En slik oppramsing som det der handler mer om KVJ enn om sosialismens
historie. Jeg er overbevist om at du har lest mer enn meg, vet mer enn meg
om enkeltheter i denne historien. Der vinner du, okei. Men dersom kriteriet
for rett og galt skulle være antall leste bøker, da burde vi vel alle
valfarte til Arne Næss eller noen lignende for å få det endelig svaret, jeg
tor nemlig Arne Næss har lest mer enn deg, KVJ, men det gjør han ikke i
utg.pkt. mer interessant for det enn deg, akkurat som jeg ikke blir mindre
interessant enn deg selv om jeg ikke på stående fot kan vise til en slik
oppramsing som det der, eller at Christian Jacobsen blir så mye mer
uinteressant enn meg og deg, fordi han åpent innrømmer at han ikke engang
har lest Marx. Sånn sett er det interessant at du vet så mye, men noen
større argumentativ verdi har det ikke.
Jeg har jo nemlig slått fast at sosialismens historie er mangefasettert og
grusom også, hvis du vil ha understreket det. Du kan fortelle om hvordan
den er grusom, javel, men det forandrer jo ikke på noe i forhold til det at
jeg er enig med deg i det.
Spørsmålet er fremdeles den kanskje grusomste av dem alle, Stalin. Du gir
jo godt uttrykk for stalin-traumet når du antyder at Stalin faktisk var så
grusom at han kanskje har ødelagt for sosialismen for alltid. Altså at mitt
håp om at den vestlige venstresiden en dag kan leggge Stalin bak seg er et
fåfengt håp, at Stalin var den onde ånd som for alltid blokkerte
menneskehetens drøm om et menneskevennlig samfunn; sosialismen/kommunismen.
Det er jo en ærlig oppfatning det, men det representerer en fatalisme du
ikke kan regne med at alle mennesker til alle tider vil dele. Jeg f.eks.
deler ikke denne fatalismen, jeg tror at historien går videre, tross
Stalin, og at den har en retning i en progressiv retning, at menneskeheten
bare står i startgropen av sin eksistens, og at imperialismen og fascismen
var barnesykdommer som idag er på full retur.
Et av Stalins poeng, som diskuteres i de sovjetiske filosofitidskriftene,
var at sosialismen kommer med nødvendighet uavhengig av samfunnets
ideologiske gehalt og verdensanskuelse. Spørsmålet er bare om hvor lang tid
overgangsprosessen vil ta, og hvilke lidelser samfunnet skal utsettes for,
før det kan summe seg, og begynne å virke konstruktivt. På dette punktet må
jeg si meg enig med den grusomme Stalin, jeg tror Norge er på rett vei
tross i alle forsøk på å bremse utviklingen fra forskjellige tåkeleggende
krefter som forsøker å skremme befolkningen fra historien, fordi den
inneholder så mye umenneskelig ondskap.
Er Friedrich Engels grusom når han åpent i "Anti-Duhring" erklærer
slavesamfunnet som et progressivt og riktig system til sin tid, tross de
umenneskelige lidelser slavene ble utsatt for. På samme vis var Russland på
20-30-tallet i en så håpløs og trengt posisjon at det trengtes en Stalin
for å drive Sovjetunionen videre. Gro Holm intervjuet rent nylig en av
Stalins overlevde offer som ble tvangstransportert til Sibir for under
umenneskelige forhold å delta i oppbyggingen av sovjetiske industribyer.
Fyren fortalte på den ene siden om folk som døde som fluer og at de måtte
gå barbeint i sprengkulda, men var samtidig ivrig etter å understreke at
ingen av de forviste var mot sovjetmakten. Til Holms smule overraskelse
selvfølgelig.
Slik sett har du, med all respekt, sammen med alle andre "gode" mennesker
(Per Egil Hegge, Berge Furre, Finn Gustavsen, Georg Johannesen osv.osv.) et
problem KVJ, når du overfører standarder i det fredelige, småborgelige og
styrtrike Norge 98 på usammelignbare forhold i en nær, men akk så fjern
fortid, hvor det foregikk en kamp på liv og død, og hvor faren for
fascistisk verdensherredømme faktisk var overhengende, noe det gudskjelov
ikke er idag. I tillegg da å mene at alle som ikke er enig med deg i din
etnosentrisme er lavpannede tossehoder som bare er for dumme, stinker av
holdninger i samfunn vi helst ikke vil sammenligne oss med.
tralalala Sigurd Lydersen