Mathias - det går ikke ann å si:
"Personlig har jeg ikke satt meg inn i hva de forskjellige synspunktene helt
spesifikt var, men ut fra den historiske realiteten sett fra et
materialistisk ståsted velger jeg å forklare historien ut fra de forholdene
som faktisk var i Sovjetunionen, og følgelig Komintern".
Har man ikke satt seg inn i saken, bør man ikke uttale seg, for da vet man
ikke hvordan forholdene faktisk var.
Les Claudin, les Kai Moltkes bok "Mordet på Komintern" - det er
materialistisk historieskriving!
Forøvrig: "Utenforstående kritiker" - mannen ble jo landsforvist mot sin
vilje av Stalin. Alle andre kritikere ble trakassert (eksil, Gulag, fengsel,
henrettelse, yrkesforbud). Gjør det kritikken deres mindre relevant?
Dessuten ble Trotskijs ideer satt ut i livet. Det var mange som sloss for
dem - mange av dem kjente folk fra Kominterns første år! I Kina i 1927 - ble
formannen i partiet trotskiskt pga. av Stalins politikk. I Tyskland før 1933
kjempet mange revolusjonære mot den sekteriske sosialfascisme-teorien. I
Spania var POUM på mange måter trotskistisk - sjøl om de var uenig med
Trotskij på flere punkter.
"Historien" med stor H - frambringer ingen ting - det er menneskene som
skaper sin egen historie - ut fra den foregående historien. Men Tysklands
historie frambrakte både nazister og kommunister, i samme by, i samme gate,
på samme fabrikk!! Mennesket har valg, ikke noe abstrakt fritt valg, men
fortsatt et valg - ellers ville historiens gang være forutbestemt - og det
mente ikke Marx, Lenin - ei heller Mao og Hegel!
>
>Når det gjelder Trotskis enkeltstandpunkter, så viser jeg for eksempel
>til hans likvidatorisme 1908-1912
- Likvidatorisme?? har du studert dette nøye - eller stoler du på de
stalinistiske mytene, er du ukritisk til Lenins framstilling av dette?
>og til hans motvilje met
>Brest-Litovsk freden i 1918.
Men alle bolsjeviker hadde "motvilje" mot Brest-Litovsk freden. Problemet
var hvordan man vurderte dynamikken i situasjon, vurderte hvor mye reell
kampkraft det var i folket osv. osv. Dermed var det full splittelse blant de
ledende bolsjevikene (i og utafor Sentr.Kom). Men slike ulike vurderinger er
ikke et uttrykk for "to linjer - ei proletær og ei borgerlig" - men at ingen
har perfekt informasjon om den samfunnsmessige dynamikken (tempo og styrke i
ulike motstridende tendenser). Mens Trotskij ville forhale, ville Lenin
inngå et grufullt kompromiss, mens Bukharing (og mange av den yngre garde)
ville ha revolusjonær krig. Det er Bukharins standpunkt - revolusjonær
geriljakrig (folkekrigens vei) som egentlig ligger den norske m-l
tradisjonen nærmest.
Hvis ikke Trotskij etter noen dager hadde gått inn for Lenins kompromiss
hadde det kanskje vist seg at en geriljakrig hadde mobilisert vanlige folk -
og slått den krigstrøtte tyske konvensjonelle armeen? Dermed hadde ikke de
sosialrevolusjnære gått ut av regjeringa, dermed hadde man unngått den lange
borgerkrigen, dermed hadde landet blitt mindre herjet og sosialismen ville
hatt et mye bedre utgangspunkt. Vi kunne kanskje ha unngått Stalin? Kanskje
var det Bukharins linje som var riktig? I mange år leste jeg sovjetisk
historie som om det Lenin gjorde var fasiten. Han hadde alltid rett, men
dette dogmatiske/religiøse utgangspunktet klarte jeg etter noen år å kvitte
meg med. Men det tok sin tid. Trotskij hadde f.eks helt rett i sin motstand
mot invasjonen i Polen (hevnen for Brest-Litovsk) - da var det Lenin og
Stalin som feilvurderte situasjonen.
Men det viktige var at i denne tida var bolsjevikpartiet nettopp ikke slik
at slike uungåelige feilvurderinger ble brukt mot deg som tegn på at
hovedlinja di var feil. Dette religiøse forholdet til historien (og
nødvendigheten av historieforfalskning og stadig omskriving) er noe som
kommer når Stalin alene får makta.
