværende generalsekretær og
Franrike i følge en pågående undersøkelse er direkte medansvarlige for. Boka
beskriver kort og godt på det ytre planet (den belgiske) imperialismen i sin
klassiske fase, slik som den utøves av et belgisk firma i kampen for å karre
til seg elfenben i mengder fra junglen. Bokas forteller gjør en reise opp
langs Congoelva for å oppsøke lederen av en stasjon i junglen - Kurtz - om
hvem det går merkelige rykter. Ankommet til stedet finner han at Kurtz
tilbes av de innfødte som en gud, og at han blant annet har latt
menneskelige "rebeller" ofre til sin ære i jakten på elfenben, makt og
berømmelse. Fortelleren oppdager dette i en kikkert, da han ser på noe, han
trodde var noen trepåler med kuler på toppen som utsmykning:
"Jeg hadde jo ventet meg å få se en trekule, forstår dere. Jeg førte rolig
kikkerten tilbake til det første hodet jeg hadde sett, og der satt det,
svart, inntørket, med innsunkne kinn og lukkede øyelokk, et hode som syntes
å sove oppe på stolpen. Og de innskrumpede leppene skiltes over en smal
stripe av vite tenner så at munnen smilte og smilte som av en eller annen
endeløs og morsom drøm i denne evige søvn.
***.....(hodene) viste bare at Kurtz ikke lot seg begrense av noen hemninger
når han ville tilfredsstille sine forskjellige lyster, at det manglet noe i
hans karakter - en eller annen fillesak som i en oppstått nødssituasjon ikke
kunne finnes frem bak flommen av veltalenhet (i et dagboksskrift fortelleren
finner av Kurtz hvor denne fantaserer om "en uutgrunnelig uendelighet
regjert av den høyeste godhet", men plutselig på slutten har nedkrasset et
utydelig "utrydd hver eneste jævel!" min anm.). Om han selv var klar over
denne defekt skal jeg ikke kunne si.*** Muligens ble det klart for ham mot
slutten - helt i den aller siste slutten. Men villmarken hadde avslørt ham
for lenge siden og hadde tatt en forferdelig hevn over ham for hans
fryktløse inntrengen. Jeg tror den hadde visket ting i hans øre om ham selv
som han ikke visste om, ting han ikke hadde noe begrep om, før enn han søkte
seg til denne store tausheten; ***og denne visken hadde vist seg
uimotståelig fascinerende. Den ekkoet vilt i ham, fordi han var et skall
uten kjerne.***"
Legg merke til hvor ofte netopp de filmkritikere vi taler om, snakker om sin
"fascinasjon". De mangler netopp denne fillesaken, denne karakteren, og det
samme gjør de anmelderne som "fascinert" intervjuer dem og ser og skriver om
deres filmer. Kurtz er intet mindre enn et forutgrepet sinnbilde på
kapitalismens behovs- og driftstyrte begjærsautomat av et menneske - det
avkultiverte og narcissistiske, hemningsløse forbruker- og ledermennesket
som vi kjenner det fra nåtidens vesten - mennesket som i sin jakt på den
abstrakte rikdommen er kommet dit at "menneskets mål er alle ting" som Georg
Johannesen ironisk omformulerer Heraklits berømte "mennesket er alle tings
mål" i dette århundrets ånd. Mennesket for hvem selv ikke tre swimmingpools
og ti biler er nok. Mennesket som stadig må ha nye kick.
Samtidig er Kurtz også på merkverdig vis en forutgripen av Hitlerskikkelsen
- mennesket som, i likhet med de gamle faraonene, igjen lar seg tilbe som en
gud - nå ikke i solens, men i "utviklingens" navn. Kurtz karakteriseres på
et tidspunkt av en representant for firmaledelsen som "den perfekte leder av
et ekstremt parti". Hvilket parti? spør fortelleren. "Århh - et
hvilketsomhelst parti" svares det. Av firmaledelsens representant kritiseres
Kurtz for sine "usunne metoder", nb! fordi disse ødelegger firmaets
inntjeningsmuligheter - ikke av noen annen grunn. Dette er vår tid i et
nøtteskall. Netopp derfor skal man ikke forvente seg noen seriøs diskusjon
eller opplysning om slike emner hverken i KK eller i tidens mere utpregete
journalistiske forfallsprodukter. Men les Joseph Conrad!
Vh. Karsten Johansen