I 1980 sang Ebba Grön: Sida vid sida, tilsammans hjälps dom åt/ staten och
kapitalet, dom sitter i samma båt/ fast det är inte dom som ror, ror så
svetten lackar/ och piskan som kittlar, kittlar inte heller/ deras feta
nackar.
I
På et RV møte sist høst, etterlyste Jan Erik Vold mer sinne på venstresida.
For en tid tilbake ble Erling Folkvord intervjua i KK. Han sa det neppe
ville komme noe som helst ut av Verdikommisjonen. Hvis det er noen som
ikke klarer å tenke seg fram til det sjøl, anbefaler jeg på det varmeste å
lese "Livet bak Murene", utgitt av RV. Videre foreventa han en verdidebatt
i KK. Den har ikke kommet, men i tilknytning til metadondebatten, ble det
presentert en del borgelig verdisyn som står i skarp kontrast til et
revolusjonært syn. Det er jo greit nok å si at narkomane er til plage for
folk flest men det er da tross alt mer redelig og ærlig og si at vi like
godt kunne tatt livet av dem. Et mer interessant perspektiv er om vi som
støtter metadon prosjektet, er med på å gjøre de narkomane til offer.
Skulle vi ikke gått ned til dem og sagt: Se nå å ta dere sammen, dere er
sterkere enn dere tror, ikke skyld på andre osv. Det kan nok sies i mange
andre sammehenger, f.eks. til regjeringa når de er ettergivende overfor Frp
eller systemet, til LO når de er ettergivende overfor NHO, til arbeidsfolk
som stemmer Frp, til folk som ikke tror noe nytter her i verden, til de
tiltaksløse osv., men å si det til langtidsnarkomane minner meg om et naivt
søtsuppe-eventyr fortalt av en amerikansk president sponsa av Coca cola og
julenissen. Debatten rundt metadon avspeilet borgerskapets frustrasjon
over sin hjelpesløshet. Man vil gjøre noe, men oppdager at teoriene og
ideene ikke hjelper det spor, og man griper så til en liten marginal gruppe
som man så skal frelse fra ondskapen. Så slipper i det minste
samvittigheten å gnage så jævlig. Dette er jo på mange måter forståelig og
borgerskapet har ingen problemer med å finne støtte for sitt syn og sitt
"offer" i f.eks. Bibelen, Kant eller Dostojevskij. Men "samvittigheten" er
et kristent borgelig begrep uten kraft og som jeg for min del har kasta på
skraphaugen for lenge sida. Det eneste som har noen som helst virkning er
SKAMMEN og for min del skammer jeg meg konstant. At venstresida ikke
gjennomskuer borgerskapets sisyfos arbeidet er skammelig. Hvor er
oppørstrangen som strekker seg ut over de synlige og konkrete
demonstrasjonene, hvor er den språklige faenskapen, hvor er engasjementet,
det kontrollerte og politisk målretta sinnet, språket som slår høl i hue på
offentlige dilettanter og likegyldigheten?
II
Hvis det er så at KK ved å bli skarpere, frykter et fall i opplaget, ja så
kan denne frykten på sikt velte KK over ende. Sjøl om vi som medmennesker
kan føle med mediefolk, regjering- og stortingsfolk, verdikommisjon folk,
prester og andre naive spydspisser for borgerskapet, i privat sammenheng,
er det vår jævlig plikt å slå hardt tilbake hver gang de dukker opp som
offentlige personer i mediene med argumenter som støtter makta,
borgerskapet og kapitalen. De har å være seg bevisst hvilken oppgave de
har påtatt seg, hvem de jobber for og hvem de snakker for, og hvis de ikke
er det, er det vår forbanna oppgave å fortelle dem det med ord som svir.
Vi klager på at politikerne og mediene er dårlige, men når vi ikke stiller
større krav til dem, kan vi ikke vente annet.
III
Under EU debatten sa noen at vi måtte inn i EU for å forandre EU innenifra.