Forøvrig tar du ikke stilling til Trotskijs kontra Stalins linje i de
viktige sakene - Kina 27, Tyskland 33, Spania 36, Moskvaprossessene,
Ikke-angrepspakten, okkupasjonen av Polen, Baltikum, invasjonen i Finland,
utrenskningene i Øst-Europa etter krigen, tvangsflyttingen av Krim-tartarene
og de utallige andre forbrytelsene til Stalin - hvor Trotskij og senere
Fjerde Internasjonalen (og mange andre revolusjonære marxister!!) kritiserte
dette - der og da. AKP kritiserer det knapt nok den dag i dag. De har aldri
gitt ut noe historisk/analytisk materiale om dette. Istedenfor sitter de å
grubler over Valen - for et forfall i forhold til sytti- og åttiårene. På
syttitallet benektet man fakta, på åttitallet studerte man dem til en viss
grad. På nittitallet har man forstått at for mye studier gjør at man ender
opp som halvtrotskistisk RV-RVer. Så ender man opp med Valen.
Vh
Anders E
På andre synspunkter, for eksempel i
>forhold til nasjonenes selvbestemmelsesrett (ihvertfall etter ca 1924)
>hadde han mtye fornuftig å fare med, og for eksempel en helt riktig
>kritikk av Sovjetmaktens ingripen i Ukraina i 1934(?). Imidlertid,
>dette er bare ting jeg har hørt, og ikke sett skriftlig, så mente
>visstnok Trotski at den norske arbeiderklassen i 1940 ikke skulle
>alliere seg med borgerskapet og monarkistene mot nazismen. Dersom det
>stemmer, er det nok et eksempel på feilslått politikk. Det er ikke
>uten grunn at flere av de ledende trotskistene etter krigen ble dømt
>for landssvik.
Mathias - ingen ledende trotskister ble dømt for landssvik etter krigen. Er
det fortsatt noen i AKP som bringer videre slike løgner? De er tilbakevist
for 20 år siden. Håkon Meyer var ikke trotskist, men medlem av DNA. De som
var farlig passive i 1940 var NKP - pga. ikke-angrepspakten mellom Stalin og
Hitler. Jfr Terje Halvorsens bok om dette. Det er på tide du begynner å lese
hvis det skal bli meningsfylt å føre en debatt om dette.
Det er riktig at Fjerde Int. i en resolusjon i veldig almene ordelag gikk
mot at man skulle alliere seg med borgerskapet og kongehuset. Generelt sett
er det alltid riktig, men som taktikk var det i bestefall utilstrekkelig, i
verste fall feil. Men den lille trotskistiske gruppa i Norge var gått i
oppløsning pga uenighet med Trotskij om analysen av Finlandskrigen - som var
veldig omstridt innad i Fjerde Int. Individuelt gjorde trottene en innsats i
motstandskampen. Nylig døde N.K. Dahl - den eneste av trottene fra før
krigen som forble trotte livet ut. Han deltok sjøl i kampene og skrev to
bøker om dette. Men jeg må innrømme at jeg ikke har studert dette i detalj.
Når det gjelder trotskistenes innsats i 2. verdenskrig finnes det gode
artikler i "Revolutionary history" (vanskelig å få tak i) og i Critique (som
finnes på noen bibliotek). Trotskistene gjorde en heroisk innsats, i flere
land var det uenighet om taktikken, nettopp om hvordan en skulle forholde
seg til kommunistisk og borgerlig motstandsbevegelse. Ikke noe enkelt
spørsmål. Det var ikke lett å være trotskist heller - sjøl i
konsentrasjonsleirene ble du trakkasert av stalinistene - det gikk på livet
løs.
Komintern var passive, nøytrale fram til 22. juli 1941, deretter mer og mer
sjåvinistiske (En (Sauer)Kraut til hver Pariser) var de franske
kommunistenes parole. Komintern ble oppløst av Stalin (uten noen kongress!!)
bare for å blidgjøre Roosvelt og Churchill. Deretter ble de revolusjonære
mulighetene i krigens sluttfase overhodet ikke utnyttet. Stalin gjorde enda
en gang den revolusjonære bevegelsen til en brikke i sitt alliansespill.
Claudins bok dokumenterer dette meget grundig.
Vh
Anders E