Da rista vi på hue, og tenkte for noen naive idioter. Den eneste måten å
forandre på, er å stå utafor og rive ned murene. Det er kamp og vi skyter
med ord og argumenter. Nå finnes det mange små konfliktlinjer, og det er
bra, men vi trenger en brei markant konfliklinje mellom de
revolusjonære/forandringskrevende og resten, og det innebærer alt som
smaker og lukter av verdikommisjon oppretta av borgerskapet sjøl om med
like mye mandat som et Norge i EU, for å forandre fra innsida. Den eneste
løsninga er kamp, alt annet er tåkeprat og vrøvl. Det ville vært bedre om
en del folk holdt kjeft og brukte tida til å stikke finger´n i jorda for å
få kontakt med virkeligheta. Uten en front kan vi bare glemme hele greia.
IV
Jeg møter folk som preiker om Frp med positivt fortegn og jeg blir like
opprørt hver gang. Hvor naive og bevisstløse er folk, tenker jeg. Vi må
være bevisst hvem som er vår fiende, hvordan de tenker og hva de legger til
grunn for sine argumenter. Se på Kleppe, mannen er sleip, rått dyktig,
frekk som faen, og han har til og med valgt å bli kristen. En dag overtar
han etter Hagen. Han er vår fiende og jeg blir forbanna når Dagbladet
kaller Kleppe for Hagens nyttige tulling og skriver at Kleppe lider av
fremmedfrykt. Kleppe er en smart faen som ikke frykter en dritt, Kleppe
får Stanghelle til å minne om en pjusk.
V
Hvis vi ser på utviklinga etter krigen har det én gang vært en markant
politisk kursendring. Det skjedde i første halvdel av 80-tallet. I 1986
vant AP makta tilbake og foruten et år med Syse har de styrt fram til sist
høst. AP la ikke kursen tilbake til tida før 1981, men fortsatte der
Høyre-regjeringa glapp. Nå er det alltid marginale endringer men de store
endringene kommer ikke. Høyredreininga på 80-tallet var internasjonal, og
foruten Frankrike var det høyredrening i alle "vest"-europeiske land. Den
nye regjeringa har overtatt et embedsmannsapperat og et system som vi ikke
klarer å dreie uten videre. Men, er det virkelig de høye damer og menn vi
skal syns synd på, som vi skal behandle med silkehansker fordi de er i "god
tro" eller er lei seg på tv og skal vi heller bruke engasjementet vårt på å
forandre de narkomane og andre forkommende med tro og etikk! Hopp i havet.
Nå må blinde og bevisstløse folk på venstresida stramme seg opp, åpne øya
og skjønne at det er det økonomiske systemet som ligger til grunn for
skjevheter og elendigheta.
Det er fåfengt å tro at vi skal klare å få til noe uten at makta og
alt som lukter av makta blir utsatt for et beinhardt press fra en brei
radikal front.
VI
Hvis vi ser på mediene i vårt land, er det marginale forskjeller på NRK, TV
2, Aftenposten, VG, Dagbladet og Dagsavisa. Ingen av disse mediene er
radikale, noen av dem er knapt politiske. KK er unik. Avisa tilhører
verken kristne, konservative, sosialdemokrater, sofa-salong"radikale" eller
pengefolk. Avisa tilhører vanlige folk, revolusjonære/forandringskrevende
folk. Vi kan snakke om tre verdivalg, et kristent/konservativt, et
radikalt/sosialistisk og et tredje som er dominerende og som ikke stikker
dypere enn bølgeskummet og blekket i VG/DB og som gjerne blir presentert av
kjendiser. Som når kapitalisten Peter Nome går ut og sier "liberaliser
cannabis", uten at han har tenkt over hva han sier eller klarer å føre en
redelig og saklig debatt om emne.
Venstresida må bli skarpere, venstresida må som Jon Michelet skreiv
for en tid tilbake sida, følge ryggmargrefleksen, men ikke bare i spontane
reaksjoner eller demonstrasjoner, men konstant. Det er der "sjela" sitter,
det er ryggmargen som holder oss oppe.
Det er mer redelig å gå ned for fulle seil enn å reve og reve i
møte med den kapitalistiske vinden. Våkne opp! Stram dere opp! - sløve
krokbøyde "sjeler".
Et hjerte er alltid rødt, et hjerte har alltid rett.
Revolusjonær hilsen fra Jan Åge Gundersen